Business as usual

I forbindelse med slippet av «Power Of The Blues» hadde undertegnede sommeren 2004 en prat med Gary Moore. Dessverre var dette eneste gang jeg fikk muligheten til å intervjue den nordirske gitarlegenden, men nå er i alle fall denne artikkelen – som sto på trykk i Scream Magazine #88 – henta frem fra arkivet. Intervjuet presenteres dermed omtrent slik det sto på trykk den gang.

Blant gitarister er det ingen tvil om at Gary Moore er en av de største, og selv om han i en årrekke nå har brukt mye tid på blues, er han fortsatt et hett navn i undertegnedes bok. I forbindelse med hans ferske album, «Power Of The Blues», fikk vi så en prat med mannen, og i løpet av en halv time var vi innom både den ene og den andre perioden av mannens omkring trettifem år lange karriere.

Alle som setter pris på en gitarist utenom det vanlige har vel en eller annen gang hatt et bortimot religiøst forhold til Gary Moore. Denne gitaristen, med bakgrunn fra blant annet Thin Lizzy, gjorde da også kjempefurore blant hardrock-fansen på åttitallet. Med hits som «Empty Rooms», «Out In The Fields» og «Over The Hills And Far Away» nådde han også ut til de store massene. Men så plutselig gikk nordiren i en ny retning med «Still Got The Blues» i 1990, og dermed tok karriera hans et enda større sprang ut til den gemene hop. Siden den gang har det i hovedsak vært blues som har stått på menykartet til Moore, og så er også tilfelle med den ferske «Power Of The Blues».

Når man slår nummeret til Gary Moore er jeg litt spent på hva som vil møte meg. Jeg har møtt mannen ved enkelte anledninger tidligere, og han har da fremstått som noe sær, men det skulle vise seg å være en svært så snakkesalig og hyggelig mann man fikk på tråden. Det hele skulle da også fort utvikle seg til en samtale der vi kom innom store deler av Garys omkring trettifemårige karriere. Begynte gjorde undertegnede uansett med å påpeke at det har vært mye stilsprik fra Moore de siste sju åra.

– Jeg danna en trio etter «Back To The Blues»-turneen, og det var som en følge av det jeg kom opp med den mer rocka «Scars». Jeg ville prøve ut trioformatet igjen, og med Cass Lewis, fra Skunk Anansie, og Darrin Mooney, som hadde spilt med blant andre Primal Scream, ble jeg på grunn av deres bakgrunn dratt i en mer rocka retning enn planlagt, flirer en tydelig opplagt Gary Moore.

– Da jeg hadde ideene for trioen var det hele mye mer bluesbasert enn det «Scars» ble. Jeg klager ikke, for jeg likte virkelig å jobbe med disse gutta på den plata, men jeg vil nok si at det jeg gjør nå er mer hva jeg hadde i tankene den gang. Jeg ville ha noe av Hendrix-følelsen på trioen, men samtidig ville jeg nok at det vi kom opp med skulle være mer bluesa.

BBM i 1994.

Nå er ikke trioformatet fra «Scars» noe nytt for Gary Moore, og senest i 1994 var han aktuell med trioen BBM, der vi også fant Ginger Baker og Jack Bruce.

– Jeg har alltid likt trioer, helt siden jeg var en guttunge i Belfast. Mitt første band var en bluestrio som het Platform Three, og da var jeg fjorten år. Mange av banda jeg likte den gang var trioer, og de som hadde en egen vokalist var gjerne trioer instrumentalt sett. Du hadde The Who, og jeg elsket selvfølgelig Cream, og jeg hadde utrolig stor sans for Jimi Hendrix.

– Alle disse hadde triobasisen. Jeg var spesielt glad i Cream, og da jeg så dem i Belfast var det utrolig hvor mye trøkk det var i bandet. Jeg liker også friheten en trio gir deg. Du kan lett improvisere, for med kun tre personer kan du forandre ting veldig kjapt.

Det jo et stort sprang mellom dette og når du har turnert med blåsere og korere.

