Eagles «Live»

Eagles_Live

Da Glenn Frey i forrige uke gikk over til de evige konsertscener mista den amerikanske voksenrocken en av sine virkelig store hitmakere og personligheter. For å minnes denne musikalske kjempen passer det seg med et tilbakeblikk til Eagles’ klassiske doble konsertalbum, «Live». Vi skal dermed ta turen tilbake til tiden før åttitallets skittentøyvask, høye temperaturer og tyggegummimangel i Eagles-leiren.

Eagles sa opprinnelig takk for seg i 1980 – med det var det bare å begynne å vente på væromslag i Helvete – og bandets svanesang ble «Live», som ble sluppet senere på året. Opptakene stammer i store deler fra konsertene i Santa Monica i juli samme år, og bandet er da i ferd med å falle fra hverandre. Dette tydeliggjøres i opptak fra Long Beach et par dager senere, der man kan høre Glenn Frey og Don Felder gå til verbale angrep på hverandre. Innspillingene som utgjør «Live» viser uansett ingen tegn til musikalsk slitasje, og dermed understreker dette albumet hvilket suverent liveband Eagles alltid har vært.

Det hele åpner med en av tidenes aller beste låter, magiske «Hotel California», og dermed legger kvintetten lista høyt. Det låter aldeles upåklagelig, der Don Henley synger glimrende, og bandet virkelig klarer å fremheve låtas fortreffeligheter på alle vis. Alt toppes selvfølgelig med Joe Walsh og Don Felder som på ypperlig vis leverer det som kanskje er tidenes beste gitarsolo (med en viss konkurranse fra «Comfortably Numb», «Still Got The Blues» og «Carmen»), der harmoniseringene er til å få frysninger av.

Få band ville klart å følge opp en slik åpning, men Eagles har en fantastisk låtkatalog, så godbitene skal komme tett utover på «Live». «Heartache Tonight» følger, før bassist Timothy B. Schmit gjør sin signaturlåt, «I Can’t Tell You Why». Eagles er da også et band der alle medlemmene setter sitt tydelige preg på musikken, og Schmits vokal er umiskjennelig der den ligger i det høyere registeret, slik den også gjorde hos forgjengeren Randy Meisner.

Eagles’ siste turne – før den 14 år lange ferien – ble gjort i etterkant av «The Long Run», og tittelsporet derifra understreker at selv dette noe ujevne albumet hadde sine sterke øyeblikk. Igjen leverer Henley glimrende vokal, og når gutta følger på med den nydelige «New Kid In Town» står Frey for sangen i en av bandet flotteste melodier. Her gjester for øvrig blant andre medkomponist J.D. Souther på akustisk gitar.

Da Joe Walsh overtok plassen etter originalgitarist Bernie Leadon tilførte den nye mannen en dose galskap, både på og utenfor scena, og ikke minst et mer rocka element til bandet. Samtidig forsvant banjoen ut til høyre, så det ble med det et annerledes Eagles. Walsh hadde også en suksessfull fortid å vise til gjennom James Gang, Barnstorm og soloplater, og elementer fra gitaristens karriere ble tatt med inn i Eagles. På «Live» får vi ikke mannens signaturlåt, «Rocky Mountain Way», men to andre sololåter er det funnet plass til.

Først ut av disse er den gode «Life’s Been Good», der det riffes solid, melodibruken er flott, og det hele fremføres på særegent Walsh-vis, med en stemme man ikke kan ta feil av. Samtidig er det enkelt å se for seg at Joe kanskje er i gang med sine ablegøyer, mens det mer rocka uttrykket får godt spillerom. Senere på albumet slipper han til med «All Night Long», som igjen ligger innenfor mannens typiske uttrykksform.

Med unntak av Felder står altså hele bandet for hovedvokal, og nettopp den ypperlige vokalbruken har da også alltid vært et av Eagles’ varemerker. Bandets vokalharmonier er uslåelige, og kanskje for å understreke nettopp det åpner skive nummer to her med det delvis a kapella glansnummeret «Seven Bridges Road».

Den ultimate Eagles-plata er utvilsomt «Hotel California», og dette er da også det albumet som er best representert på «Live». «Wasted Time» er en sterk Henley-ballade derifra, mens «Life In The Fast Lane» fremviser bandet fra den mer rocka siden Walsh tilførte. Fra den litt skuffende «One Of These Nights» plukkes kun Randy Meisners «Take It To The Limit» – henta fra originalbassistens siste turne – hvilket betyr at fantastiske «Lyin’ Eyes» er et savn.

Med det er vi også inne på det som eventuelt kan vurderes som et ankepunkt her, for «Live» er med sine i underkant av 80 minutter full av savn. Det er ikke funnet plass til noe fra «On The Border», og videre er blant andre «Doolin-Dalton», «Tequila Sunrise», og ikke minst «Victim Of Love» låter man gjerne skulle hørt. Det vi får servert er uansett upåklagelig, så får vi bare håpe Eagles etter hvert begynner å grave litt mer i arkivet.

Alle savn glemmes uansett når Henley finner frem «Desperado», som er blant mange eksempler på hvilken utrolig meloditeft disse gutta har. Udødelige «Take It Easy», med Frey i sitt ess, avslutter «Live» på fortreffelig vis. Med det har Eagles også bevist en gang for alle hvilket yppelig konsertband det var, og det rett og slett grunnet en uslåelig kombinasjon av glimrende instrumentering – med Walsh og Felder som mestere på gitaren – fenomenal vokal, og ikke minst en enestående låtkatalog.

Jan Dahle

Eagles «Live»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s