Året er 1991, og Marius Müller har kommet frem til sitt andre Funhouse-album, «Maximum». Med det handler det også mindre om coverlåter, og resultatet er ei plate som er mer interessant enn forgjengeren.

Funhouse hadde etablert seg med debuten året i forveien, men der handla det altså i all hovedsak om coverlåter. Med «Maximum» tar Marius Müller så steget fullt ut, og kommer opp med sju egenkomponerte kutt, samtidig som han henter frem igjen ei låt fra det skrinlagte Trio Grande-prosjektet, og selvfølgelig hyller sine musikalske helter med noen klassikere fra sin egen ungdoms vår som gitarist.

Bassist Pål Reinertsen står, som gjennom hele Funhouse-perioden, trofast ved Müllers side. Trommeslager Totto Hansen er derimot ute på sidelinja nå, og Lava-trommis Per Hillestad har brukt dødtiden mellom turnering og plateinnspilling med a-ha til å gjeste som skinnpisker i Funhouse. Denne posisjonen skulle etter hvert bli Hillestads på permanent basis, men ikke før Hansen igjen hadde spilt på blant annet neste Funhouse-album, «Big».

Det er Marius’ tolkning av Rare Earths «Celebrate» som innleder «Maximum», og her snakker vi om ei låt Müller gjorde til sin egen lille klassiker. Da kanskje spesielt i konsertsammenheng. På kor finner vi for øvrig Trine Rein, og hun har selv gjort «Celebrate» til en fast Müller-hyllest på sine konserter, der hun også gjerne forteller en liten historie rundt innspillinga av Funhouse-versjonen.

Den første av originallåtene er «Trouble», som inkluderer pent gitarplukk, i ei både rocka og melodiøs låt. Gitarsoloene er også fine, og man får man da også den forventa flotte instrumenteringa på plata. Sånn sett er det også naturligvis på sin plass å understreke at Reinertsen/Hillestad som alltid er en solid rytmeseksjon, på ei plate som ikke er overprodusert.

The Yardbirds’ «Still I’m Sad» – også gjort av blant andre Ritchie Blackmore og hans Rainbow – er fin, stemningsfull og med herlig gitartraktering. Den siste coveren på plata er nok en ypperlig Müller-tolkning av en Jimi Hendrix-klassiker, og denne gangen er det «Spanish Castle Magic» det handler om. Denne følger i fotspora til ikke mindre enn tre Hendrix-låter på «Funhouse», og viser altså atter en gang hvor glimrende Manglerud-Hendrix tolka sitt forbilde.

Den solide «I Ain’t Beggin'» har sitt opphav fra Müllers kortlivete Trio Grande-prosjekt, og har med det røtter tilbake til 1983, og ble så utgitt av Sky High på deres «Freezin’ Hot» i 1985. Låta er skrevet av medgitarist i Trio Grande, Sky Highs Clas Yngström, og er et av spora som står igjen blant de virkelig minneverdige fra «Maximum», der det blant annet legges inn et ZZ Top-aktig parti.

Det svinger god av «Don’t Take Advantage Of Me», der Müller byr på god riffing, med strålende soloinnslag mellom verselinjene. Dette er virkelig en nytelse for oss som er glad i gitarer. Som en direkte kontrast følger så den akustiske instrumentalen «Drifter’s Return», der Müller får vist frem et annet ytterpunkt ved sitt fortreffelige gitarspill.

«Love» byr også på dette rene gitarplukket innledningsvis, men så røsker det til og slår over i elektrisk riffing og et komp som virkelig driver låta. «World Turning» er på sin side albumets høydepunkt, der Müller er småfunky i gitarkrydderet mellom sterk riffing. Som alltid er også solopartiene suverene. Igjen snakker vi om ei låt som satt som et skudd i livesammenheng, men så var jo Marius også i sitt absolutte ess når du fant ham på scenene rundt omkring.

Det er så litt mer melodisk i «Brand New Start», og igjen er det som lytter bare å la seg rive med i heftig soloarbeid fra Marius Müller. I det hele tatt er «Maximum» et solid album, og det beste fra den første Funhouse-perioden. Punktum settes for øvrig med nok en liten akustisk instrumental i form av «Better Days», der Müller kombinerer fin melodibruk med det litt røffere.

Fred og kjærlighet.

Jan Dahle