– Jeg har vært oppe i ti personer på scena, og det var jo som en jævla stamme der oppe. Det var nærmest galskap, men det var også der jeg begynte å føle at noe var feil. Jeg kunne forandre soloene mine, men utover det kunne ikke låtstrukturen endres.

Selv om det nå er blues som gjelder vil sommerens turneband, som blant annet har besøkt Fredrikstad når dette leses, kun bestå av Gary Moore, Bob Daisley og Darrin Mooney. Daisley er for øvrig tilbake etter et langt avbrekk.

– Jeg har savna å jobbe med Bob, og jeg har ikke sett ham så mye siden han flytta til Australia. Han har alltid vært en stor bassist, og samtidig har vi vokst opp ved å lytte til den sammen musikken, så vi har den samme bakgrunnen. Han forstår måten jeg spiller på. Vi er også veldig gode venner og har mye moro sammen, og det er noe jeg tror skinner gjennom i musikken vi spiller.

Når det gjelder «Power Of The Blues», som denne skribenten vil påstå er Gary Moores beste album siden «Still Got The Blues», så er det i følge mannen selv ei plate som er gjort på en rå måte.

– Plata er veldig rå og veldig live. Det var da vi gikk inn i studioet jeg introduserte Darrin og Bob for hverandre, og det betyr selvfølgelig at vi ikke øvde inn låtene på forhånd. Tar du «I Can’t Quit You Baby» så lærte vi den, og spilte den inn på ett take. Vi syntes det fungerte, og da ble det arbeidsmetoden plata igjennom. «Still Got The Blues» hadde noe av det samme ved seg, men siden den gang har ting vært mindre live i studioet enn jeg skulle ønske.

Gary Moore i 1992.

Det gjelder kanskje spesielt på «After Hours»?

– Akkurat, det er et veldig godt eksempel. Den ble veldig polert, og den ble planlagt over en lang periode. Jeg bodde i Statene på den tiden, og jeg måtte fly musikere frem og tilbake, og jeg måtte bruke forskjellige studioer. Dermed mista jeg den flyten «Still Got The Blues» hadde.

– «Still Got The Blues» var på mange måter ei veldig uskyldig plate, som kom til gjennom en løssluppen prosess, men siden den ble så suksessfull ble jeg utsatt for et stort press. Dermed begynte jeg å tenke for mye, og det er det «After Hours» lider litt av. Jeg synes likevel det er noen veldig gode låter på den.

Plata var også ganske så laid back.

– Ja, merkelig nok er den det. Jeg tenkte ikke over det den gang, men det kom nok blant annet som et resultat av musikerne vi brukte. Reaksjonen min ble uansett etter det å gå i en annen retning.

BBM var det neste prosjektet til Gary Moore, men det var mot slutten av nittitallet ting virkelig begynte å ta nye retninger. Mest ekstrem i så måte er «A Different Beat», med sitt drum & bass-preg.

– Jeg har alltid gjort det jeg har følt for å gjøre, og jeg har ikke tenkt på hva som er salgbart. Jeg hørte en del på musikk av den typen på den tide, og jeg lurte på hvorfor ingen gjorde slik musikk med gitarer. Grunnen til det fant jeg ut etter at jeg hadde gjort «A Different Beat».

Moore gliser godt når han forteller dette, og latteren runger fortsatt mens jeg prøver å få frem at plata faktisk hadde mengder med gitarer.

– Det fungerer på noen låter, men for å være ærlig så burde jeg vel lagd den plata sammen med folk som vet hvordan den typen musikk skal gjøres. Jeg burde funnet noen gode DJ-er. Jeg jobba med E-Z Rollers, og de var bra da de miksa «Can’t Help Myself». Problemet var at produsenten jeg jobba med (Ian Taylor) ikke hadde et snev av peiling på det vi drev med, så det hele var som å pisse i mørket. Han ville heller ikke at jeg skulle lage plata, og i ettertid kan jeg se at han hadde rett. Det var en evig kamp mellom ham og meg under prosessen.

Betyr dette at du ser på «A Different Beat» som din karrieres største feilgrep?

