Da Stage Dolls slapp sitt tredje album, enkelt og greit kalt «Stage Dolls», toppa bandet seg selv, og flere av orkesterets mest klassiske låter er å finne på denne skiva. Samtidig snakker vi om plata som var nær ved å gi trioen et internasjonalt gjennombrudd, hvilket kom som en naturlig følge av et utrolig sterkt låtmateriale. Dermed er det også en selvfølge å ta for seg «Stage Dolls» i serien «Objekter i bakspeilet».

For undertegnede begynner Stage Dolls-historien 19. desember 1984. Man befinner seg i Grieghallen, der TNT skal gjøre sin siste konsert på «The New Thunder Tour», og på den 21-dager lange reisa fra Tromsø til Bergen har Stage Dolls vært oppvarmingsband. Denne kvelden i Vestlandets hovedstad lar man seg så overbevise av den ferske trøndertrioen, som denne skribenten hadde klart å gå glipp av da bandet hadde vist seg frem på NRKs «Zikk Zakk» et halvt år tidligere.

Gitarist og vokalist Torstein Flakne var selvfølgelig allerede et kjent ansikt etter suksessen med The Kids noen år tidligere, og i tillegg hadde mannen vært en del av Gary Holton og Casino Steels backingband, The Tequila Band. Trommis Erlend Antonsen hadde på sin side en fortid fra Subway Suck, som i 1979 hadde sluppet albumet «Subway Suck’s Little Red Album», mens bassist Terje Storli hadde stukket seg frem i Trondheims rockemiljø med band som Burn II og Hotlips. Vi snakker altså om en erfaren trio, men som Stage Dolls var gutta fortsatt et rimelig ubeskrevet blad denne desemberkvelden.

Stage Dolls hadde riktignok en sjuspors promokassett på samvittigheten, og trioen hadde altså vært innom «Zikk Zakk», men da bandet la ut på veien med TNT på senhøsten 1984 var fortsatt debutalbumet «Soldier’s Gun» noen måneder unna utgivelse. Det så dagens lys på vårparten det påfølgende året, og med tittelsporet fikk bandet sin først lille hit, og en evig konsertklassiker var sluppet løs. Underveis mot neste plate ble så Antonsen bytta ut med Steinar Krokstad, også med en fortid fra The Tequila Band, og lokale band som Spice, Rocky og Blackmail, i tillegg til en liten runde i Terje Tyslands backingband.

I 1986 slapp bandet «Commandos», som var enda et skritt mot perfeksjon, der vi blant annet finner udødelige «Heart To Heart», men det var altså i 1988 Stage Dolls virkelig skulle treffe blink. Med sine to foregående album hadde gutta bygd et solid fundament, blant annet ved å turnere land og strand, og nå var tiden inne for å høste fruktene med et album bestående av ultrafengende Torstein Flakne-komposisjoner.

Med seg på hele platereisa hadde Stage Dolls hatt produsent Bjørn Nessjø – som også skrudde suveren lyd for blant andre TNT, Holton & Steel og Dance With A Stranger i samme periode – og dette var også mannen som skulle stå bak vellyden på «Stage Dolls», selvfølgelig i fellesskap med sin teknikervenn i NBL Studio, Rune Nordal.

Det er «Still In Love» – en av skivas singler, som det også ble spilt inn video til i Statene – som innleder «Stage Dolls», og her er det Flaknes riff som på mange måter står i fokus, selvfølgelig sammen med fortreffelig melodibruk. Dette er oppskrifta på det fullkomne, samtidig som produksjonen makter å beholde både rocketrøkket og å skape et sound for det mer kommersielle markedet.

Det fortsetter like sterkt med nok ei singellåt i form av «Wings Of Steel», og her er det et tidvis mer luftig uttrykk som åpenbarer seg, men igjen handler det om suveren melodiføring. Det er da også nettopp de usedvanlige gode låtene som gjør «Stage Dolls» til bandets beste plate, for her kommer gromlåtene tettere enn Trumps løgner.

