Motörhead «On Parole (Expanded)»
Parlophone

Før Motörhead signerte med Chiswick, og med det slapp sitt selvtitulerte debutalbum i 1977, hadde bandet vært en snartur innom United Artists og spilt inn et i utgangspunktet vraka album. Denne skiva skulle likevel dukke opp som «On Parole» når bandet i 1979 var riktig så fremadstormende, og siden den gang har plata blitt sluppet flere ganger. Nå er den foreløpig mest omfattende versjonen ute i butikkene.

Da disse innspillingene ble gjort i 1975-76 var ennå ikke den klassiske Motörhead-besetningen samla, og det betyr at vi på gitar finner Larry Wallis, mens Lucas Fox var bandets skinnpisker. Sistnevnte ble underveis i innspillingsprosessen erstatta av Phil «Philthy Animal» Taylor, og med det begynner bandet å ta mer form.

Fem av de ni låtene på «On Parole» skulle ende opp i nye versjoner på «Motörhead», og bandets tittellåt er først ut. Undertegnede har alltid foretrukket «On Parole»-versjonene av disse låtene, og med det er påstanden at Dave Edmunds’ produksjon fungerte bedre enn Speedy Keens knottskruing.

Bandet er nok noe snillere i uttrykket her enn vi skulle bli vant til å høre trioen, og platas tittelspor byr på lett, litt AC/DC-aktig, riffing fra Wallis. Låta er god, og på mange måter en litt glemt klassiker. «Vibrator» og «Iron Horse/Born To Lose» skulle på sin side få et nytt liv på «Motörhead», og spesielt sistnevnte er en tidlig, seig godbit fra britene.

Akkurat som at Lemmy tok med seg låter som «Motörhead» og «The Watcher» fra sin Hawkwind-fortid, tok Wallis med seg «City Kids» fra sin tid med Pink Fairies. Sistnevnte er en uptempo rocker, som senere skulle dukke opp som b-siden til «Motörhead»-singelen. Sånn sett er det kanskje litt underlig at denne fulgte bandet etter at Wallis hadde blitt erstatta av «Fast» Eddie Clarke, men den ble muligens vurdert som for sterk til helt å vrakes fra Motörheads repertoar.

«Fools» er en annen Wallis-komposisjon, men denne røyk ut av Motörhead-døra med sammen med gitaristen. Det er også verdt å merke seg at Wallis står for vokalen her, slik han også gjør på «Vibrator», så dette tidlige Motörhead var ikke like mye Lemmys lekegrind som man etter hvert fikk inntrykk av at bandet var.

«The Watcher» har fortsatt mye Hawkwind i seg når Motörhead her gjør sin første versjon, og man kan vel på en måte se på «On Parole» som Lemmys overgangsplate fra nettopp Hawkwind til Motörhead. Sikkert er det i alle fall at Motörhead ikke helt har funnet uttrykket ennå, samtidig som Larry Wallis setter sitt preg på bandet med sitt solospill og et mer blues-inspirert uttrykk.

«Leaving Here» er en cover av Eddie Hollands 1963-singel, men for Motörhead er det nok liveversjonen fra «The Golden Years»-EP-en som står seg best. Videre er «Lost Johnny» nok en levning fra Lemmys Hawkwind-dager, men denne blir litt anonym. Alt i alt er «On Parole» uansett et godt album, og et interessant dokument på et band i utvikling.

Alternative versjoner av seks av platas låter er lagt på som bonusspor, og av disse er «Iron Horse/Born To Lose» og «Fools» tidligere uutgitte. Sistnevnte med lite overbevisende vokal fra Wallis. De resterende var inkludert på 1997-versjonen av «On Parole». Dermed er det ikke mye nytt her musikalsk sett, men Lucas Fox sine liner notes er derimot ferske, og riktig interessante.

Jan Dahle