– Nei, faktisk ikke, for som et resultat av den kom noe helt annet. Hører du på «Dark Days In Paradise» så hører du at det er en tråd som peker mot «A Different Beat». «Always There For You» har for eksempel et drum & bass-preg, og jeg brukte mye programmeringer og loops på den plata. Du kan dermed si at «A Different Beat» bare var meg som tok det hele et skritt videre, og da kanskje et litt for langt skritt videre.

Vår mann her har hele tiden et muntert syn på ting, og han er heldigvis mye mer interessert i å snakke om tidligere tider enn frykta før intervjuet.

– Tar du «Dark Days In Paradise» så er enkelte av låtene der blant de beste jeg noen gang har skrevet. Mange musikere har ofte ei plate de mener er spesiell, men som andre gjerne ikke har fått taket på, og akkurat den plata har vært utsatt for mye kritikk fordi mange mente det var for lite gitarer på den. Selv mener jeg det var nok gitarer for den typen låter som er der. Saken er vel bare den at folk forventer mer gitarer fra Gary Moore.

Gary live i 1997.

Hva var egentlig bakgrunnen for «Dark Days In Paradise», var det rett og slett tid for å ta et skritt bort fra bluesen igjen?

– Det var egentlig bare snakk om at musikken styrte meg. Jeg reiste mye på denne tiden, og dermed fikk jeg inspirasjoner fra mange forskjellige steder. Jeg likte også prosessen, selv om det tok over ett år å lage plata, og sånn sett er det et ekte studioalbum der jeg har brukt mye tid på detaljene.

– Det rare var at plateselskapet virkelig likte plata, og de trodde den skulle bli stor, men det ble den absolutt ikke. I motsetning til «Still Got The Blues», som ingen trodde skulle gjøre det bra. Da «Still Got The Blues» ble gitt ut booka vi en klubbturne, og vi håpte plata kunne gå i null. Ingen trodde den skulle ta av slik den gjorde.

Var den evige jakta på den store hiten, og hele tiden det å skulle skape en ny storselger, det som ble ditt store problem mot slutten av åttitallet, og dermed noe av grunnen til at du gjorde «Still Got The Blues»?

– Det er egentlig et godt spørsmål. Åttitallet var tiden da musikk ble designa i stedet for å bli skapt fra hjertet til musikerne. Jeg tenkte ikke slik da, men når jeg tenker tilbake på det i dag så husker jeg samtaler med plateselskapet der vi diskuterte hva som skulle bli den første singelen, lenge før plata var innspilt.

– Du måtte ha minst tre singler, og selskapet pressa deg som artist til å komme opp med hitene. Det var ikke naturlig for meg, men jeg ble fanga i dritten. Jeg gjorde stort sett hva jeg ville, men når jeg ser tilbake på den tiden nå så ser jeg også at jeg gjorde mye for å være en kommersiell suksess.

«Wild Frontier» var en stor suksess, men oppfølgeren, «After The War», var for undertegnede en musikalsk nedtur. Var det rett og slett vanskelig å følge opp en slik storselger?

– Det er ofte sånn for musikere når de gjør ei veldig god plate, da blir den neste ofte mindre god. Det er som det du sa tidligere om forskjellen mellom «Still Got The Blues» og «After Hours», dette er akkurat det samme igjen. «Wild Frontier» var mitt mest suksessfulle album opp til da, og det var første gang jeg var i nærheten av å selge en million. Da kom presset, og jeg måtte også forlate landet ett år for å komme unna noe av skatten, slik at jeg i alle fall skulle få beholde noen av pengen jeg hadde tjent.

– Som en resultat av dette mista jeg flyten i arbeidet. Jeg tilbrakte en del tid i Irland igjen da vi gjorde «After The War», og jeg jobba en del med Neil Carter. I stedet for å jobbe med et band skrev vi med trommemaskiner og den slags dritt. Det er riktignok ei god låt på plata, og det er «Blood Of Emeralds».

