He’s got balls


Phil Rudd Band / Barbed Wire
Oslo, Hard Rock Cafe
31/3-2017

Sist Phil Rudd spilte i Oslo var det foran 40.000 fans på Valle Hovin, da AC/DC leverte en katastrofe av en konsert der i 2010. Sju år senere gjør trommisen så sin første klubbkonsert på en mannsalder når han inntar Hard Rock Cafe med sitt nye band.

Trønderne i Barbed Wire har et samarbeid gående med AC/DCs første vokalist, Dave Evans, og nå er bandet på turne med en av sine andre gamle AC/DC-helter. Da passer det seg å åpne showet med nettopp australiernes «Live Wire». Dette gir gitarist Atle Steigedal en god anledning til å bedrive litt duckwalking, mens vokalist CyZtom tilfører rå vokal til det hele.

Barbed Wire skal også slenge inn et par andre AC/DC-klassikere, men i hovedsak er det materiale fra bandets skiver som står på programmet. Dermed byr gutta på godt driv i «Here To Stay», de tydelige The Carburetors-inspirasjonene i «Just Mean», og i det hele tatt rett-i-trynet-rock. Det er tempo og energi i «Getting Fuzzy», og godt riffdriv i «Wild». Når bandet så avslutter med «Highway To Hell» har kvartetten levert bra i bortimot en time.

Phil Rudd slapp i 2014 sitt første soloalbum, «Head Job», og nå har han satt sammen et band som skal ha sin ilddåp i Oslo i kveld. Med «The Other Side» åpner da også premierekvintetten greit, men det skal ramle fullstendig fra hverandre innledningsvis i den påfølgende «When I Get My Hands On You».

Hovedproblemet til Phil Rudd Band blir uansett at låtmaterialet er for ujevnt, og «Lost In America» og «No Right» er rett og slett for svake. Når bandet også skal spille nesten hele «Head Job» blir det alt for mange dødpunkter, selv om det løftes litt med den nesten popa «Crazy» og den AC/DC-prega «Sun Goes Down».

Rudd har fått med seg en gjeng kompiser, hvilket vil si at det er en godt voksen samling musikere på scena. Gitarist Geoffrey Martin ser minst like sliten ut som trommisen, men han gjør en grei jobb på solosiden, der han gjemmes litt bort på scenas høyre kant.

I front har vi Allan Badger, som ikke er noen stor vokalist, og heller ikke har mye å by på som frontmann. Bakerst sitter så Phil Rudd og banker stødig i vei med sitt velkjente og rett frem groove, men ellers gjør ikke kveldens hovedperson noe ut av seg. Kun et lite vink til publikum når konserten er over er det mannen gir av seg selv.

Med den gode «Repo Man» og «Head Job» topper gutta konserten når det gjelder eget materiale, og nå fungerer det da også relativt bra. Tidlig i showet bys det for øvrig på en gammel kjenning i form av «Shot Down In Flames», og dette er i det minste moro, samtidig som det utvilsomt er stas å se AC/DC-trommisen på to meters avstand på ei knøttliten klubbscene. Man er da tross alt gammel fan.

«Rock’n Roll Damnation» avslutter hovedsettet, og nå kan man faktisk skimte antydninger til et lite smil i ansiktet til Rudd. Samtidig treffer klassikeren selvfølgelig publikum midt i hjerterota, og bandet ropes dermed tilbake for en avsluttende «Forty Days».

I tillegg til den ujevne låtkvaliteten konserten igjennom er det et stort problem at bandet bare så vidt klarer å passere 45 minutter spilletid. Det er enkelt og greit for kort for en hovedattraksjon, og det er ikke tvil om at mange følte seg snytt. Det står likevel en viss respekt av det at Phil Rudd har baller nok til å velge å fokusere på sitt eget materiale, og ikke kjører den enkle linja med å spille et mer eller mindre rent AC/DC-sett, selv om det ikke helt fungerer.

Jan Dahle

Advertisements
He’s got balls