«Lorraine» fikk et svært begrensa slipp som singel i USA, men låta står likevel ikke igjen som en klassiker blant allmennheten på linje med albumets resterende singler. Her er vi for øvrig nærmere en ballade, der Kjetil Bjerkestrands tangenter også spiller en vesentlig rolle. Det samme gjør en flott solo fra Flakne, og mannen strør i det hele tatt om seg med smakfulle gitarelementer over hele skiva.

Det helt neddempa åpenbarer seg så innledningsvis i «Waitin’ For You», før gitarene og tangentene kjemper om oppmerksomheten i det mer kraftfulle refrenget. Dette er riktig god bruk av dynamikk.

Låta som nesten gjorde Stage Dolls til stjerner i USA var den fenomenale «Love Cries» – der det også ble laget video – og denne klatra litt oppover på singellistene der borte. Igjen er det Torsteins riff som driver godbiten, og både vers og refreng sitter særdeles godt i øregangene. Dette er rett og slett AOR på sitt absolutt ypperste.

«Mystery» fremviser en Flakne som synger rolig og behagelig i ei midtempo låt, og dette er et spor som understreker hvor fine også de litt glemte låtene på «Stage Dolls» er. Det er da heller ingen tvil om at komponisten Flakne var inne i en særdeles god periode på denne tiden, da også udødelige viser som «Drums Of War» og «Rosenborgsangen» – skrevet i fellesskap med Dag Ingebrigtsen – ble til rundt denne tiden. At Torstein Flakne er en låtsnekker av de sjeldne har det uansett aldri vært noen tvil om.

«Don’t Stop Believin'» er litt mer uptempo igjen, og samtidig er riffinga tøffere og mer rett i trynet enn ellers på plata. Sånn sett er det litt mer råskap her, men samtidig kombineres dette med mer polerte elementer, noe som igjen skaper god dynamikk. Det er da også så god variasjon på plata at den aldri blir sneven av kjedelig. Samtidig har låtmaterialet vist seg som utrolig holdbart, og man er ikke i nærheten av å være lei selv de mest spilte låtene etter mer enn 32 år med plata som følgesvenn.

Med «Hanoi Waters» rocker så gutta igjen brukbart, før det er tid for den avsluttende godbiten «Ammunition». Sistnevnte er noe av det flotteste Flakne har komponert – det er vel også på sin plass å nevne at Torstein har skrevet platas tekster i fellesskap med Bobby Icon – da vi snakker om direkte nydelig melodiføring i et neddempa og rytmebasert spor, som også er en skikkelig godbit når den hentes frem under Stage Dolls’ konserter. Med det avslutter «Stage Dolls» på fenomenalt vis.

Da «Stage Dolls» skulle lanseres på det internasjonale markedet ble tre av skivas låter – «Still In Love», «Wings Of Steel» og «Love Cries» – remiksa, men uten at det gjør veldig mye fra eller til når det gjelder lytteopplevelsen. Samtidig ble det laget et nytt cover.

I etterkant av plateslippet bar det selvfølgelig ut på tur for trønderne, og Norge ble spilt på kryss og tvers. Videre gikk reisa ut i verden, først som oppvarming for Magnum i Storbritannia på tampen av 1988, og videre gikk turen til Amerika, der nordmennene la ut på veien med Blue Murder, mens det neste tiåret ble innleda med en tur rundt i Europa sammen med Fish.

Verden lå altså åpen for tre trøndere da det glade åttitall gikk over i det mer depressive nittitallet, men til tross for et suverent album og gode turneer, kom aldri det helt store internasjonale gjennombruddet for Stage Dolls. Dermed fikk vi også nok en gang bevist at det ikke handler om kvalitet alene, for «Stage Dolls» står ikke noe tilbake for «New Jersey», «Dirty Rotten Filthy Stinking Rich», «Trash», «Look Sharp!», «Dr. Feelgood» eller «Pump», som alle var aktuelle mens Stage Dolls var på lanseringstokt.

Jan Dahle