Gary Moore med band 1989,

Det slår meg hvor utrolig enige undertegnede og Gary Moore er når vi snakker om de eldre skivene, og selv mener denne skribenten at «Blood Of Emeralds» alene gjør det verdt å anskaffe seg «After The War».

– Jeg liker egentlig ikke å kritisere mine egne plater for mye, for det er alltid noen der ute som liker den plata du selv er mindre fornøyd med. For de som kjøper plata er det kanskje støtende å høre artisten si at de har kjøpt noe dritt.

Slutten av åttitallet var tiden da Gary virkelig brukte sine keltiske røtter i musikken, og man kan lurer på om dette er elementer han savner å kunne bruke nå som det er bluesen som gjelder.

– Noen ganger savner jeg det, ja. Jeg har enkelte ganger tenkt at det kunne være morsomt å lage ei plate i den stilen igjen, og jeg har enkelte låter liggende, men det hele må føles riktig for at jeg skal gjøre det. Jeg elsker den irske musikken, men på den annen side har jeg kanskje forvirra publikum nok nå.

– Selv har jeg alltid likt Jeff Beck, The Beatles og slike artister som alltid låter forskjellig fra plate til plate, men som du samtidig umiddelbart hører hvem er. For min del har jeg gitaren som forhåpentligvis gjør at jeg er gjenkjennelig fra album til album.

Forvirringa var nok stor for mange fans da Gary Moore på fjorårets Monsters Of Rock-turne dro frem igjen noen av åttitallslåtene.

– Vi fikk ei god liveplate ut av det, men for meg føltes den turneen som å ta et skritt bakover igjen, til dinosaurtiden. Vi ble tilbudt helvetes mye penger for å gjøre disse ti retroshowa, og dermed fikk vi penger til å drive bandet videre. For å være ærlig så vil jeg uansett ikke gjøre en sånn turne igjen, og det selv om jeg virkelig hadde det gøy under disse konsertene.

Dette var altså Gary Moore som prostituerte seg?

– Nei, ikke nødvendigvis. Det var mer det at vi egentlig var opptatt med å skrive låter, som ikke har blitt brukt siden vi ikke fortsatte med bandet, og så kom tilbudet som hørtes litt morsomt ut. Vi ville bare ut og spille, men det harde elementet ved det hele var det at vi skulle spille så mange gamle låter. Det var litt rart.

For første gang i historien dro du frem «Don’t Believe A Word».

– Jeg hadde kun fremført den på et TV-show sammen med Phil Lynott da «Back On The Streets» kom ut. Det var en greie med The Greedy Bastards, men vi gjorde den ikke på konsertene med The Greedy Bastards.

Sweden Rock Festival 2001.

Samtalen beveger seg i hytt og vær, og plutselig er vi inne på «Still Got The Blues» igjen, og jeg nevner at det fortsatt er mye av hardrock-gitaristen Gary Moore der.

– Ja, helt klart, og strengt tatt kan du kanskje ikke kalle den ei blues-plate. Jeg kom rett fra ti år med hardrock, og nettopp det var kanskje litt dumt. Skulle jeg gjort ei virkelig tradisjonell blues-skive burde jeg kanskje venta et år, og i den tiden studert og funnet frem til min tidligere spillestil.

– I stedet gikk jeg inn med stort sett det samme gitarsoundet jeg hadde på den foregående turneen, og jeg tror det var derfor folk likte plata. Det var ei rockeplate med blues-låter. Tittelkuttet er egentlig ikke ei blues-låt, det er en ballade, og den var den som solgte plata til folk. Jeg hadde spilt «Walking By Myself» på småklubber siden jeg var fjorten, og plutselig spilte jeg den i parker for hundre tusen personer, og det var takket være «Still Got The Blues»-låta.

Nå har selvfølgelig Moore mer enn en gang skifta stil opp gjennom åra, men hva med den mer eksperimentelle stilen fra Colosseum II, er den noe mannen noen gang har vurdert å returnere til?

– Når jeg er alene hjemme hender det jeg spiller litt jazz, men det er mest for å ha noe å øve på, og improvisere til. Jeg liker jazz, men jeg tror ikke det er riktig av meg å prøve å spille den typen musikk. Jeg har ikke kunnskapene til det, og det ville være uærlig av meg å gjøre det, slik det var da jeg var med i Colosseum II.

