Runaway girl

Lita Ford_SRF 2009 (01)
Lita Ford på Sweden Rock Festival 2009.

I 2012 slapp Lita Ford et av sine aller beste album i form av «Living Like A Runaway» – en tittel som nå er gjentatt i forbindelse med det nylige slippet av Litas selvbiografi – og i den forbindelse tok undertegnede en lang prat med rockedama. Dette intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #168, og gjengis her på Rock And Roll Dreams slik det ble presentert den gang.

Lita Ford er en av rockens virkelig innflytelsesrike kvinner, og med ei karriere som strekker seg tilbake til midten av syttitallet er det mye historie forbundet med gitaristen og vokalisten. Noe av denne historien tar Lita selv tak i på sitt ferske album, «Living Like A Runaway», og faktisk har dama her levert en av sine aller beste skiver noen gang. Samtidig er dette et veldig personlig album, noe man umiddelbart merke seg.

Det var i 1976 Lita Ford platedebuterte med The Runaways, og bandets selvtitulerte album. Deretter fulgte noen hektiske år med The Runaways, før Ford på åttitallet returnerte som soloartist med «Out For Blood». Siden den gang har dama vært et solid navn innen hardrocken, selv om karriera har gått i bølgedaler, og hun også har vært borte fra rampelyset i en lang periode.

Når vi får Lita på tråden er det ei snakkesalig dame som åpenbarer seg, og samtalen ender naturlig nok opp med å dreie seg mye om «Living Like A Runaway», men det blir også tid til en gjennomgang av nesten 40 år med rockehistorie. Samtidig er Ford, som på den nye plata, relativt åpen om livets opp- og nedturer.

Lita Ford_2012 (2)
Lita Ford i 2012.

Tilbake i 2009 vendte Lita tilbake rockelivet da «Wicked Wonderland» ble lansert, som første nye album på 14 år. Resultatet var ei middelmådig skive, og definitivt en skuffelse.

– Ja, jeg er enig. «Wicked Wonderland» var ikke ei skikkelig Lita Ford-plate. Det var ei skive som ble satt sammen av produsentene, og det eneste jeg egentlig gjorde var å legge på vokal og litt gitarer. For meg er det derfor egentlig ikke ei Lita-skive. Derimot er «Living Like A Runaway» ei ekte Lita-plate. Denne gangen har jeg hatt fullstendig kontroll over alt som har blitt gjort. Jeg skrev låtene, og har vært involvert på produksjonssiden med Gary Hoey. Dermed ble resultatet et album som låter som ei ekte Lita Ford-skive. Dette fordi vi fokusterte veldig på å gjøre alt riktig. Sånn sett jobba vi hardt for å holde fokuset oppe, og det var tøft, for det tok ett år å skrive plata. Det eneste vi var opptatt av dette året var å komme opp med låter som holdt høy nok standard til at vi endte opp med ei solid plate.

Som nevnt innledningsvis er «Living Like A Runaway» også av det svært personlige slaget, og dette er definitivt blant platas sterke kort.

– Ja, du har rett i at dette er veldig personlig. Jeg tror også at det er det personlige som skaper den beste musikken. Folk skriver om at de blir forelska, hvor lykkelige de er, at noe tragisk hender – som for eksempel Nikki Sixx, da han var død etter overdose – og dette er det virkelige livets drama. Det resulterer dermed i musikk for det virkelige liv. Folk som meg reiser og er på turne, men samtidig tror jeg folk flest likevel kan finne noe i «Living Like A Runaway» som kan brukes i deres egne liv. Det er ikke alltid du vet hvor du skal, og du vet heller ikke hva fremtiden har å by på.

Det er ingen tvil om at Lita har vært igjennom mye, og som et resultat er «Living Like A Runaway» på mange måter ei ganske så sint plate.

– Å ja, ler Ford. Det er et sint album, og samtidig er det et overlevelsesalbum for meg. Skiva er både kraftfull og sint, men det er også ei plate som kan oppmuntre deg. Den kan oppmuntre deg til å bekjempe demonene dine når du er nedfor, eller kjempe en kamp du tror du ikke kan vinne. Både «Devil In My Head» og «Asylum» handler om demoner som var i hodet mitt.

Lita Ford_SRF 2016 (3)
Lita Ford på Sweden Rock Festival i 2016.

Når man hører tekstene på «Living Like A Runaway» får man en sterk følelse av at mye har gått galt i Litas privatliv de siste åra, men samtidig forteller hun at dette er ting som har bygd seg opp over lang tid.

– Det har bygd seg opp over tid, ja. Det som skjedde var at jeg kom inn i et forhold som viste seg å utvikle seg i en forferdelig retning, og som et resultat ble jeg ulykkelig. Det så å skulle forsøke å komme seg ut av dette forholdet ble som å forsøke å komme seg ut av et fengsel.

Nå begynner også grunnen til at Lita Ford helt forsvant fra musikkbransjen i en årrekke å bli mer forståelig.

– Ja, dette har en sammenheng. Jeg hadde over en lang periode ikke muligheten til å spille inn plater, for jeg bodde på ei øy i Karibia. Der var det bokstavelig talt ingenting. Du kan si at det var et nakent sted, med kun 1.500 innbyggere. Alle som bodde der var stort sett lokalbefolkning, og der endte vi opp. Hvordan i helvete skal man så komme seg vekk fra ei øy uten flyplass? Det var som å bo på Alcatraz.

Her er vi inn på det «Living Like A Runaway» mye ser ut til å ta for seg, Litas kamp for å komme seg ut av dette svært dårlige forholdet med sin nå eksmann. Dette bruddet var også helt nødvendig for at Ford skulle kunne returnere til rockelivet.

