AC/DC slipper om en måned «Power Up», og det er en så klassisk versjon av bandet som det i dag er mulig å komme opp med som står bak plata. Det betyr blant annet at trommis Phil Rudd, som fikk avskjed i unåde i etterkant av slippet av 2014s «Rock Or Bust», er tilbake i orkesteret. Da Rudd benytta tiden borte fra gamlebandet til å satse på egenhånd fikk undertegnede en liten prat med mannen. Intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #216, og gjengis her omtrent slik det ble presentert den gang.

Phil Rudd har lang fartstid som trommis i AC/DCs godt over 40 år lange karriere, men mannen var også ute av bandet fra 1983 til 1994. I denne perioden begynte han å skrive noen låter, og dette prosjektet bar frukter da mannen slapp «Head Job» i 2014.

Når vi nå skriver 2017 er australieren og hans band i Oslo for å gjøre sin aller første konsert, som innleder en lengre Europa-turné. Det er i den forbindelse vi tar en prat med Rudd, der vi begynner med litt snakk rundt «Head Job».

– Det hele starta da jeg var ute av AC/DC på åttitallet. Jeg satt hjemme, og begynte å jobbe på noen låter. Det ble ikke noe ut av det da, men så begynte jeg å arbeide med materialet i forkant av at jeg måtte ut av AC/DC igjen. Vi spilte inn noen ferske låter i 2013, mens andre ting er 25 år gammelt.

Det er litt variasjon på albumet, men skomakeren blir i dette tilfellet stort sett ved sin lest, hvilket betyr at spor som «Head Job» og «Repo Man» ikke er langt unna musikken vi kjenner Phil Rudd for fra tidligere.

– Ja, dette er tradisjonelt, svarer en ikke veldig snakkesalig Rudd kort.

Spørsmålet videre er hvorfor det aldri ble noe konkret ut av materialet da det ble skrevet på åttitallet, og Phil var helt borte fra rampelyset.

– Jeg drev bare og rota rundt med låtene, men det var ikke sånn at jeg hadde materiale til et helt album.

Gutta som har spilt inn «Head Job» sammen med Rudd er kompiser av skinnbankeren, og vi lar ham selv fortelle hvem disse er.

– Geoffrey Martin og Allan Badger har jeg kjent lenge, og disse to spiller på plata. Når jeg nå turnérer har jeg i tillegg fått med meg en annen gammel kompis fra London på bass (John Proctor), og en kar fra New Zealand på gitar (Mike «Mutt» Furness). Vi gjør vår første konsert i kveld, så hvordan det blir gjenstår å se.

Det store spenningsmomentet for Phil må jo være det å være tilbake på en knøttliten klubb, etter å ha spilt stadioner i en årrekke. Dette blir på en måte som å være tilbake der AC/DC var i 1975.

– Det blir spennende, og liksom litt nytt igjen. Samtidig tror jeg det skal bli fornøyelig. Muligens bringer det tilbake noen gamle minner i form av noen «flashbacks», vi får se.

Det store problemet for artister av Phil Rudds type – som kommer fra et legendarisk band, og skal starte opp noe nytt – er at fansen gjerne kommer for å høre låtene mannen i utgangspunktet er kjent for. Hvordan setter så Rudd sammen ei setliste når han og bandet nå er ute på sin første turné?

– Vi kommer til å spille mesteparten av «Head Job», og så 2-3 AC/DC-låter. Vi må gjøre noe for å hedre Bon Scott. Folk får uansett høre den gamle meg, så det elementet er der.

Når det gjelder AC/DC så er det selvfølgelig ikke mulig å sitter her med Phil Rudd uten å prate litt om nettopp dette legendariske orkesteret. Mannen er uansett ikke interessert i å snakke om alle sider ved AC/DCs historie, og han svarer kort og avvisende til historien rundt at han fikk sparken i 1983.

– Det er lenge siden, og ikke noe å gå inn på.

Litt mer har han å si rundt det å returnere til bandet 11 år senere.

– Det var flott, og det føltes ikke som om det hadde gått så lang tid i det hele tatt. Det virket som tiden hadde stått stille, og kjemien var der med en gang.

At Phil Rudd har vært involvert i en del veldig klassiske album er udiskutabelt, og mannen overrasker ikke når han skal plukke et platehøydepunkt fra AC/DC.

– Det må bli «Back In Black», og den gjorde oss veldig store. Plata har mange sterke låter, og vi turnérte mye på den. Vi turnérte for øvrig enda mer på «Black Ice». Da var vi på veien i to år, og det var lenge å være ute.

