Et skogsmøte med kongen

Påsketur, ingenting er som påsketur, og det til tross for at det i disse koronatider ikke finnes bartendere å smøre med noe som helst. I traktene rundt Romsås er det heller ikke aktuelt å smøre skia med verken grønt, blått eller lilla i flere lag, men så lenge det ikke har vært væromslag passer det seg i det minste med en fottur.

Det er Dennis DeYoungs «26 EAST: Volume 1» – som skulle blitt sluppet i dag, men som grunnet pandemien er utsatt – det lyttes til når turen går oppover bakkene. En for undertegnede ny sti inn i skogen utforskes, men jeg kommer kjapt inn på kjente trakter, som fører til utkikkspunktet mot Grorud og Ammerud. Høyt!

Videre oppover i skogen velges de trygge stier, og dermed er turen lite strabasiøs. Jeg ender opp på baksiden av kirka, og går stien rett nedover i skogen, og med det har en heftig snarvei blitt oppdaga. Det går stadig opp nye lys i skogen for denne vandreren, men nå skal det etter hvert vise seg at ikke alle veier er snarveier i dag heller.

Nede ved Steinbruvann velges høyre side oppover, hvilket vil si «feil» side. Normalt beveger jeg meg nedover igjen på denne siden, og det som er fascinerende er at når man går motsatt vei av det man normalt gjør, føles det som om man aldri har vært her før. Dermed kan man konkludere med at det ethvert sted finnes dobbelt så mange turer å gå.

Langs grusveien er det nå hengt opp hjernetrim i form av gule plakater med oppgaver og gåter, og med stolthet kan jeg si at svaret på den ene må være «marihøne». Ellers er det ganske folksomt langs vannet og på veien, og undertegnede kan ikke huske å ha sett så mye mennesker her noen gang, men så hører det også med til historien at jeg normalt beveger meg her på ukedager.

Mellom Steinbruvann og Romstjern føles det nærmest som om det kommer en folkevandring fra Skytta mot meg, og man kan ikke annet enn lure på hva som lokker folk ut av Skytta i disse dager. Stedet er tross alt så øde at ikke noe virus noen gang kommer til å finne veien dit.

Mens denne folkevandringen pågår er det tid for ny musikk, og etter Dennis DeYoungs siste verk føles det nesten obligatorisk å følge på med Styx og «Paradise Theatre». På vei mot Romstjern poengterer Tommy Shaw at jeg ikke har noe å gjøre, og at jeg har hele dagen på å gjøre det. Det er akkurat slik det meste føles i disse tider, og da passer det bra å slå seg ned foran på vedskuret ved dammen, og lytte til resten av skiva der.

Mens jeg sitter der passerer et militært veteranfly oppe i det blå, ei linerle spankulerer på iskanten (som i dette tilfellet er udiskutabel), og flere firbeinte – en av dem ikledd kjeledress – føres langs veien av sin eiere. Linerler er for øvrig vårtegn nummer 1 i fjellbygda der jeg kommer fra. Både mennesker og dyr ser uansett ut til å ha en fin stund ute i skogen, samtidig som Styx gjør det hyggelig å sitte i sola.

Neste musikalske post er Savatages «Streets – A Rock Opera (Narrated Version)», og samtidig velger jeg å gå en sti oppover mot Røverkollen. Dette går for så vidt greit, men nå er det også tid for litt uforståelig villsporing. Ett eller annet sted på vei oppover må jeg ha klart kunststykket å krysse stien som går direkte til topps, og resultatet blir, som så ofte før, en omvei. Toppen nås uansett, og dermed blir det en liten hvil før den obligatoriske nedturen.

På vei nedover grusveien mot Romsås kommer det flere syklister tråkkende oppover, men et stykke nede i bakken skimter jeg etter hvert en kar, med sekk og lue på, som dytter sykkelen oppover bakkene. Når jeg nærmer meg hilser han, og løfter på brillene som LeClerc i «‘Allo ‘Allo». Det mangler bare at han sier «It is I, King O’Men». Ja, ganske riktig, The Carburetors-bassisten utforsker områder han aldri før har vært i.

I den sammenheng hører det med til historien at samme bands vokalist, Eddie Guz, tidligere har gitt undertegnede turtips for området. Hvem sa at Romsås’ skoger ikke er befengt av rockere? Uansett, det blir en hyggelig prat med bassmannen, der tingenes tilstand for musikk- og konsertbransjen er et naturlig emne. Samtidig blir det litt snakk om The Carburetors’ kommende plate, som endelig er ferdiginnspilt, og ellers løst og fast.

Det må sies at det etter omkring en måned i tilnærma isolasjon føles godt å se et kjent ansikt, og samtidig få slått av en prat med noen man ikke tilbringer tiden med til daglig (kommentar fra frua; Nei, jeg er vel ikke bra nok jeg, nei!). Det er uansett tid for å tasse videre nedover, mens King O’Men tar fatt på mer klatring mot toppen. Savatage fortsetter så historien om DT Jesus, mens man beveger seg det siste stykket ned mot inngangsdøra.

Jan Dahle

Et skogsmøte med kongen