Fremtidsskrekk

Dream Theater_The Astonishing
Dream Theater «The Astonishing»
Roadrunner
5

Siden The Who slapp «Tommy» i 1969 har rockeopera vært et begrep innen musikken, og utover på syttitallet fikk vi godbiter innen genren som «Jesus Christ Superstar», «Quadrophenia» og «The Wall». Videre har vi også fått mengder med plater som byr på en eller annen form for konsept, og grensa mellom rockeopera og konseptalbum er noe utflytende. Med slippet av «The Astonishing» legger Dream Theater seg i dette grenselandet, der kvintetten byr på et omfattende konsept – på to timer og ti minutter – der inspirasjonene er henta fra så vel rockeopera som musikal.

Vi befinner oss et stykke inn i fremtiden, og den eneste musikken man kan høre er digitale lyder spredt ut til befolkningen via en form for droner. Disse «komposisjonene» er lagt som lydlandskap utover på «The Astonishing», og den første av disse innleder albumet, før vi i god musikalånd får en ouverture som bærer tittelen «Dystopian Overture». Dette er aldeles glimrende, der standarden settes med god melodibruk, solid instrumentering, krydra med kor og orkester – arrangert av David Campbell – i en passe intrikat komposisjon.

I over to timer blir vi så servert det som må betraktes som korte låter i Dream Theater-sammenheng, der den strålende «A New Beginning» er albumets lengste spor med sine i underkant av åtte minutter. Dette til tross tar det tid å sette seg inn i «The Astonishing», og det skjer hele tiden mye i musikken. Det kan nok også ta noen gjennomhøringer før melodiene virkelig begynner å sette seg, og sånn sett er dette ei plate du kommer til å bruke mye tid på.

Med «The Gift Of Music», og et øyeblikk med akustiske gitarer, er historiefortellinga i gang, men det er likevel ikke det tekstmessige som trekker til seg oppmerksomheten. Her er det musikken som virkelig står i høysetet, og plata igjennom er det mye flott piano fra Jordan Rudess, mens John Petrucci leverer fortreffelig på gitaren. Bandets svakeste ledd er og blir vokalist James LaBrie, men han kommer uansett bra ut av «The Astonishing». Til tider drar vokalbruken for øvrig tankene mot mannens bidrag på Ayreons mesterlige «The Human Equation».

Musikalsk og uttrykksmessig er «The Astonishing» en ren berg-og-dal-banetur, akkurat slik det skal være når man entrer en verden av rockeopera/musikal/konseptplate. Det er neddempa og fint i «Act Of Faythe», samtidig som orkesteret her spiller en viktig rolle. Det akustiske preget dukker opp igjen i «When Your Time Has Come», og her er Dream Theater plutselig svært så lett tilgjengelig, mens Rudess legger en lettfattelig keyboardsolo.

«Three Days» er småkaotisk og tøff i uttrykket, og man aner inspirasjoner fra «King Herod’s Song». Dette er «The Astonishing» på sitt beste, men dette er uansett ikke et album der du plukker enkeltlåter, for som så ofte ellers når det kommer til denne typen skiver er det helheten som gjelder. Når konseptplate/rockeoperaformatet fungerer snakker vi om ei lang musikalsk reise, som nærmest fanger lytteren, og Dream Theater har klart dette kunststykket.

Noen spor er det uansett verdt å trekke frem, og den tidligere nevnte «A New Beginning» er blant disse. Her åpner det med god riffing, før orkesteret tilfører et pompøst preg. Rytmebruken er småheftig, og i den anledning må det poengteres at Mike Mangini så visst gjør en god jobb på Mike Portnoys plass. Låta byr videre på god melodibruk, et rolig pianoparti, både rivende og melodiske gitarsoloer, orgelsolo, og i det hele tatt mye av det som gjør «The Astonishing» til et riktig solid album. Bassist John Myung får for øvrig også litt ekstra spillerom i «A New Beginning».

Også andre akt åpner med sin lille og glimrende ouverture, «2285 Entr’acte». Deretter er det rett over i «Moment Of Betrayal», som byr på tyngde, grom riffing, proga og tekniske partier, og et ganske kompromissløst uttrykk fra bandets side. Dermed kreeres nok et høydepunkt på «The Astonishing». Den rolige «Begin Again» er med på å skape den gode dynamikken som er så nødvendig for at over to timer med musikk ikke skal bli langdrygt, mens herlige «Our New World» er den melodiske og streite låta som i en annen tid ville vært en singel.

Når «Astonishing» avslutter historien har Dream Theater levert et av sine aller ypperste album, samtidig som bandet har tatt musikken sin inn i et nytt univers, som vi godt kan kalle prog-musikal.

Jan Dahle

Fremtidsskrekk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s