Når man tar for seg ultimate liveplater er det umulig å komme utenom Whitesnakes «Live… In The Heart Of The City», som ble sluppet høsten 1980. Dette dobbeltalbumet fulgte studiotoppen til det tidlige Whitesnake, «Ready An’ Willing», og har blitt stående igjen som den definitive dokumentasjonen på bandets ypperste periode.

Egentlig er «Live… In The Heart Of The City» to album, der det første opprinnelig kun ble sluppet i Japan under tittelen «Live At Hammersmith». Dette opptaket stammer fra november 1978, og er plate nummer to når «Live… In The Heart Of The City» slippes verden over. Den første plata er også innspilt på ærverdige Hammersmith Odeon, over to kvelder i juni 1980.

For å følge kronologien tar vi først for oss skiva som altså opprinnelig het «Live At Hammersmith», og som er disk to om du går for den doble CD-versjonen, eller LP to om du foretrekker vinyl. Tidlige CD-utgaver var for øvrig redigert ned til en disk, og disse bør for all del unngås.

På høsten 1978 har Whitesnake sluppet debutalbumet «Trouble», og bandet har nesten funnet sin klassiske besetning. Det vil si at vi foruten David Coverdale har gitaristene Bernie Marsden og Micky Moody, bassist Neil Murray, tangentist Jon Lord, og trommis David «Duck» Dowle på laget. Når denne besetningen åpner showet med «Come On» er det et band i storform som åpenbarer seg, og i tillegg til glimrende vokal fra hovedpersonen er det gitaristene som regjerer.

Det går rett over i Deep Purples «Might Just Take Your Life», der Marsden deler vokal med Coverdale. Her blir det naturlig nok også plass til orgelsolo fra Lord, og samtidig har bandet mye energi. Det hele er godt produsert av Martin Birch, som står igjen som en av rockens virkelig store produsenter etter storslått arbeid med blant andre Deep Purple, Iron Maiden, og da selvfølgelig Whitesnake.

«Live At Hammersmith» består av kun seks låter, og to av disse er fra den da rykende ferske «Trouble». Tittelsporet sitter godt, og «Lie Down» – med rockepiano fra Lord – byr igjen på den tidligere nevnte energien, som gjør at dette tidlige bluesa Whitesnake rocker godt fra seg. Mye av grunnen til dette ligger selvfølgelig i gitarduoen, som utfyller hverandre på fenomenalt vis.

Den andre komposisjonen som er henta fra Coverdales tid med Deep Purple er en aldeles glimrende «Mistreated», som understreker Whitesnakes blues-røtter. Igjen styrer Marsden og Moody skuta musikalsk, og det samme gjør de i den flotte versjonen av Bobby Blands «Ain’t No Love In The Heart Of The City». Stemningen i salen kommer til sin fulle rett, og samtidig snakker vi virkelig om å gjøre en cover til sin egen der gutta løfter låta mange hakk fra studioversjonen på «Snakebite».

I 1980 har Whitesnake to studioalbum til på samvittigheten, og Dowle har blitt erstatta av Ian Paice. Dermed er også 3/5 av Deep Purple MK3 igjen samla, og den definitive Whitesnake-besetningen er et faktum. Gutta skal da også levere suverent på «Live… In The Heart Of The City», der det igjen åpner med «Come On».

Også «Ain’t No Love In The Heart Of The City» kommer her en gang til, men det skal sies at på den gamle LP-versjonen er dette kuttet utelatt fra 1980-opptaket. Uansett, vi får nok en glimrende versjon av det som på mange måter står igjen som den ultimate allsanglåta til Whitesnake.

Gromlåtene kommer tett, og når «Sweet Talker» er showets andre post understrekes det umiddelbart at det er solide låter på «Ready An’ Willing». Samtidig er det igjen energisk og velspilt, der Lord legger solo, og gitaristene fortsatt briljerer der de skiva igjennom deler på soloer og riff.

«Walking In The Shadow Of The Blues» er nok en godbit på menyen, der Lords orgel nå gis mer plass enn på «Live At Hammersmith», og Bernie Marsden drar i vei med herlig solospill. Micky Moody får på sin side vist frem sine ferdigheter på slidegitaren i sin solospott i forbindelse med «Love Hunter», et nå klassisk element mannen har holdt på siden den gang.

I likhet med «Live At Hammersmith» er det Martin Birch som har produsert, og igjen er mannens jobb fenomenal. Hvert instrument ligger krystallklart i miksen – noe som gjør at du virkelig kan nyte Neil Murrays bassing i «Ain’t No Love In The Heart Of The City» – og samtidig som det låter live får du nærmest følelsen av å være tilstede. Det er denne følelsen de virkelig gode liveskivene gir, der det handler om å formidle stemningen, og «Live… In The Heart Of The City» har dette magiske over seg.

Når låtmaterialet også er ultrasolid er fullkommenheten et faktum, der «Fool For Your Loving», «Ain’t Gonna Cry No More» og «Ready An’ Willing» følger i kjapp rekkefølge på side to av LP-en. Med det settes den da aktuelle studioplata i fokus, og dette er materiale som løfter seg det lille ekstra i livesammenheng.

Med den uptempo «Take Me With You» – igjen med feiende flott spill fra bandets instrumentalister – setter Whitesnake punktum for denne gangen, og med det har sekstetten overbevist på alle måter.

Om du kun skal ha ett Whitesnake-album er det «Live… In The Heart Of The City» du skal gå for, og dermed er det heller ingen tvil om at dette er et ultimat livealbum.

Jan Dahle