– Jeg måtte bryte med dette forholdet, for jeg fikk ikke love til å være Lita. Jeg fikk ikke være meg selv. Det jeg ville var å spille musikk, og jeg ville gjøre det fordi dette er det jeg elsker å drive med. Jeg ville spille rock’n roll, for det gjør meg lykkelig. Jeg liker også å snakke med folk, jeg liker å være rundt folk, jeg liker oppmerksomheten som musikken gir meg, og jeg liker fansen. Det da å bo på den øya i Karibia gjorde at jeg ikke hadde noe av dette. Jeg hadde heldigvis barna mine, og jeg tilbrakte 24 timer i døgnet med dem.

Man hører tydelig tristheten i Litas stemme når hun forteller om det miserable livet hun i en årrekke levde. Når det gjelder barna har hun på det ferske albumet skrevet «Mother» til dem, og i motsetning til hva som ofte er tilfelle når artister skriver låter til sine barn, er ikke dette pinlig klissete. Derimot opplever man tragedien i historien til ei mor som har måttet forlate sine barn.

– Noen ganger bruker par som blir skilt sine barn som våpen for å skade den andre parten, og det er det som har skjedd i min situasjon. Barna ble brukt av sin far som våpen mot meg. Jeg skrev denne sangen i håp om at de en dag hører den, og skjønner hvor mye jeg elsker dem.

Lita Ford_SRF 2009 (02)
Lita Ford på Sweden Rock Festival i 2009.

Med alt dramaet i Litas liv er det liten tvil om at det å skrive det aktuelle albumet må ha vært en terapeutisk prosess.

– Ja, det har det absolutt vært. Enhver terapeut vil sannsynligvis fortelle deg, hvis du gjennomgår en tøff periode, at en av tingene du kan gjøre er å skrive ned følelsene dine. Du kan godt skrive et brev, og selv om du ikke sender, kan det være til hjelp. For meg var det flott å gjøre plata, for den ble et slags frislipp av sinne, og en frigjørelse av «Go screw yourself».

Skiva avslutter da også med «A Song To Slit Your Wrist By», og ordene «Kiss this!», og sånn sett understrekes det hele til slutt, om noen skulle ha gått glipp av poenget så langt.

Når det gjelder det musikalske uttrykket på «Living Like A Runaway» er det tøffere enn hva man forbinder med Ford, men igjen er dette selvfølgelig et element i forløsninga av Litas sinne. Når vi kommer inn på det er det også tid for å plukke litt mer i produsent og medkomponist Gary Hoeys betydning for albumet.

– Det er også en tredje person som må nevnes, og det er tekstforfatter Michael Dan Ehmig. Jeg skrev en del tekster med Michael, og også sammen med Gary. Gary er briljant i studioet, og han var en gudegave. Det å treffe ham var fantastisk. Det er så mange produsenter der ute, og det å finne den rette for deg er veldig vanskelig. Gary er den typen som evner å dra det beste ut av meg, og han fikk meg til å bruke stemmen på en måte jeg aldri har sunget tidligere. På det feltet handler det om å låte troverdig, og å synge med attitude. Jeg ville også fokusere på gitarspillet på denne plata, og det er mye gitarharmonier av den typen jeg elsker. Jeg er veldig glad i de gamle Scorpions- og Judas Priest-platene, med deres herlige gitarpartier.

Man kommer heller ikke utenom at det er mye heftig riffing på plata, der et spor som «Hate» helt klart kan trekkes frem.

– Ja, den er tøff, og jeg elsker sånt, poengterer Lita.

Nevnte Hoey var for øvrig mannen som dro hele «Living Like A Runaway»-prosjektet i land, da han endte opp med å følge prosessen hele veien.

– Vi jobba mye med soundet, men det var ikke meningen at Gary skulle mikse albumet. En annen kar skulle gjøre det, og han fikk oversendt ei låt, men han klarte ikke å fange opp feelinga i den. Dermed endte Gary opp med å mikse plata også. Når tiden var inne for mastring – dette er et kritisk punkt i produksjonen, for du kan miste alt i mastringa om den gjøres feil – var det igjen en annen kar som prøvde seg, men han dreit seg ut. Dermed tok Gary også på seg denne jobben. Noe av det viktigste, som første mastring ikke klarte, var beholde nærheten i vokalen.

Lita Ford_SRF 2016 (2)
Lita Ford på Sweden Rock Festival i 2016.

Vi returnerer til det lyriske innholdet på plata, og når det gjelder tittelsporet er det rimelig opplagt at dette omhandler tiden med The Runaways, men samtidig er det ikke til å komme utenom at det virker som om det er flere lag i teksten.

– Ja, det har du rett i. Du har tydeligvis hørt på plata, halvveis spør en fornøyd Lita. Det er ei interessant plate, og det er mange historier der. Sangene er også veldig visuelle. Det å skrive denne låta om The Runaways var virkelig enkelt. Samtidig levde jeg også virkelig som en rømling på den tiden, for jeg hadde nettopp tatt ut skillsmisse, og jeg måtte bare forlate huset. Jeg reiste da med kun ei t-skjorte og en gitar som bagasje, akkurat slik teksten sier, så den handler også om ting som har skjedd relativt nylig. Folk flest tenker nok ansett kun på The Runaways når de hører låta, og de fleste henger seg nok mest opp i det fengende refrenget, sier Lita, for deretter å synge deler av refrenget som en demonstrasjon. Samtidig skal det sies at det er god timing for en story om The Runaways, for det virker som om bandet er større nå enn noen gang. I 1976 var det veldig vanskelig å bli tatt seriøst. En av grunnene var at vi var jenter, og en annen grunn var vel måten vi kledde oss på. Det er nok ganske vanskelig å bli tatt seriøst når du kler deg som vi gjorde, flirer Ford.

