Bruce Springsteen nådde sin kommersielle topp med «Born In The U.S.A.» i 1984, og for å fylle tomrommet i påvente av oppfølgeren, «Tunnel Of Love», ble mannens første livealbum sluppet i 1986. Tittelen «Live 1975-85» sier egentlig alt om hva utgivelsen inneholder, og over fem LP-er, eller tre CD-er, kunne boksen by på tre timer og 40 minutter med Bruce Springsteen på sitt aller ypperste. Dette var så visst mye mer enn en billig utgivelse for å cashe inn på storsuksessen, for her snakker vi om en gjennomarbeida liveutgivelse, som står igjen som et ultimat livealbum.

«Live 1975-85» er naturlig nok satt sammen fra mange konserter, men det er likevel en helhetlig flyt over albumet, enten opptakene er henta fra lille Roxy på Sunset Boulevard eller Springsteens hjemmekonserter på gedigne Giants Stadium i East Rutherford. Samtidig viser plata med det en artist i utvikling, som behersker alt fra klubb- til stadionformatet.

Det åpner neddempa og fint med «Thunder Road» fra Roxy i 1975, og takket være god jobb med dokumentasjonen opp gjennom åra – og også mye takket være radioarkivene til stasjonene som tidlig var på og sendte Springsteens konserter live over eteren – er lydkvaliteten fortreffelig boksen igjennom.

The E Street Band er på mange måter det ultimate rockebandet. Vi snakker ikke om flinkisnivå, men om sjel og nerve, evnen til å ta ting på sparket – hvilket vi stadig får oppleve på konsertene den dag i dag – og ikke minst et særegent sound. Ingen andre låter som The E Street Band, og det gir Bruce Springsteen et glimrende bakteppe.

Det hjelper uansett lite om bandet er ypperlig hvis låtmaterialet ikke er der, men når Springsteen her oppsummerer sin karrieres beste periode er det så visst ikke noe å utsette på kvaliteten på komposisjonene. Bruce fant tross alt sitt musikalske uttrykk med «Born To Run» i 1975 – selv om plata i denne skribentens øyne er noe oppskrytt – og skulle så toppe det hele med tidenes gullrekke som innledes av mannens beste album, «Darkness On The Edge Of Town», og følges av dobbelalbumet «The River», den fenomenale «viseplata» «Nebraska», og ikke minst stadionrockalbumet «Born In The U.S.A.».

Naturlig nok byr «Live 1975-85» også på materiale fra Springsteens to første utgivelser, der mannen fortsatt leter etter uttrykket, men når The E Street Band i 1978 setter sitt preg på for eksempel «Spirit In The Night» bevises det at også det tidlige Springsteen-materialet har kvaliteter over seg. «4th Of July, Asbury Park (Sandy)», innspilt under den legendariske Nassau Coliseum-runden på tampen av 1980, viser også at tidlige låter hadde sjel og flott melodibruk.

Også låter som «Growin’ Up», «It’s Hard To Be A Saint In The City» og «Rosalita (Come Out Tonight)» får seg et løft fra studioversjonene, og med det understrekes potensialet som ligger i materialet fra «Greetings From Asbury Park, N.J.» og «The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle».

I tillegg til å by på låter fra Springsteens studioalbum trekkes det også frem stoff mannen ga bort til andre artister, og det betyr blant annet av vi får en herlig versjon av «Fire», og en gåsehudfremkallende «Because The Night». Videre er det noen coverlåter, der vi får en god «Raise Your Hand» (Eddie Floyd), med typisk Clarence Clemons-preg, en flott «This Land Is Your Land» (Woody Guthrie), med Springsteens klassiske munnspillbruk, og selvfølgelig den fenomenale og sinte versjonen av «War» (Edwin Starr).

Et annet vesentlig element ved Bruce Springsteens konserter i denne perioden er mannens evne til å fortelle historier rundt låtene, og et godt eksempel på dette finnes i «Growin’ Up». Det hele toppes uansett med innledningshistorien til «The River», som fortsatt står igjen som platehistoriens største ståpelsøyeblikk. Bruce forteller her med en innlevelse som bare han har, og du føler virkelig sårheten i opplevelsene Bruce hadde med sin far.

Hele albumet har uansett den nerven som kan gjøre ei liveskive til den ultimate lytteopplevelsen, og tar man et øyeblikk som publikums allsang i «Hungry Heart» fra Nassau Coliseum, så er dette også et ståpelsøyeblikk av de sjeldne. Følelsen av nærmest å være til stede, og dermed å føle magien som ligger i lufta, er fantastisk formidla på opptakene på «Live 1975-85».

Det er 40 låter i boksen – som opprinnelig kom i LP-format med tilhørende hefte – og godlåtene kommer tett. «Cadillac Ranch» er som så ofte ellers strålende, «Independence Day» er fortreffelig, og «Darkness On The Edge Of Town»-materiale som «Adam Raised A Cain», tittelsporet, «Racing In The Street» – med Roy Bittans flotte pianospill – «The Promised Land», og «Badlands» er som alltid fenomenalt.

Også «Nebraska»-sekvensen bestående av tre spor er svært god, der «Johnny 99» blir vinneren. Deretter er det etter hvert over på «Born In The U.S.A.», og flesteparten av låtene derfra har fått en plass her. Det betyr gode versjoner av blant andre tittelkuttet, «Darlington County», «Cover Me», de neddempa «I’m On Fire» og «My Hometown», en akustisk soloversjon av «No Surrender», og ikke minst den alltid fenomenale «Bobby Jean». Musikk blir ikke tristere, og samtidig flottere, enn «Bobby Jean», og for en saksofonsolo.

Ingen Bruce Springsteen-konsert blir komplett uten «Born To Run», og den finnes selvfølgelig her i en energisk versjon. En annen liveklassiker fra samme album er «Tenth Avenue Freeze-Out», og her presenteres låta med full blåserrekke, noe den kler godt. Til slutt står Tom Waits’ «Jersey Girl» på programmet, og Bruce gjør en flott versjon over et teppe av Danny Federicis tangenter.

Som liveplate er altså «Live 1975-85» fullkommen, og i likhet med en god Bruce Springsteen-konsert byr den aldri på dødpunkter, selv om varigheten overgår hva alle andre artister har å by på.

Som en fotnote kan det påpekes at Springsteen de siste par åra har åpna opp arkivet noe, og gjennom mannens nettside er en konsert fra hver av de klassiske turneene sluppet i sin helhet. Dette er også fenomenalt materiale, og definitivt verdt å sjekke ut, men som en slags best of blir det ikke bedre enn «Live 1975-85».

Jan Dahle