Langdrygt

joe-satriani_tour-2016-poster
Joe Satriani
Oslo, Rockefeller
28/6-2016
3

Det har gått 30 år siden Joe Satriani slapp debutalbumet «Not Of This Earth», og dermed har gitaristen funnet det for godt å reise ut for markere nettopp tre tiårs karriere.

Tittelsporet fra mannens foreløpig siste utgivelse, «Shockwave Supernova» åpner kvelden, og deretter er det rett over i klassiske «Flying In A Blue Dream». Hovedpersonen selv bærer solbriller som gir ham et alienaktig utseende, og han trakterer selvfølgelig gitaren upåklagelig der han holder seg på venstre side av scena.

Bakerst på scena sitter Marco Minnemann og slår stødig på trommene, mens vi på høyre sceneside finner bassist Bryan Beller, og kombinert tangentist og gitarist Mike Keneally. Sistnevnte får duellere litt med Joe i «Ice 9». og han drar en god solo i «If I Could Fly». Dette er altså ikke ren egotripp for Satriani.

Gode komposisjoner som den melodiske «Friends», den groovy «Cataclysmic», og «Summer Song», med et herlig driv, kommer i første del av konserten. Det samme gjør en følsom «Butterfly», og fremføringene er hele tiden upåklagelig, men det blir likevel ganske kjedelig. Det er mye tekniske ferdigheter, men lite sjel.

Det meste virker å gå veldig på autopilot, og i motsetning til sin kompis, Steve Vai, som besøkte Rockefeller for et par uker siden, har ikke Joe utstråling. Dermed mangler det lille ekstra, og det blir sånn sett ofte mer spennende å se på filmene som går på det svære lerretet bakerst på scena.

Etter en kort pause åpner kveldens andre sett med nok et pauseinnslag, Minnemanns lidelse av en trommesolo, og litt senere skal Keneally få sin tid i spotlighten med en tangentsolo. Et tungt bassdriv gir liv til «Luminous Flesh Giants», og «Always With Me, Always With You» er som alltid god.

En jam på klassiske rockeriff fra blant andre Deep Purple, Led Zeppelin, AC/DC, Black Sabbath og Jimi Hendrix er et artig innslag, og en uptempo «If There Is No God» fungerer greit. Hele veien drar Joe solide riff og fine soloer, men det blir altså likevel noe langdrygt.

Det helt til avslutningstroikaen «Satch Boogie», «Big Bad Moon» – med kveldens eneste vokalinnslag – og selvfølgelig «Surfing With The Alien», der det basses heftig fra Bellers side, løfter det hele en del. Dermed går Joe Satriani ut på topp, men de to og en halv timene mannen har spilt i kveld har altså ikke alltid vært like spennende.

Jan Dahle

Langdrygt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s