Det er udiskutabelt at The Runaways er en svært viktig del av Lita Fords historie og liv, og vi beveger oss derfor tilbake til midten av syttitallet, og ei ung jente som etter hvert har fått smaken på gitarer og tung musikk.

– Jeg ble født i London, men i hovedsak vokste jeg opp rundt i USA. Jeg var fire år da vi flytta fra London, og da endte vi opp i Massachusetts, for dette var på en måte den nærmest inngangsporten for oss til USA. Vi hadde familie som bodde i Boston, men det ble for kaldt for oss der. Vintrene var for brutale, muligens litt som i Norge. Min mor kommer opprinnelig fra Roma, så hun likte ikke snøen. Hun ville ha det varmt, så vi flytta til Dallas. Der likte hun seg heller ikke, for det var ingen strender der, humrer Lita. Hun er ei stranddame, etter å ha vokst opp langs strendene i Italia.

– Dermed flytta vi til California, og der forble vi. Jeg ser på meg selv som ei California-jente. Riktignok er jeg født i London, men jeg vokste opp i Hollywood. Det som så skjedde var at jeg gikk på en Black Sabbath-konsert da jeg var 13 år, og jeg falt umiddelbart for bandet. Samtidig tenkte jeg at dette var hva jeg ville drive med resten av livet. Jeg forelska meg i tanken om å stå på ei scene, det å turnere, og jeg forelska med i musikken og det høye volumet. Den følelsen jeg fikk av å se Black Sabbath var en følelse jeg hadde lyst til å gi andre. Samtidig var det noe med lukta av sigaretter og pot da jeg gikk inn i arenaen.

The Runaways & Kim Fowley_1975
The Runaways med Kim Fowley i 1975.

Året er 1975 når The Runaways dannes, og med det starter den reisa som på mange måter fortsetter den dag i dag for Ford. Vi lar dama selv fortelle hvordan hun ble en del av dette nå legendariske bandet.

– Kim Fowley* ringte meg – han kom da med denne gedigne historien full av pisspreik om hvordan vi skulle erobre verden – for han var ute etter en bassist til dette jentebandet han ville starte opp. Han spurte om jeg ville spille bass for bandet, men jeg påpekte at jeg var gitarist. Da sa han at det var greit, for de trengte en gitarist også. På denne tiden besto bandet bare av Joan Jett og Sandy West, så jeg ble det tredje medlemmet.

Lita nevner umiddelbart Kim Fowley, og hun er ikke i tvil om at The Runaways var Fowleys prosjekt.

– Nei, det er det ingen tvil om, for han satte det hele sammen. Han var hjernen bak The Runaways.

På mange måter kan Fowley sammenlignes med Malcolm McLaren, som om ikke lenge skulle få fart på sitt Sex Pistols-prosjekt på andre siden av Atlanteren. Akkurat som sin britiske kollega er Fowley en snodig karakter, som har satt sine spor på flere måter. Historiene rundt Fowley er da også mange, og mytene garantert flere, men sikkert er det at mannen allerede i 1975 var godt bevandra i musikkens både over- og underverden. Allerede på slutten av femtitallet var han involvert i sine første prosjekter, og da sammen med blant andre Phil Spector. I åra som så gikk var han produsent, publisist, promotor, låtskriver, tidvis artist, og produsent. Så kom altså denne geniale planen om å sette sammen et jenteband i Hollywood. Hvordan er så egentlig denne myteomspunnete Kim Fowley egentlig som person?

– Han er veldig Hollywood, poengterer Lita. Du kan si han er Mr. Hollywood, og han er veldig eksentrisk. Han stakk seg frem på måten han kledde seg, der klærne virkelig var fargerike. Ingenting matcha. Måten hans å beskrive ting på var også noe snodig. Han kunne ikke på en korrekt måte si det han mente, og det ville da gjerne i stedet komme ut som en fornærmelse. Jentene i bandet endte gjerne opp med bare å se på ham, og lure på hva i helvete han prøvde å si. For eksempel da han forsøkte å få oss til å få til en form for koreografi på bevegelsene vår, klarte han ikke å få frem hva han mente med ord. Dermed endte han opp med å dytte oss rundt på scena. Du kan si han var arbeidsom å forholde seg til. Samtidig skal det påpekes at han virkelig hadde en genial plan, og det var å sette sammen The Runaways. På denne tiden var det tross alt ikke slike jenteband, så det var en uvanlig tanke.

I en alder av 17 år er Lita sologitarist i The Runaways, og sammen med fire jevnaldrede jenter begynner den store reisa. Dette skulle etter hvert innebære verdensturneer, og alt rockelivet fører med seg. Det hele altså styrt av en godt voksen mann, i en av verdens mest snuskete bransjer. Dette måtte da være mer enn nok til å skremme vannet av jentenes foreldre.

– Du skulle tro det, ler Lita rått. For meg var det derimot slik at mine foreldre virkelig tro støttende til. De likte det faktum at jeg kunne spille gitar, og de satte pris på at musikkindustrien ga meg denne anerkjennelsen for gitarspillet mitt. Min far tro alltid til når det kom til å bære Marshallene mine, og han kjørte meg og utstyret rundt omkring. Han var også den som alltid kom med en six pack med øl til oss. Under krigen hadde for øvrig en granat blåst fingrene av ham på en måte som gjorde at de resterende fingrene danna det vi i dag ser på som heavy metal-tegnet. Dette var selvfølgelig ikke en god ting, men ting gikk heldigvis bra i det lange løp. Begge foreldrene mine var uansett veldig støttende. De var rett og slett de beste foreldrene noen kunne ønske seg.

The Runaways_1976
The Runaways i 1976.

