Bruce Springsteen «Letter To You»
Columbia

Bruce Springsteen har samla The E Street Band igjen, og slipper det første fullverdige bandalbumet på elleve år. Resultatet er mannens beste skive siden «Magic», der han nå har kommet opp med en rekke låter som sitter som vellyd i øregangene.

Selv om Bruce er tilbake med The E Street Band, åpner «Letter To You» på stillferdig enmannsakustisk vis med «One Minute You’re Here», der flere av gategutta forsiktig smyger seg inn underveis, men uten at rockebandet på noen måte åpenbarer seg. Det gjør det derimot i albumets påfølgende tittelspor.

Nå handler det om E Street-rock, og man merker seg at organist Charles Giordano får godt med spillerom. Han setter da også sitt tydelige preg på albumet, der orgelet på mange måter er et hovedinstrument. Samtidig er det selvfølgelig også plass til Roy Bittans piano mellom gitarene til Nils Lofgren, Little Steven, og Springsteen selv.

Vi kjenner soundet godt, og sånn sett vet vi også til en viss grad hva «Letter To You» vil by på, men det handler til slutt om Springsteens låter, og denne gangen har han funnet formelen igjen. Der det forrige albumet med The E Street Band, «Working On A Dream», var en forglemmelig affære, slår mannen til med riktig gode låter denne gangen, og vi får et helstøpt album.

Toget har funnet marsjtempoet i «Burnin’ Train» – hjulpet av den stødige rytmeseksjonen bestående av Max Weinberg og Garry Tallent – og her tøffer Bruce bare av gårde uten å se seg tilbake. Samtidig slenges det inn en klassisk gitarsolo. Det er i det hele tatt mye klassisk Bruce og E Street Band her, og balladen «Janey Needs A Shooter» har noen erketypiske melodivendinger.

Sånn sett byr ikke Bruce på noe nytt og revolusjonerende, men det skal han heller ikke gjøre når det legendariske backingbandet står rundt ham. Han kan gjøre så forskjellige ting som «Nebraska», «We Shall Overcome» og «Western Stars» i andre sammenhenger, men når The E Street Band er med, da skal det handle om klassisk Springsteen-rock. Det gjør det da også på «Letter To You», selv om mye av materialet også er relativt rolig.

Det gir plass til fine pianolinjer i «Last Man Standing», og samtidig finner Jake Clemons sin plass med saksofonen, hvilket er med på å tilføre E Street-soundet, selv om både Clarence Clemons og Danny Federici har forlatt oss siden «Working On A Dream». Også den mer dynamikkbaserte «The Power Of Prayer» gir godt spillerom for pianoet, samtidig som dette melodimessig er fortreffelig. Her er noe av den gamle Springsteen-nerven tilbake.

Med tittelen «House Of A Thousand Guitars» skulle man kanskje tro det var en seriøs rocker på gang, men også denne er relativt rolig, og igjen handler det om suveren melodibruk, vokallinjer fremført i velkjent Springsteen-ånd, og Charlies orgel som et vegg-til-vegg-teppe. Noe mer smeller bandet til i «Rainmaker».

Munnspillet er selvfølgelig også en ingrediens underveis på albumet, og både «If I Was The Priest» og «Song For Orphans» – som begge klokker inn på mellom seks og sju minutter – gir god plass til Springsteens traktering av nevnte blåseinstrument. Samtidig er sistnevnte et albumhøydepunkt blant de mange suverene låtene. Dette er rett og slett flott.

Gitarene er mer dominerende i «Ghosts» – dette beveger seg også litt i retning av «Radio Nowhere» – og med det er det en av Springsteens mer rocka sider som åpenbarer seg igjen. Med den avsluttende «I’ll See You In My Dreams» settes så et fint punktum for et sterkt album, som bringer Bruce Springsteen tilbake til toppformen etter en lang periode med mer ujevne utgivelser.

Jan Dahle