Bluesen er mer enn ålreit

Ti år har gått siden vi mista en av tidenes beste gitarister, nordiren Gary Moore, og dette er så visst en god anledning til å minnes mannen med et tilbakeblikk til en av hans mange glimrende skiver. Da er det fristende å plukke «Victims Of The Future», «Wild Frontier» eller «Corridors Of Power», som er udiskutable hardrock-klassikere, men her og nå henter vi frem den suverene blues-debuten, «Still Got The Blues».

Gary Moore stakk seg først frem med Skid Row tidlig på syttitallet, før det ble The Gary Moore Band, Thin Lizzy, Colosseum II, Thin Lizzy igjen, G-Force, og deretter fullt fokus på solokarriere. Solodebuten kom riktignok i form av «Back On The Streets» i 1978, men det var med den aldeles ypperlige «Corridors Of Power» i 1982 det ble virkelig solosatsing, og med det etter hvert suksess under eget navn.

Gjennom åttitallet leverte mannen glimrende hardrock på album som «Run For Cover» og «Wild Frontier», og låter som «Empty Rooms», «Out In The Fields» – i felleskap med Phil Lynott – og «Over The Hills And Far Away» står igjen som påler fra denne tiden. I 1987 leverte også Moore en av de beste konsertene undertegnede har opplevd da han besøkte Drammenshallen i forbindelse med storsuksessen «Wild Frontier».

Da det ble annonsert at Gary Moore hadde planer om å legge hardrocken bak seg, og satse på blues, var det ikke med liten skepsis meldinga ble mottatt hos denne skribenten. En av favorittgitaristene ble med dette nærmest avskrevet, men man kunne jo likevel ikke la være å kjøpe albumet med tittelen «Still Got The Blues» da det ble sluppet våren 1990. Dette er en komplettists lidelse.

Stiften ble sluppet ned på LP-en, mens skepsisen rant i strie strømmer. Nå skulle man ta farvel med Gary Moore, og heretter leve på minnene fra det glade åttitall. Det viser seg likevel at det er både litt tempo og energi som åpenbarer seg når «Moving On» innleder plata, og gitarene er ikke mindre enn fortreffelige. Gary rocker fortsatt, bare på en annen måte.

Det blir da også rimelig kjapt opplagt at «Still Got The Blues» er ei fenomenal plate, der både låtmaterialet, produksjonen, og ikke minst instrumenteringa er upåklagelig. Dermed må man konkludere med at blues aldri hadde vært bedre enn dette, og den har vel aldri blitt bedre i ettertid heller. Noe av grunnen ligger nok i at Gary Moore fortsatt hadde mye av hardrockeren igjen i seg.

Omkring halve skiva består av coverlåter, og den første av disse var også platas førstesingel, «Oh Pretty Woman», gjort av blant andre Albert King. Nevnte blues-legende gjester da også på Moores innspilling, og i videoen til låta fikk vi se de to gitaristene i samspill. Igjen er det ren nytelse som fyller ørene, med gitartraktering fra en annen verden.

Blåserne krydrer lydbildet ved flere anledninger på plata, men de kommer aldri i veien for gitarene, og er dermed bare nok et element som fyller lydbildet til perfeksjon. «Oh Pretty Woman» byr uansett på nettopp gitarer, og det å høre disse to nå avdøde gitarlegendene i felles utfoldelse er virkelig en stor lytteopplevelse, selv 31 år etter plateutgivelsen. Her snakker vi om ei skive man aldri blir lei.

En annen singelutgivelse var Jimmy Rogers-coveren «Walking By Myself», som byr på relativt hardtslående blues med godt driv, og munnspill fra Frank Mead. Dette var også materiale som gjorde seg særdeles godt i konsertsammenheng.

Et suverent album toppes med skivas tittelspor, og om Gary Moore med låter som «Parisienne Walkways» og «Empty Rooms» allerede hadde vist hva han sto for når det kom til følsomt og melodisk spill, skulle «Still Got The Blues» toppe alt annet mannen hadde gjort. Strykerne fyller forsiktig ut lydbildet, mens Don Airey legger orgel, og Andy Pyle og Graham Walker er en ypperlig rytmeseksjon.