Det begynner å bli en del år siden The Runaways gikk inn i studioet for første gang, men Lita har sine klare minner fra våren 1976, da bandet spilte inn «The Runaways».

– Det var interessant, for ingen av oss visste egentlig hva vi skulle gjøre i studioet. Dette er en læreprosess. Jeg husker at jeg den første gangen jeg kom inn i studioet klarte å velte en øl over miksebordet. Disse bordene kosta jo en formue, og jeg klarte å helle en Heineken i det, så det kosta meg en arm og et bein. Det jeg lærte av det er at jeg aldri har satt fra meg drikke på et miksebord igjen. Den dag i dag setter jeg ikke fra meg drikke i nærheten av noe som er elektrisk. Bortsett fra dette gikk ting bra. Sandy spilte alle trommene, jeg spilte alle gitarene, mens Cherie (Currie) og Joan gjorde all vokalen. Det vi hadde problemer med i studioet var bassisten (Jackie Fox), så vi brakte inn studiomusikere for å spille bass. Vi spilte live med Jackie, men hun fikk det ikke helt til i studioet. Kim Fowley produserte, og han ville ha inn andre bassister.

Igjen kommer Fowleys betydning til overflaten, for der jentene var uerfarne hadde denne karen mer enn 15 år med studio- og bransjekompetanse.

– Ja, Kim kunne guide oss gjennom innspillinga, og det gjorde han i fellesskap med teknikeren. Som sagt var det virkelig en læreprosess. Alt som i dag er den naturligste ting var den gang nytt, men det som gjør deg virkelig god er å ta til deg alt som skjer rundt deg. Vil du lære blir du god i studioet, og jeg elsker den dag i dag å jobbe i studioet.

En ting er å være 17 år og innenfor relativt kontrollerte studiorammer, men noe annet er å være på turne. Med debuten ute var det da heller ingen vei utenom, for skulle The Runaways erobre verden var livet på veien det neste skrittet å ta.

– Det var tøft å være på turne, og da spesielt på den første turneen vi gjorde. Vi var da ute med Ramones, og jeg må si at med Ramones var det mye moro. Det var tre måneder på veien, og dette var vår første turne, og dermed vår første tur hjemmefra. Jeg husker jeg gikk av flyet etter å ha vært på turne i tre måneder, og da jeg så min far gråt jeg som en liten unge. Det var fantastisk å se foreldrene igjen etter så lang tid. Turneen hadde tross alt vært hard.

– Vi hadde spilt mye på nattklubber, og siden vi var så unge måtte vi ha med oss en voksen. På denne tiden var det Jackies mor som var med oss. Det er nå litt morsomt å tenke tilbake på at man måtte ta med seg mamma på turne. Hun var med oss til vi ble 18, hvilket jeg og Joan var de første til å bli. Jeg er eldst av oss, men jeg er bare tre dager eldre enn Joan. Etter hvert ble det selvfølgelig mye drikking, og andre voksne aktiviteter. Jeg husker også at det var kaldt på noen utendørskonserter vi gjorde, og da tok jeg et par shots brandy før vi gikk på, for å få varmen i kroppen.

The Runaways_1977
The Runaways i 1977.

Det er liten tvil om at livet på veien består av mange potensielle feller, og selv om Jackies mor var med som anstand vil man tro at det var mer enn nok dop og alkohol rundt jentene. Fristelsene må i det hele tatt ha vært mange for et ungt band som kastes ut i syttitalets turneliv.

– Du hadde jo muligheten til å velge, og det var ikke nødvendig å være med på partyet hver kveld. Jeg hadde min gjeng jeg hang sammen med, men det er klart det var dop inne i bildet. Joan hadde også sin gjeng, og sine valg blant dop, hva nå de enn var til enhver tid. Alt dette gikk hånd i hånd med musikkbransjen den gang, men det er ikke like mye av det i dag. Tar vi derimot åttitallet var det ganske store mengder med dop på den tiden. I løpet av åra jeg har vært i bransjen har jeg sett en del virkelig skremmende dritt.

Når det gjelder The Runaways’ turneer har turen til Japan i 1977 blitt legendarisk, mye takket være konsertalbumet «Live In Japan». Det var da også ganske så hysteriske tilstander rundt kvintetten den gang.

– Det var en stor opplevelse, og vi var gigantiske i Japan. Vi var fem amerikanske tenåringsjenter – med et lite unntak i det faktum at jeg hadde britisk pass – og japanerne simpelheten elska oss. Da vi kom over dit var vi et av de absolutte toppbandene. De største i Japan da var vel Queen, Kiss og The Runaways. Det føltes som en ære. Japanerne ga oss også masse gaver, og de fulgte oss på gatene. Det føltes litt rart å gå nedover gata, og når du snudde deg hadde du en flokk som fulgte etter deg. Samtidig var det utvilsomt kult.

Etter to studioplater – «The Runaways» og «Queens Of Noise» – og liveskiva begynte The Runaways å gå opp i liminga, og vokalist Cherie Currie og bassist Jackie Fox er ute av bandet før det tredje studioalbumet, «Waitin’ For The Night», spilles inn. Currie ble ikke erstatta da Jett overtok som enehersker på vokalsiden, mens Vicki Blue ble ny bassist. Dette må ha gjort noe med bandets dynamikk.

