En kjærlighetshistorie

Joan Jett_I Love Rock'n Roll

Var du ung i 1982 var det komplett umulig å gå glipp av Joan Jett & The Blackhearts’ «I Love Rock’n Roll», og låta står da også igjen som en av åttitallets store rockeklassikere. Plata som bærer hitens navn er også en godbit, som byr på betydelig mer enn det allment kjente tittelkuttet. Dermed ble dette et av albumene som var dominerende i undertegnedes liv den høsten hjembygda fikk sin første skikkelige ungdomsklubb, der «I Love Rock’n Roll» ble spilt på høyt volum.

Veien frem til storsuksessen «I Love Rock’n Roll» hadde vært relativt lang for den fortsatt unge Joan Jett, og det hele begynte som kjent med The Runaways på midten av syttitallet. Etter bandets oppløsning prøvde Jett seg med singelen «You Don’t Own Me» i 1979, og her samarbeida hun med Sex Pistols’ Steve Jones og Paul Cook. Noen stor kommersiell suksess ble ikke dette, men det er verdt å merke seg at singelens b-side var en cover av The Arrows’ «I Love Rock’n Roll». Albumdebuten fulgte i form av «Bad Reputation», men det var med neste plate det skulle ta av.

Det er tittelsporet som sparker i gang «I Love Rock’n Roll», og dermed er lista lagt svært høyt. Interessant er det for øvrig å tenke over at låta et par år tidligere altså var forvist til en b-side, mens den nå nyinnspilte versjonen skulle bli en gedigen suksess. Dette sier en del om tilfeldighetene som rår. Joans mest kjente låt er for øvrig en mal for damas musikk, da oppskriften alltid har vært rimelig enkel og rett frem rock’n roll. Dermed er også «I Love Rock’n Roll» fylt opp med nettopp hva man forventer, og plata er i hovedsak av veldig god kvalitet, og i typisk Joan Jett-ånd er det flere coverlåter her.

Det fortsetter med god rock’n roll i melodiperla «(I’m Gonna) Run Away», før den litt seigere «Love Is Pain» opprettholder den høye standarden. Gitarene driver hele veien låtene, og det er dette, sammen med de gode melodiene, som gjør skiva så sterk. Litt mer inspirasjoner fra rockabilly finner vi i den kjappere coveren av The Halos’ «Nag», men det er da heller ingen hemmelighet at Joan Jett og hennes Blackhearts har røttene solid forankra i tradisjonell rock’n roll.

Tommy James & The Shondells’ «Crimson And Clover» er neste godbit, og denne kombinerer det litt balladeaktige med uptempo partier, og litt tunge riff. Dette er rett og slett litt mer kompleks, etter Joan Jett-standard, men resultatet er et av skivas beste spor. Plata har også sitt distinkte sound, som er skrudd frem av produsentene Kenny Laguna og Ritchie Cordell. Sistnevnte tok for øvrig med seg elementer fra lydbildet da han gikk videre og produserte Ramones’ «Subterranean Jungle».

Joan Jett_SRF 2011
Joan Jett på Sweden Rock Festival i 2011.

Over på side 2 av LP-en drar det i gang med den ypperlige «Victim Of Circumstance», der tempo og driv – igjen kombinert med lett nynnbare melodilinjer – skaper nok et høydepunkt. Dave Clark Fives «Bits And Pieces» åpner så med koringer fra The Blackhearts, og guttas stemmer er da også stadig fremtredene på plata, og kombinasjonen av Joan og bandets vokal fungerer godt.

«Be Straight» byr på mer av dette, i ei rytmebasert låt som river godt tak i kroppen. Vi får også en god versjon av The Runaways’ «You’re Too Possessive», og avslutter gjør det så med en grei versjon av «Little Drummer Boy» – udødeliggjort på originalt vis av herrene Bowie og Crosby i fellesskap – men enkelte utgaver av skiva bytta ut sistnevnte med den godkjente «Oh Woe Is Me».

«I Love Rock’n Roll» taper seg nok litt mot slutten, men alt i alt er dette likefullt ei glimrende skive, med en del riktig sterke låter. Joan Jetts topp – både kommersielt sett og kvalitetsmessig – skulle dette også bli, men det skal likevel påpekes at det er svært mye godt i hennes åttitallskatalog.

Med til undertegnedes Joan Jett-historie hører også det at NRK en sommerdag i 1982 viste Joan Jett & The Blackhearts’ opptreden fra «Rock Pop In Concert», innspilt i Dortmund i mai samme år, og denne konserten ble bivåna på en liten sort/hvitt-TV på ferie på et nedlagt gårdsbruk på Sokna. Konserten gjorde inntrykk – og da større inntrykk enn noen skjeggete texanere fra samme show – og dermed var man solgt, før man hadde hørt «I Love Rock’n Roll»-albumet.

Avslutningsvis bør det for øvrig nevnes at damas fire første album er utgitt i en fin remasterserie med bonusspor og videoer til PC-en, og blant bonuslåtene på «I Love Rock’n Roll» finner vi gode versjoner av «Louie, Louie» og «Summertime Blues».

Jan Dahle

En kjærlighetshistorie

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s