Gary har altså et solid fundament under seg i denne selvkomponerte perla, og så legger mannen noen av de mest fortreffelige gitartonene vi noen gang har hørt på toppen av dette. Solomelodiene gir fortsatt frysning, og det blir knapt vakrere enn dette. Undertegnede setter da også gitarsoloen her inn i det aller øverste toppsjikt, sammen med «Carmen», «Comfortably Numb» og «Hotel California».

Med Brian Downey og Bob Daisley i rytmeseksjonen følges det så på med rett i trynet blues når vi får «Texas Strut», som er kjappere og helt enkel når det kommer til bandoppsetning. Dette er ærlig uptempo blues, uten fiksfakserier, på andre felt enn at Moore igjen byr på heftige gitarer, der det også er hint av ZZ Top.

Man snur LP-en, og Gary Moore deler gitarlicks med Albert Collins i Johnny «Guitar» Watsons «Too Tired». Igjen er det fornøyelig å høre Moore utfolde seg sammen med en av genrens legender, der gutta veksler på å ta soloene, mens blåserne igjen krydrer lydbildet.

Gitaren og blåserne konkurrerer så om plassen når Moore hyller Albert King i «King Of The Blues», og igjen er det bare å ta av seg hatten for Garys herlige gitarer. Det hele er så smakfullt og velspilt at man sjelden har hørt maken. Moore overgår rett og slett seg selv på dette albumet.

Mye av plata rocker brukbart, men med «As The Years Go Passing By» tas den helt ned, der Aireys orgel skaper mye av stemninga. Oppå dette strør så Gary følsomme gitartoner utover i låta, samtidig som han synger forsiktig. Det hele flyter bedagelig av sted, og underveis legger Nicky Hopkins en pianosolo.

LP-en avslutter så med «Midnight Blues», som er nok et flott stykke rolig musikk fra Moore. Igjen rasjonerer Gary de flotte gitarene innledningsvis, og lar kompet på mange måter ta styringa, mens han selv drar på mer etter hvert som komposisjonen skrider frem. Dette er igjen den smakfulle blues-gitaristen Gary Moore.

Der var det i hovedsak slutt for undertegnede da det på denne tiden fortsatt var LP-en som var hovedmediet i huset, men CD-en hadde tre ekstraspor. Disse ble tatt opp på kassett fra en kompis, men dette var låter man liksom aldri helt regna som en del av plata. Det er likevel ikke til å komme utenom at også bonusspora på «Still Got The Blues» hører med til historien her.

«That Kind Of Woman» er ei George Harrison-låt, der The Beatles-legenden også bidrar med gitarer og kor. Dette er nok uansett albumets mest anonyme spor, og da gjør det seg betydelig bedre med en solid cover av Otis Rushs «All Your Love», der det er småsprettent med glimrende gitarelementer.

Det hele avslutter så med «Stop Messin’ Around», som vi allerede hadde hørt med Moore da en konsertinnspilling med Phil Lynott hadde vært utgitt som singel-b-side. Her får vi så Garys rene blues-versjonen i studioform, og den er et godt punktum på ei fenomenal plate.

I forbindelse med singelslippene denne perioden fikk vi for øvrig en del ekstra studioinnspillinger, i tillegg til liveopptak fra den påfølgende turneen. Moores besøk på Hammersmith Odeon ble også foreviga på video, og etter hvert skulle også opptak fra en konsert i Montreux slippes på DVD. Dermed er det mye materiale å glede seg over fra denne perioden.

I etterkant av «Still Got The Blues» la Gary Moore altså ut på veien, og undertegnede fikk i løpet av våren og sommeren 1990 med seg tre konserter. Her hadde Moore med seg The Midnight Blues Band, som besto av Andy Pyle, Graham Walker, Don Airey og blåserekka fra plata. På den første delen av turneen kunne vi også glede oss over gjesteopptredener fra Albert Collins.

Konsertene var riktig gode, og Gary Moore kom seg aldri helt opp på dette nivået igjen, selv om han skulle levere mye bra også de neste 20 åra. Mannens siste turne – en form for comeback til rocken i 2010 – ble uansett ikke et høydepunkt, der det gjerne var en slurvete og uinspirert gitarist vi var vitne til. 6. februar 2011 kom så beskjeden om at Gary Moore var funnet død på et hotellrom i Spania, og en gitaræra var det med over.

Jan Dahle

Bluesen er mer enn ålreit