– Cherie slutta, blant annet fordi hun ikke klarte å takle det hele lenger, og da ble Joan frontpersonen. Joan var ikke fornøyd med det, og hun ville komme seg videre, og spille sin egen form for musikk. Vi vokste nok sakte, men sikkert mot å bli oss selv. På et punkt hadde jeg heller ikke lyst til å spille Runaways-musikk lenger, og det samme gjaldt Joan. Vi ville spille våre egne ting. For meg var det heavy metal, for jeg syntes at jo tyngre musikken var jo bedre var det. Før vi kom så langt ville Cherie gjøre noe som var mer i retning av poprock, så vi gikk i forskjellige musikalske retninger. Det var det som også til slutt gjorde at vi gikk hver våre veier. Når du er så ung kommer du til et punkt i livet der du finner ut av hvem du egentlig er, og hva du vil gjøre. Du kan ikke være tenåring for alltid.

The Runaways_1977 (2)
The Runaways på tampen av 1977, nå som kvartett.

Perioden rundt The Runaways’ oppløsning, og det siste albumet, «And Now… The Runaways», er ikke noe Lita har sterke minner fra i dag.

– Jeg husker coveret mer enn jeg husker selve musikken. Det ble også satt sammen ei plate der det på en måte ble skrapa sammen det siste av innspillinger som fantes.

35 år har gått siden The Runaways’ storhetstid, og både Joan Jett og Lita Ford har hatt suksess på hver sine kanter siden den gang. Man må jo likevel lure på om det ikke har vært debattert å gjenforene bandet på et eller annet tidspunkt. En full gjenforening er riktignok ikke mulig da trommis Sandy West gikk bort i 2006, men Lita har likevel sine tanker rundt dette.

– Jeg kunne tenkt meg å gjøre det, og for å være helt ærlig mener jeg vi burde gjøre det. Jeg er klar, men jeg er ikke sikker på om Joan vil det. Tiden er nå uansett perfekt for å gjenforene bandet, og skal vi gjøre det bør vi gjøre det nå, og ikke vente fem eller ti år til. Personlig ville jeg i alle fall satt stor pris på det å gjøre noe med The Runaways igjen, og da mener jeg også det å sette seg ned og skrive ei ny plate. Jeg tror uansett ikke Joan vil dette.

The Runaways fikk utvilsomt en oppsving i forbindelse med filmen som kom i 2010, og plutselig var dermed The Runaways også et band ungdommen fikk et visst forhold til. Lita på sin side har ikke sett filmen, og viser egentlig ingen interesse for den når den nevnes. Da er hun derimot mer interessert i å snakke om pionerrolla The Runaways på mange måter hadde som jenteband. Det er i dag ikke vanskelig å trekke paralleller fra The Runaways, til for eksempel Bangles – der vi for øvrig fant den tidlige Runaways-bassisten Michael «Micki» Steele – L7 og The Donnas.

– Det tok litt tid før jeg forsto dette med at vi var pionerer, for det er naturlig nok ikke noe du tenker på mens du er midt oppe i det. Det var nok flere år senere det gikk det opp for meg at vi var alene om det vi drev med, og at vi dermed ikke hadde fulgt i andres fotspor. The Runaways var også et mer suksessfullt band enn mange av de som har kommet etter, og vi traff både i Europa, USA og Japan. Tar du band som L7 og The Donnas har ikke de klart å nå opp til samme «kjendisstatus» som The Runaways, men dette har også med tiden det skjedde på å gjøre.

Tiden for The Runaways var for øvrig midt i punk-perioden, og Ramones har allerede vært en del av historien vår. Sex Pistols er også nevnt, og når The Runaways kommer til London sklir bandet på en måte litt inn i punkmiljøet der.

– Vi hang en del med punkerne, og jeg husker vi hang på King’s Road med Sex Pistols. Vi drakk med trommisen deres (Paul Cook), og Sid Vicious og Nancy (Spungen, Sids kjæreste) kom over til båten vår. Vi bodde da i en husbåt like ved Battersea, og de kom over for å henge med oss på båten. Sid var alltid høy eller stein, men Nancy var ei nydelig jente. Hun var et flott menneske, med beina godt planta på bakken. Jeg mener de fremstilte henne helt feil i «Sid And Nancy», for hun var så mye mer enn det du får inntrykk av i filmen.

The Runaways_
En klassisk fotoseanse med The Runaways.

Selv om The Runaways ikke var å regne som punk endte altså bandet opp med en viss punk-tilknytning, noe det at bandet turnerte med Ramones kanskje er det beste eksempelet på. Det at punken hadde en viss innflytelse på jentene er uansett naturlig, siden de var ungdommer av nettopp denne tiden.

– Vi var annerledes siden vi var jenter, men samtidig hadde vi kanskje et lite punkrock-element. Hvordan kunne man egentlig unngå å bli påvirka av punken når man var tenåring? Vi hadde nok noe av attituden til punken, og livsstilen vår var nok også punka. Alt dette handler om alder, og at vi var midt oppe i punk-æraen. For meg er punken også en av de beste epokene for musikkindustrien. For meg er det ikke grunge- eller rap-æraen som står frem, men derimot punk-æraen.

– Den nest beste tiden må ha vært da Black Sabbath kom, og de skapte heavy metal. Jeg vokste som nevnt opp med heavy metal, og det var det som gjorde at jeg ville spille gitar. Deretter gikk det rett over i The Runaways, og punk-æraen. Det var Ramones, alt var fritt og rått, det var høyt energinivå, og det var en skitten attitude. Det var masse dop, og i det hele tatt aldri mangel på dop. Det var en flott tid.

Med den første generasjonen av punk på vei ut er det også over for The Runaways, så bandet er definitivt forankra i denne perioden. For mange av oss er Lita Ford likevel ei dame vi ble kjent med utover på åttitallet, og det var i 1983 hennes første soloplate, «Out For Blood», så dagens lys. Dette betyr at det gikk hele fire år fra The Runaways sa farvel til Ford ga ut sin solodebut, og vi lar Lita fortelle hva som skjedde i denne perioden.