Det skal sies at dette også kanskje var i lengste laget, for da AC/DC ankom Valle Hovin alt for sent en sommerkveld i 2010 var det et uinspirert og tafatt band som leverte ei krise av en konsert, men nok om det.

AC/DC er på mange måter det ultimate pub-bandet, og man kan jo lure på om det etter hvert som bandet vokste seg større og større snek seg inn en tanke om at AC/DC ble for stort.

– Nei, det gjorde ikke det. Det er klart man savna den følelsen vi sikkert kommer til å ha i kveld, følelsen av nærhet til publikum. Som band var vi uansett alltid det samme, og så lenge vi hadde kontrollen på scena var det ikke noe problem. Vi spilte jo uansett fortsatt som et pub-band. AC/DC er fortsatt et pub-band, understreker Phil. Jeg angrep alltid konsertene på samme måte.

Filosofien er mye den samme når Rudd nå er ute med sitt nye band.

– Ja, tanken er den samme. Når det gjelder «Head Job» er derimot forskjellen stor på den måten at jeg kontrollerte denne plata. Jeg skrev og produserte, og det er en stor forskjell.

I AC/DC skrev Phil verken tekster eller musikk, men det var ikke et savn.

– Nei, det var ikke det. Det var Angus (Young) og Malcolm (Young) sin jobb der, så det at jeg begynte å skrive låter var bare noe som skjedde da jeg satt hjemme i 1983. Jeg skrev ikke for bandene jeg var med i før AC/DC heller. Det som også skjedde etter hvert som jeg var tilbake i AC/DC var at vi hadde lange avbrekk, og vi hadde jo ei turnépause på nesten åtte år. Da var det et spørsmål om hva man skulle bruke tiden sin til. Jeg har på en måte alltid vært en gjør-det-selv-type.

Vi beveger oss tilbake til syttitallet, og tiden i etterkant av «Let There Be Rock», da bassist Mark Evans ble erstatta av Cliff Williams. Dette hadde liten innvirkning for Phil, for slik han ser på det var det ikke halve rytmeseksjonen som ble bytta ut.

– Rytmeseksjonen i AC/DC var meg og Malcolm. Det var vi som spilte sammen, og bassisten bare spilte med. Forskjellen var den at Cliff var en fantastisk bassist, mens Mark ikke var en veldig god bassist.

Når Phil og Malcolm altså var å regne som bandets rytmeseksjon kom den store forandringa dermed med «Rock Or Bust», for grunnet gitaristens sykdom ble Malcolm da erstatta av Stevie Young.

– Jeg spilte jo med Stevie kun i studioet, og det gikk fint. Der spilte jeg uansett for det meste med Angus, for det var han som kom opp med alt stoffet.

Phil legger vekt på viktigheten av rytmedelen i rock, og han finner den rett frem spillestilen han har bedrevet i AC/DC veldig naturlig.

– Jeg spilte i litt forskjellige band før AC/DC, men det var i hovedsak rock. Det var jo band som The Beatles, The Rolling Stones og Led Zeppelin, og alle disse engelske rockebandene, som var inspirasjonskildene mine. Det var også ei god rockescene i Australia da jeg var ung, og det var mengder av puber og klubber å spille på.

Det var på disse klubbene AC/DC slo seg opp og fram på midten av syttitallet, og da turen gikk til Europa, og videre ut i verden, var det bare snakk om å kjøre rock’n roll-toget videre på samme spor.

– Ja, vi gjorde akkurat det samme som vi hadde gjort i Australia. Det handla om bandets attitude, og om å spille på kanten av hva du er kapabel til som band. Det er enkel og intens musikk.

London ble på mange måter AC/DCs base, og det var der vokalist Bon Scott døde tidlig i 1980.

– Vi skulle akkurat til å begynne med innspillinga av «Back In Black», og så kom beskjeden om at Bon var død. Først tenkte jeg ikke så mye over det, for han hadde allerede dødd et par ganger tidligere. Derfor tenkte jeg som vanlig at han nok kom til å dukke opp på neste øving.

Mens Phil var ute av AC/DC på åtti- og nittitallet hadde han liten interesse av å følge med på bandets aktiviteter, men han var på en konsert i denne perioden.

– Jeg så bandet i Auckland. Det var Malcolm som ringte og fortalte at de hadde problemer med trommeslageren, og lurte på om jeg ville komme og se dem.

Noen år senere ble altså Phil Rudd igjen AC/DCs trommeslager, men som han selv sier ble han nok en gang kasta ut av bandet fordi han på et tidspunkt var gal i hodet. I dag fremstår mannen derimot som relativt normal, om enn noe sliten etter et langt rock’n roll-liv.

Jan Dahle