Eagles «Live From The Forum – MMXVIII»
Warner

Undertegnede har vært på noen riktig gode Eagles-konserter opp gjennom åra, men har til gode å overvære et Glenn Frey-løst Eagles etter mannens død i 2016. Dermed er det stor spenning knytta til DVD/BD-slippet av «Live From The Forum – MMXVIII», som er spilt inn i Los Angeles høsten 2018.

Som for å understreke at vokalharmoniene fortsatt sitter åpner Eagles konserten med a kapellaen «Seven Bridges Road», og dette fungerer godt før Deacon Frey tar vokalen i «Take It Easy». Samtidig byr Vince Gill på litt sologitar, og med det har begge ferskingene fått vist seg godt frem allerede før Gill synger Randy Meisners «Take It To The Limit», akkompagnert av strykere.

Av andre arvtakere drar Steuart Smith en solid gitarsolo i «One of These Nights», men denne mannen begynner tross alt å få noen år på Eagles-baken nå. Poenget er uansett at dagens Eagles fortsatt er en perfeksjonsmaskin, der det ikke finnes rom for slinger i valsen. Riktignok kan Joe Walsh dra inn det litt mer uhøytidelige, og det litt røffere elementet i mer rocka låter som «In The City» og «Walk Away», men det er fortsatt godt innenfor stiene bandet har tråkka opp siden Walsh inntok redet i 1975.

Hemmeligheten til Eagles er uansett at bandet har så vanvittig sterke låter, der melodibruken er av det nydeligste gjennom hele rockehistorien. Det kan dermed knapt feiles når fenomenale viser som «Tequila Sunrise», «New Kid In Town», «Peaceful Easy Feelin'» og flotte «Lyin’ Eyes» står på programmet. Få, om noen, i rockehistorien kan matche slikt låtmateriale.

Det blir selvfølgelig ikke helt det samme uten Glenn, og det er på sin måte beskrivende at to nye stemmer måtte inn for å erstatte ham, noe som for øvrig gjør dette mye til Vince Gill-show. Country-veteranen kommer uansett godt ut av det, selv om han ikke har helt den fløyelsmyke stemmen til sin forgjenger. Don Henley er for øvrig også eneste originalmedlem i dagens band, og kun tre av fem medlemmer fra den klassiske besetningen vi så i Spektrum i 1996 er igjen.

«Ol’ 55» utvides med pedal steel fra Milo Deering, og han returnerer for Henleys «The Boys Of Summer». Når det gjelder Henley begynner han å eldes i stemmen, men han kommer fortsatt ut av dette med all ære i behold. Angående solomateriale i Eagles’ setliste er dette nå redusert til nærmest et minimum, der Gill får lov til å vise seg frem med «Don’t Let Our Love Start Slippin’ Away», og vi ellers kun får noen av de etter hvert obligatoriske låtene fra fortiden til Walsh. «Funk #49» – her med heftige blåsere – og «Rocky Mountain Way» – der blåserne blir litt for dominerende – har liksom blitt en del av Eagles-katalogen.

Bassist Timothy B. Schmit gjør selvfølgelig «I Can’t Tell You Why» og «Love Will Keep Us Alive», mens Walsh virkelig slår seg løs i «Life In The Fast Lane». Høydepunktet kommer så naturlig nok i form av «Hotel California», der gitarsoloen fortsatt er tidenes beste solo, selv et par tiår etter at Don Felder forlot skuta.

Når den normale finalen kommer i form av alltid suverene «Desperado» – her krydra med strykere – har Eagles nok en gang overbevist som liveband, og denne gangen slenges «The Long Run» på som en finale mens rulleteksten går. Når også både bilde og lydproduksjon er aldeles strålende er «Live From The Forum – MMXVIII» en garantert vinner i stua en lørdagskveld. For å sitere en annen storhet: A splendid time is guaranteed for all…

Jan Dahle