– Det som skjedde beror mye på at jeg ikke var en leadvokalist. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fronte et band, og samtidig spille gitar. Det jeg først og fremst ville var å bevise hvilken gitarist jeg var, og samtidig ville jeg kunne synge mitt eget materiale på den måten jeg ville at det skulle låte. Jeg prøvde riktignok en periode å finne en vokalist, men jeg klarte ikke å finne noen som passa inn. Dermed endte jeg opp med å lære meg å synge. Jeg leide en lagerbygning, og satte opp forsterkerne mine og et PA-anlegg. Der spilte og sang jeg i ett år. Jeg tok vokalleksjoner, og jeg jobba med stemmetrenere som virkelig hjalp meg. Dermed var jeg i stand til å utvikle meg til Lita Ford.

«Out For Blood» er ei plate som ikke er mer enn helt ok, men oppfølgeren «Dancin’ On The Edge» fremviser en artist som har kommet langt på et år.

– Ja, platene ble gradvis bedre. Jeg følte at jeg utvikla meg, og det føler jeg fortsatt at jeg gjør fra album til album. Utviklinga fra «Out For Blood» til «Living Like A Runaway» er formidabel, og stort sett mener jeg det er en vekst for hvert album. Det har uansett vært en vanskelig prosess, og mye av det har med timing å gjøre. Nå er det riktig timing for «Living Like A Runaway», og for The Runaways. The Runaways har som nevnt hatt en oppsving, og det samme må sies om åttitallet. Folk liker epoken og musikkstilen fra den gang.

Lita Ford med band 1984
Lita Ford Band i 1984.

På åttitallet kunne man lese en del om en påstått rivalisering mellom Lita og henne tidligere bandkollega Joan Jett, og nå et kvart århundre senere er det på tide å få høre noe om dette fra en av hovedpersonene selv. Ikke overraskende er det da å bli fortalt at dette egentlig ikke handla om Lita og Joan.

– Jeg skal fortelle deg hvem som sto bak dette, og det var Joans manager (Kenny Laguna). Jeg vet ikke hvorfor han gjorde det, og faktum er at jeg ikke kan fordra denne mannen. Han har alltid vært ute etter å skape en rivalisering mellom meg og Joan, men vi er ikke i konkurranse med hverandre. Jeg har aldri vært i konkurranse med Joan, og jeg skjønner ikke hvordan han har fått det for seg i skallen sin at vi er konkurrenter. Musikken vår er jo helt forskjellig, og dermed er publikummet vårt i hovedsak to forskjellige. Denne mannen satte oss likevel i konkurranse med hverandre, noe som var forferdelig. Saken er den at Joan og jeg aldri krangla i The Runaways. Vi var alltid gode venner, og hun var alltid en god kompis for meg. Hun var alltid der for meg når jeg trengte henne, og hun var der mye mer enn de andre jentene.

Det er ikke vanskelig å høre på Litas stemmebruk nå at hun virkelig misliker rivaliseringsryktene, og ikke minst misliker hun Kenny Laguna.

– Ett år, eller noe sånt, etter at The Runaways ble oppløst forsøkte jeg å ringe Joan, og Kenny var den som tok telefonen. Han lot meg da ikke snakke med henne, så det gikk veldig lang tid før jeg snakka med Joan igjen. Senere gikk han til forskjellige blader og ga dem beskjed om at hvis de skrev om Lita Ford, kunne de bare glemme å få gjøre reportasjer på Joan Jett. Han sa også lignende ting til for eksempel videoprodusenter, og beskjeden var hele veien at om noen jobba med meg kunne de glemme å jobbe med Joan Jett. Denne mannen var alltid nærmest oppe i ansiktet mitt. Jeg har holdt kjeft i 30 år. Jeg har aldri snakka om ham, og nå gjør jeg det for første gang. Saken er den at han fortsatt gjør de samme tingene.

Det er vanskelig å høre disse historiene uten å tenke på fjorårets pressekonferanse på Sweden Rock Festival. Det som skjedde der var at Laguna ved flere anledninger svarte på spørsmål stilt til Joan, og Lita blir direkte opprørt når hun får høre dette.

– Det er motbydelig, kommer det etter noen sekunders pause fra en tydelig sjokkert Ford. Jeg kan fortelle deg at jeg nylig spiste middag med Joan – og dette var vår første middag sammen siden 1980 – og hvem tror du hun hadde med seg til restauranten? Det var selvfølgelig Kenny, og siden jeg visste det tok jeg med meg Rudy Sarzo som min date, flirer Lita. Det jeg ikke skjønner er hvorfor ikke jeg og Joan kunne møttes alene til middag. Hvorfor må han være der?

Lita Ford 1988
Lita Ford i 1988.

Etter denne lille utblåsningen fra Lita vender vi tilbake til det hun sa tidligere om timing, og er det et tidspunkt dama har truffet med timinga når det gjelder solokarriera, var det med utgivelsen av «Lita» i 1988. Alt klaffa da, med hitsingler, en storturne med Bon Jovi, og ikke minst et album som var som skapt for tiden.

– Ja, definitivt, understreker Lita.

Samarbeidspartnerne på «Lita» var også mange, og ikke minst viktige og riktige. En hovedperson i så måte blir produsent Mike Chapman fra det legendariske låtskriverteamet Chinn/Chapman, og med det mannen bak suksesser for blant andre Sweet, Suzi Quatro og Smokie.

– Jeg måtte virkelig jakte på Mike, for han viste seg å være vanskelig å få tak i. Jeg sto virkelig på for å få ham til å si ja. Han var en stor inspirasjon for meg, og han lærte meg mye om låtskriving, og hvordan man får gode låter av et par korder. Også mye studioteknikk plukka jeg opp via ham, for det var så mye han gjorde i studioet som jeg aldri plukka opp før jeg møtte Mike. Han er også et flott menneske, og jeg er veldig velsigna som har fått jobbe med ham.

