Lynyrd Skynyrds lillebror

38 Special_Tour De Force

I serien «Objekter i bakspeilet» tar undertegnede for seg personlige favoritter, og dette fører stadig til tilbakeblikk til første halvdel av åttitallet. Nå skal det sies at den utvalgte godbiten denne gangen ble oppdaga noe i ettertid, og for en gangs skyld er jeg ute av stand til å tidfeste oppdagelsen, men vi befinner oss trolig sånn cirka midt på åttitallet når en eldre fetter for første gang spiller 38 Specials «Tour De Force» for meg.

Når du ser bildet på innercoveret av «Tour De Force» forstår du fort at dette bandet kategoriseres som sørstatsrock. Fem av bandets seks medlemmer dyrker ansiktshår, og en cowboyhatt er på plass. Som om ikke dette er nok finner vi også en Van Zant her, og Donnie er hans navn. Dermed ligger alt til rette for skikkelig sørstatsrock, men hva vi får er egentlig mer melodiøs rock enn nettopp sørstatsrock. Sistnevnte bås er uansett der 38 Special har vært kategorisert siden den selvtitulerte debuten i 1977.

Når vi i 1983 er fremme ved «Tour De Force» har bandet hatt et visst kommersielt gjennombrudd i Statene året i forveien med den glimrende «Special Forces», men det er utvilsomt med vår utvalgte skive bandet leverer sitt sterkeste album. Fra ende til annen får vi herlige melodiøse rockelåter, smakfullt produsert av Rodney Mills.

Bandet består foruten den sedvanlige rockebesetningen med to gitarer, bass og vokal av to trommiser. Akkurat det med to trommeslagere var kanskje en trend i tiden da også en helnorsk rocker som Åge Aleksandersen på denne tiden reiste rundt med et Sambandet med nettopp to skinnplagere. 38 Specials besetning fungerer uansett glimrende på «Tour De Force», selv om det ikke overraskende også legges på litt krydder i form av keyboards fra en innleid tangentist.

Når det gjelder innholdet på plata er ni glitrende låter å finne, og vi begynner like godt med begynnelsen. «If I’d Been The One» var den første singelen fra albumet, men egentlig kunne alle låtene, kanskje med unntak av to, vært like gode valg. Det låter pent, og ingen ville kunne la seg skremme av denne plata, men låtene sammen med herlige gitararrangementer gjør det hele bortimot uslåelig fra første tone.

Når plata så bygger seg opp med et av 38 Specials mange enkle, men effektive, riff i «Back Where You Belong» tror man straks at toppen må være nådd. Der tar man imidlertid grundig feil, for her skal det pøses på med potensielle klassikere tettere enn perler noen gang har sittet på snor.

Ei usedvanlig god låt følger i den litt roligere «One Time For Old Times», og du begynner å lure på om det er mulig å opprettholde denne standarden. Det er det, selv om «See Me In Your Eyes» nok må tåle å komme litt i skyggen av de tre første spora.

Når man snur LP-en kommer skivas hardeste låt i «Twentieth Century Fox». Hvis man skal være litt kritisk må man vel innrømme at det simple refrenget her ikke helt holder i forhold til den ellers gode låta, og dette gjør denne til platas svakeste kutt. Herfra og ut er det uansett bare rene himmelriket, og «Long Distance Affair» er en av mange store favoritter.

Produksjonen er som tidligere nevnt særdeles smakfull, og det samme må sies om gitararbeidet. Det pøses ikke på med mer enn nødvendig noen steder, og nettopp det gjør at melodiene får det spillerommet de fortjener.

Den litt småfunka «I Oughta Let Go» viser litt variasjon, og der den går rett på refrenget ender du direkte i melodihimmelen når låta drar i gang. Enda bedre blir det når platas kanskje sterkeste låt, «One Of The Lonely Ones», dukker opp. Her finner vi for øvrig småting som gjør at man har mistenkt Torstein Flakne for å ha et forhold til denne plata, men han insisterte i sin tid på aldri å ha hørt den.

Dermed er vi også inne på grunnen til at nettopp 38 Special og «Tour De Force» er valgt ut i vår lille serie. Dette er utvilsomt en godbit alt for få her til lands har fått med seg. Plata avsluttes for øvrig med den glimrende «Undercover Lover» som også er i besittelse av et effektivt riff, men uten at det gjør låta mindre radiovennlig. Saken er den at plata er gjennomført radiovennlig, men for de av oss som liker litt god melodiøs rock skader ikke det.

Det er selvfølgelig også dette som i sin tid kunne gi bandet en viss kommersiell suksess, selv om 38 Special nok aldri kom helt opp i den store eliten, og Lynyrd Skynyrds lillebrødre vil nok Donnie, Jeff, Don, Larry, Steve og Jack alltid måtte finne seg i å bli regna som.

Jan Dahle

Lynyrd Skynyrds lillebror

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s