Da Jim Steinman i 1989 lanserte Pandora’s Box var han selv en av «frontfigurene», og sånn sett var komponisten, tekstforfatteren og produsenten mer profilert enn i de fleste andre prosjektene han har vært involvert i. Samtidig bærer også Pandora’s Box preg av å være et sammensatt musikalsk prosjekt, der det igjen hentes elementer fra musikalen «Neverland». Det dukker også opp et par coverlåter, men samtidig er det i hovedsak nye Steinman-komposisjoner som utgjør hovedvekten av materialet. De fleste låtene har blitt brukt igjen senere, og en av disse, «The Future Ain’t What It Used To Be», er emnet i denne utgava av Månedens Steinman.

Pandora’s Box-albumet «Original Sin» er et eksempel på Jim Steinman med full kontroll, der han i tillegg til å skrive musikken er både instrumentalist og produsent, selv om han på sistnevnte felt også assisteres av Larry Alexander og pianist Roy Bittan,

«The Future Ain’t What It Used To Be» er avslutningssporet på «Original Sin», og med over ti minutters spilletid er det en episk finale vi snakker om. Det åpner på sin måte massivt med svære trommer og kor, men det tas kjapt ned til rent balladenivå, der pianoet er fremtredende. Gina Taylor leverer flott vokal, som fremhever den gode melodibruken, og litt hjelp får hun underveis av Deliria Wilde.

Det bygger seg opp til det pompøse, og tempoet økes noe her og der, hvilket tilfører en typisk Steinman-dynamikk. Hele tiden setter Roy Bittan sitt pianopreg på produksjonen, og underveis får vi blant annet noen nesten country-aktige gitarer fra Eddie Martinez, mens koringene er massive og gode. Det hele låter umiskjennelig Jim Steinman, men samtidig må det sies at låta kunne vært kutta ned. Avslutningssekvensen blir nemlig i lengste laget, der blant annet en lang a kapella-del avslutter det hele.

Før Steinman kom så langt som til Pandora’s Box, ble spira til «The Future Ain’t What It Used To Be» sådd i musikalen «The Confidence Man». Dette er en musikal basert på Herman Melvilles bok med samme tittel, som hadde en liten oppsetning i New York på Queens College Theatre i 1986. Åpningslåta i «The Confidence Man» er «New Orleans Is Comin’ To Me», og her hører vi elementer som skulle dukke opp igjen i «The Future Ain’t What It Used To Be». En innspilling av musikalen ble sluppet i 2003.

Neste gang låta dukker opp – etter Pandora’s Box – er det igjen Steinman som står for produksjonen, og denne gang er det på soundtracket til MTV-versjonen av Emily Brontës klassiker «Wuthering Heights» vi finner låta. Dette er en litt snodig utgivelse, der vi også finner den første versjonen av «If It Ain’t Broke (Break It)», en ny versjon av The Sisters Of Mercys «More», og altså «The Future Ain’t What It Used To Be».

Minialbumet åpner med en kort a kapella-versjon av «The Future Ain’t What It Used To Be», og det er Erika Christensen – som har hovedrolla som Cate i filmen – som står for vokalen. Det er også Christensen som synger den fulle versjonen, som nå er en nedstrippa ballade, kun akkompagnert av Roy Bittans piano. Dette er usedvanlig nakent, men det fungerer bra. Christensen synger godkjent, men det som slo denne skribenten da han første gang hørte innspillinga var at det som virkelig kunne løfta en slik versjon ville vært en innspilling med Patti Russo. Så skulle det da etter hvert også utrolig nok vise seg at en slik innspilling finnes.

Opprinnelsen for Patti Russos versjon er noe uklar, men innspillinga er å finne blant damas mange gode demoinnspillinger. Den kraftfulle stemmen er akkurat hva en pianoversjon av «The Future Ain’t What It Used To Be» trenger, og i typisk Russo-ånd er stemmebruken ståpelsfremkallende. Dette blir dermed en flott versjon.

Som så ofte ellers når det gjelder Jim Steinmans låter finnes det også en innspilling med Meat Loaf, og han slapp sin versjon på den kontroversielle «Bat Out Of Hell III – The Monster Is Loose» i 2006. Produksjonen er gjort av Desmond Child, hvilket er med på å komplettere sirkelen da Steinman produserte blant andre Childs «If You Were A Woman (And I Was A Man)» på Bonnie Tylers «Secret Dreams And Forbidden Fire» 20 år tidligere.

Nå er det den faste Meat Loaf-pianisten Mark Alexander som står for tangentene, og Meat synger fortsatt godkjent på denne tiden. Dermed blir dette en fin versjon av låta, der Jennifer Hudson gjør dette til en duett, mens Desmond Childs gamle Rouge-kollega Maria Vidal bidrar på korsiden. Denne versjonen bygger seg fint opp, og i rockepartiet legger Paul McCartney-gitarist Rusty Anderson en fin solo.

I 2006 sto også «The Future Ain’t What It Used To Be» på liverepertoaret til Steinman-prosjektet The Dream Engine, der blant andre Testament-gitarist Alex Skolnick og Trans-Siberian Orchestra-vokalistene Rob Evan og Adrienne Warren var involvert, men dette prosjektet rant – som så mye annet Steinman har vært involvert i de siste åra – ut i sanden. Et album ble halvferdig, men om «The Future Ain’t What It Used To Be» var blant dette materialet er uvisst.

Jan Dahle