Samtidig som Chapman styrte Lita gjennom produksjonen skrev hun låter med blant andre Lemmy Kilmister og Nikki Sixx.

– Jeg skrev mye, med mange forskjellige låtskrivere. Noen ganger fungerer slikt, uten at det egentlig har vært lagt planer for det. På den tiden jeg gjorde dette albumet var det mange innen musikkindustrien som hang rundt omkring, og gikk du for eksempel i studioet traff du plutselig på Nikki Sixx, eller noen andre av hans kaliber. Det var ikke sånn at dette var en stor plan, der det handla om å bruke store navn på plata mi. Når det gjelder Lemmy var jeg på besøk hjemme hos ham, og etter noen drinker begynte vi bare å spille. Noen ganger er det nettopp når du gjør spontane ting som dette du får best resultat.

Med Sharon Osbourne som manager er det kanskje ikke overraskende at Ozzy skulle dukke opp i Lita Ford-sammenheng, og resultatet ble hiten «Close My Eyes Forever».

– Ozzy kom over i studioet for å henge litt der, så heller ikke her var det egentlig i utgangspunktet en plan bak det som skjedde. Resultatet var uansett en topp 10-hit for meg og Ozzy, og heller ikke han var bortskjemt med hits. «Kiss Me Deadly» hadde vært en liten hit for meg i forkant, men ikke på samme nivå. Jeg er glad «Close My Eyes Forever» endte opp på mitt album.

Lita Ford_SRF 2016 (1)
Lita Ford på Sweden Rock Festival i 2016.

«Lita» følges opp med «Stiletto» og «Dangerous Curves», og nå har også samarbeidet med den tidligere nevnte Michael Dan Ehmig begynt. Denne mannen er dermed den av Litas samarbeidspartnere hun har jobba lengst med.

– Vi har jobba sammen siden 1990, og den første låta vi skrev i fellesskap var «Lisa». Den skrev jeg til min mor da hun ble diagnostisert med brystkreft. Michael er en fantastisk fyr, og en glimrende tekstforfatter. Han skrev tekstene til «Devil In My Head», «Asylum» og «Hate» på den nye plata, og de er heavy tekster. Det er ikke sånn at han skriver helt på egenhånd, for jeg samarbeider med ham, og på den nye plata har også Gary Hoey samarbeida med ham.

– «Hate» er et eksempel på en tekst vi har hatt lenge, men det var da jeg en dag kom inn i studioet ting falt på plass. Da hadde Gary satt sammen denne musikken, som jeg umiddelbart tenkte at var «Hate». Slik det gjerne fungerer er at jeg ringer Michael med en ide, og kanskje en låttittel. Deretter får jeg tekster tilbake. Siden vi har kjent hverandre så lenge kjenner han også alle mine hemmeligheter. Han er ikke bare en testforfatter for meg, men også en av mine beste venner. Derfor vet han også mye om meg som andre ikke vet, så når jeg spør ham om han kan skrive en tekst, kjenner han meg godt nok som person til å vite hva jeg liker og ikke liker.

– Han kan også få personen Lita Ford inn i tekstene han skriver. Tar vi ei låt som «Devil In My Head» begynte den egentlig som «Angel On My Shoulder», der det gikk på dette med at du har en engel på en skulder, og en djevel på den andre. Dette utvikla seg siden Michael kjenner meg så godt at han vet at eksmannen min hadde en egen evne til å invadere hodet mitt. Enkelte personer har denne evnen til nærmest å trenge seg inn i hodet til sine «ofre», og du blir gående rundt å tenke «Hold deg unna tankene mine». Michael er i stand til å gå inn i dette med tekstene sine.

Lita Ford_Jevnaker med Scream (Foto A. Rodahl Dedekam)
Lita Ford på Jevnaker i 2013, der hun fikk se dette intervjuet på trykk i Scream Magazine.

Samarbeidet med Ehmig har altså vart i mer enn 20 år, og det betyr også at det overlevde tiden da motgangen virkelig begynte for Lita etter suksessen i overgangen mellom åtti- og nittitallet. Etter «Dangerous Curves» ble Ford droppa av BMG, og dette – og kampen en kvinnelig rocker har måttet kjempe – er blant inspirasjonene til «Relentless», som er nok et hissig stykke musikk på «Living Like A Runaway».

– Jeg fortalte Gary Hoey litt om det å være en kvinnelig rocker, og det ble til «Relentless». Det var tidspunkter da plateselskapene ikke ville jobbe med meg mer, og de smalt rett og slett døra i trynet på meg. Jeg gjorde det en periode så bra at jeg ble Grammy-nominert, men samtidig bytta plateselskapet ut sjefen. Da kom det inn en country-kar fra Nashville, og han hadde ingen anelse om hva han skulle gjøre med Lita Ford, for jeg var jo heavy metal, eller heavy rock, om du vil. Han skrev da et brev til meg, der det sto «Lita du er ei kick ass dame, men jeg må dessverre avslutte samarbeidet». Det jeg tenkte da var «Wow, for et rasshøl». Der ble jeg nominert til Grammy, og denne karen visste ikke hva han skulle gjøre med meg.

– Låta handler også om det å overleve i musikkbransjen, ikke falle ned, men i stedet holde det gående, og presse seg frem. Det handler om å kjempe for det jeg elsker, og det at jeg er ei kvinne – og ikke har en penis hengende mellom beina mina – betyr ikke at jeg ikke kan spille musikk. Dette er heller ikke et så stort problem i dag, for det er flere kvinner i rocken nå. Det er kanskje ikke så mange av dem som er gitarister, men det er en del bassister, vokalister, og keyboardister, og det er flott å se.

