Gitarkamerater


Ledfoot & Ronni Le Tekrø
Oslo Konserthus
17/10-2020

Duoen Ledfoot og Ronni Le Tekrø slapp «A Death Divine» for to uker siden, og nå er gutta ute på veien for å presentere platas materiale fra scenene. Det er da også i all hovedsak det rykende ferske stoffet det skal handle på det musikalske plan, mens det krydres visuelt med mye lys og lasere når Oslo Konserthus inntas.

Med litt torden og svevende gitartoner fra Ronni Le Tekrø innledes konserten før det sklir inn i «Imperfect World». Uttrykksmessig ligger det helt nede, mens Ledfoot tilfører det mer rytmiske bakteppet med sitt stomp board. Videre tar det etter hvert av der de to gitaristene virkelig slår til på strengene, og dynamikken i musikken blir med det enorm. Kveldens repertoar spenner nemlig fra det helt stillferdige, som knapt kan høres, til det nesten skjærende høye når Tekrø virkelig setter i gang.

Når duoen følger på med «Shut Up» kommer et av kveldens høydepunkter tidlig i settet, men samtidig merker man seg at laserne egentlig er totalt malplassert i forhold til guttas musikk. Det er uansett opplagt at dette visuelle elementet er på plass i et forsøk på å fylle tomrommet som på en måte oppstår der Ledfoot og Tekrø i realitetens navn befinner seg på ei alt for stor scene i en alt for stor sal. Disse gutta hører hjemme på en liten, intim klubb, men dagens forhold tillater selvfølgelig ikke det.

Under «Shut Up» skravler Ledfoot litt, og fremviser god humor. Utover i showet blir det uansett verre der han til det kjedsommelige mumler i vei om korona og munnbind, uten at det på noen måte er mulig å forstå hvor han vil med dette gnålet. Her trengs det rett og slett litt mer struktur.

Markus Klyve er med på tangenter, men uten at han er veldig fremtredende, annet enn når han byr på lydeffekter, slik han gjør innledningsvis i «Open The Door». Her blir det så forsiktig gitarplukking, mens stemmene til Ledfoot og Ronni utfyller hverandre. Mer melodisk blir det med «High Time», som igjen bygger seg opp til det massive der gitarene etter hvert fyller salen med full kraft.

Det blir plass til noen få låter av det eldre slaget også i kveld, og først ut er «Hanging Tree», fra Ledfoot og Tekrøs samarbeid på førstnevntes «Damned» fra 2010. Denne glir godt inn i settet, og låter her og nå som om den kunne vært med på «A Death Divine». Videre får vi introsnakk fra begge hovedpersonene når det er tid for «This Town», der Ronni blant annet sier noen ord om sin oppvekst i Oslo. Samtidig blir dette ei låt der Klyves koring blir et vesentlig element.

«A Death Divine» blir kveldens mest groovy øyeblikk, og samtidig en vinner i settet, der Ronni også får plass til en del riffing. Igjen er det ingen tvil om at gitaristenes totalt forskjellige uttrykk på sitt snodige vis utfyller hverandre, selv om det på sin måte også er fullstendig kulturkrasj. Begge utnytter da også det dynamiske ved gitarspillet, der Ledfoot ligger på alt fra forsiktig plukking til å slå løs på den akustiske gitaren, mens Tekrø veksler fra forsiktige svevende toner med slide til tøff riffing og typiske soloelementer som henger igjen fra tungrocken.

På den helt neddempa siden finner vi «Cold Lonely Night», der de to gitaristene igjen deler vokalen. Dette står i stor kontrast til Ledfoots «Unforgiven», som viser frem mannen på sitt mest kompromissløse, der han også understreker hvilken kraft som ligger i den akustiske tolvstrengeren. Her trøkkes det til, og vi blir på mange måter servert Ledfoots musikalske varemerke, i konsertens eldste låt.

Kveldens ekstranummer, «Wicked State Of Mind», er henta fra «Damned», og dette blir en relativt neddempa og fin avslutning på konserten, med ei jamaktig innledning. Med det har Ledfoot og Ronni Le Tekrø vist at det de bedriver også fungerer fra ei scene, selv om Oslo Konserthus nok ikke er det ideelle stedet for dette musikalske uttrykket.

Jan Dahle

Gitarkamerater