– De jeg spilte med den gang hadde utdannelse innen musikk. Don Airey, Jon Hiseman og John Mole var alle tekniske i tankegangen og opptatt av musikkteori, mens jeg bare var en pøbel fra Irland som ikke hadde peiling. Jeg bløffa alle.

Hvordan kunne du ende opp i et slikt selskap når du var så annerledes enn resten av gjengen?

– Jeg hadde akkurat slutta i Thin Lizzy for første gang, og det eneste jeg gjorde var å drikke meg dritings. Jeg var bare i Thin Lizzy i fire måneder, men før det hadde jeg holdt meg unna alkoholen i to år. Jeg jobba med mitt eget band, men problemer med managementet ga meg nesten et nervøst sammenbrudd. Da tilbudet kom om å bli med i Thin Lizzy var det en mulighet til å konsentrere seg om å spille gitar, og overlate alle problemer til andre. Da var det bare å gå på scena, og drikke ei flaske vin mens jeg var der oppe.

– Det hele utvikla seg til en fire måneders fest, og etter hvert innså jeg at fortsatte jeg slik ville det ta livet av meg. Jeg ville ut av det hele, og jeg ville spille med utfordrende folk. Jeg hørte om Jon Hiseman, så jeg ringte ham. To år senere hadde vi endelig et band, og da hadde vi faen meg hatt auditions i atten måneder.

– Det var så frustrerende, og jeg er sikker på at vi i denne perioden hadde 55 keyboardister innom bandet. Det var galskap. Da vi endelig kom oss ut på veien var jeg drittlei de jævla låtene. Dermed var Colosseum II nærmest dødt før vi kom oss på turne.

Colosseum II i 1977.

Denne perioden gjorde uansett sitt til at du klarte å holde deg unna alkoholen?

– Ikke helt, men Jon Hiseman var veldig bra for meg, for han fikk meg tilbake på riktig spor. Han så meg full et par ganger, og det fikk ham til å presse meg til å ta det roligere. Han ga meg beskjed om at hvis jeg ville spille med ham måtte jeg ta meg sammen, og siden han var en del eldre hørte jeg på ham. Det er jeg glad for, for den gang kunne jeg gått i alle retninger når det gjaldt misbruk.

Når du ser tilbake på historien til Phil Lynott er vel det grunn god nok til å si at du tok de rette valgene.

– Jeg tror ikke jeg hadde det i meg å dra ting så langt som Phil, og jeg har aldri vært i nærheten av å prøve hardere stoffer som kokain og heroin. Jeg har nok røykt mine jointer, men de tingene der fikk jeg ut av systemet allerede da jeg var omkring 18. Jeg gjorde alt så kjapt fra jeg var 16 til jeg var 18, og jeg har knapt nok rørt dop siden.

Det å komme inn i businessen i så ung alder kan være ganske skummelt hvis du ikke er i stand til å passe på deg selv.

– Ja, absolutt. Selv hadde jeg akkurat slutta på skola da jeg flytta hjemmefra i en alder av 16. Da flytta jeg til Dublin, og det var 16 mil fra der jeg vokste opp. Der ble jeg med i Skid Row, og det var da jeg ble kjent med Phil. Jeg hadde min egen leilighet, og der kunne jeg gjøre som jeg ville.

– Når du får den friheten i så ung alder er du nesten dømt til å gjøre mye faenskap en stund fremover, og tro meg, det gjorde jeg. Det var uansett en flott periode for jeg fikk spille hver kveld, og de kveldene Skid Row ikke spilte var det alltid en jam med et annet band. Det var en god utdannelse, men det var også mange puber, mye syre og mange jointer som gikk rundt. Du finner hele historien i «Business As Usual».

Mye har skjedd siden den gang, og utallige sider kunne skrives om Gary Moores historie, men dessverre er dette hva vi har for denne gang.

Jan Dahle

Business as usual