Etter «Dangerous Curves» ble det stille fra Ford i noen år, frem til hun i 1995 slapp «Black», uten at alt for mange la merke til det.

– «Black» ble gjort i en periode da jeg nærmest kjempa for å holde hodet over vannet. Grungen hadde tatt over, og det var egentlig ikke plass til band som hadde hatt suksess på åttitallet. Vi ble dytta ut på sidelinja. Jeg hadde mista platekontrakten min, og ga ut «Black» på ZYX. De gjorde ikke en god jobb, eller for å si det som det er så jobba de ikke med plata i det hele tatt. Jeg synes det er noen gode låter på den, som for eksempel «Loverman» og «Black». Hør på teksten på «Black», den er god, og igjen er det Michael Dan Ehmig. Han spurte meg hva «Black» er, og jeg sa at det er en sinnsstemning. Det er altså en del bra stoff på «Black», og det er virkelig synd plata ble behandla som den ble.

Dermed har vi kommet frem til Litas 14 år borte fra rockebransjen, og med det tilbake til utgangspunktet. Avslutningsvis passer det seg så å be Ford plukke de tre platene hun ser på som viktigs i løpet av sin lange karriere.

– Jeg må begynne med «The Runaways», for der finner du «Cherry Bomb», som starta det hele. Den neste må bli «Lita», med «Close My Eyes Forever» og «Kiss Me Deadly». Til slutt må jeg faktisk velge «Living Like A Runaway», for den er også veldig viktig. Alle tre platene markerer enten en begynnelse, eller en ny begynnelse, og derfor er de på hver sine måter viktige.

Med det sier vi takk til Lita Ford, som befinner seg i Cleveland, og må bevege seg over til arenaen der hun skal dele scene med Def Leppard og Poison.

LITA FORDS TRE UTVALGTE

The Runaways_The Runaways

«The Runaways» (1976)
Året er 1976 når The Runaways, og med det Lita Ford, debuterer med bandets selvtitulerte album. Åpner det hele gjør jentene med The Runaways’ største klassiker i form av «Cherry Bomb», som Joan Jett for øvrig gjorde på nytt åtte år senere på «Glorious Results Of A Misspent Youth». Denne godbiten er skrevet av Jett og Kim Fowley, og disse to er platas hovedkomponister. Også Kari Krome – som tidlig i The Runaways’ historie var et aktuelt bandmedlem – er blant låtskriverne, og i tillegg gjøres det en definitiv Runaways-versjon av Lou Reeds «Rock & Roll».

«You Drive Me Wild» er nok et glimrende bidrag fra Jett, men det er i det hele tatt mange gode spor på plata. Den spretne «Lovers», den riffdrevne «American Nights», den rock’n roll-baserte «Blackmail», og den melodiøse «Secrets», er alle låter som stikker seg frem. «The Runaways» er dermed en solid debut, men helt på høyde med bandets tredje studioalbum, «Waitin For The Night», er dette ikke.

Lita Ford_Lita

«Lita» (1988)
Dette er Litas tredje soloplate, og den første på fire år, så det kan kalles et lite comeback når dama åpner aldeles glimrende med «Back To The Cave». Produksjonen er relativt tidstypisk, og det er ingen tvil om at dette fungerer. Ford får vist seg frem som sologitarist allerede i åpningssporet, og den påfølgende «Can’t Catch Me» viser en Lita som understreker at hun har røttene i metalen. Albumet ligger uansett hovedsakelig i landskapet rundt melodiøs hardrock, med den mer kommersielle «Kiss Me Deadly» som et av høydepunktene.

«Fatal Passion», «Blueberry», og den popa «Broken Dreams» er andre gode spor, mens balladen «Under The Gun» også er sterk. Den avsluttende «Close My Eyes Forever» er også god, og som duett med Ozzy Osbourne har balladen gått inn i historien som Litas mest allment kjente låt. Albumet som en helhet er bra, og sammen med «Dancin’ On The Edge» er dette høydepunktet fra Fords åtti- og nittitallskarriere.

Lita Ford_Living Like A Runaway

«Living Like A Runaway» (2012)
Her snakker vi om årets store overraskelse, og en godt voksen artist som kanskje har levert sitt karrierehøydepunkt. Det som åpenbarer seg på «Living Like A Runaway» er først og fremst den tyngste og tøffeste utgava av Lita Ford vi noen gang har hørt, og samtidig er så godt som alle de ti låtene svært gode. Riffa slår deg i trynet, og melodiene og refrengene er usedvanlig sterke og fengende. Samtidig merker man seg også tekstene, som helt klart er svært personlige, og som på en nær måte forteller om Litas tidvis tøffe liv.

«Branded» er første godbit ut, og denne overkjøres så nærmest av det heftige drivet i «Hate». Tittelsporet er god historiefortelling til ypperlig melodiføring, og med det et klart høydepunkt på albumet. «Relentless» er blant flere spor med tydelige moderne tendenser, og Lita – og produsent Gary Hoey – viser her på overbevisende måte hvordan man kan kombinere da og nå. Balladen «Mother» tar den så helt ned, og igjen kommer Litas følelser til overflaten på en måte som fanger lytteren.

«Living Like A Runaway» er uansett i all hovedsak ei tung rockeskive, og «Devil In My Head» er nok ei tung låt, som samtidig byr på en usedvanlig fengende melodi. Denne kombinasjonen av tygde og melodi er også platas absolutte styrke, og når melodiføringa så blir litt popa i duetten «Luv 2 Hate U» er nok et høydepunkt et faktum.

* Kim Fowley døde i januar 2015.

Jan Dahle

Runaway girl

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s