Marillion-tangentist med sololøp


Mark Kelly’s Marathon «Mark Kelly’s Marathon»
e-a-r

Marillion-tangentist Mark Kelly benytta vårens lockdown-periode til å sette sammen et soloprosjekt som går under navnet Mark Kelly’s Marathon, og den selvtitulerte plata er dermed skapt i samarbeid med musikere som har sittet på hver sin kant. I løpet av sommeren har gutta så møttes for å spille inn en bonus-DVD live i studioet.

Lydeffektene gir en Pink Floyd-følelse innledningsvis, og med det aner man også hvilket musikalsk landskap vi befinner oss i der den tredelte «Amelia» er første verk ut mens Kelly legger svevende toner. Når resten av bandet kommer inn er det smakfulle, melodiske elementer på instrumentalsiden. Dette låter rett og slett fint.

Vokalist Oliver M. Smiths vokallinjer er på sin side ikke helt på samme nivå, og sånn sett kunne man nok ønske seg litt mer fra ham. Dette er litt tilbakevendende utover på skiva, men det er likevel ikke slik at det er veldig hemmende. Når instrumenteringa uansett er riktig flott, slik som gitaristene John Cordy og Pete «Woody» Woods soloer i nevnte «Amelia», er det høy nytelsesfaktor, og etter hvert som komposisjonen rockes opp er vi inne i et platehøydepunkt.

Med pianospill og litt programmert preg roes det ned med «When I Fell», og her blir det etter hvert småheftig orgelsolo. Sånn sett blir det mye Kelly, men noe annet skulle vel overraske. Det er likevel ikke slik at tangentisten er mer dominerende enn at du får en bandfølelse, hvilket også gjelder i den mer uptempo «This Time».

Når det gjelder det tidligere nevnte instrumentale arbeidet er det riktig solid i «Puppets», der Kellys Marillion-kollega Steve Rothery etter hvert kommer inn med fortreffelige gitarelementer. Dermed blir partier av dette sju minutter lange kuttet virkelig fornøyelig lytting, der keyboards og gitarer spiller opp mot hverandre.

Den firedelte «Twenty Fifty One» avslutter albumet, og når det litt elektroniske kommer inn etter en svevende intro dras tankene for et øyeblikk mot Pink Floyds «On The Run». Videre utfolder bandet seg på riktig godt vis i de 15 minuttene komposisjonen varer. Dermed blir det også mer plass til det litt progressive, men Mark Kelly’s Marathon er aldri progressivt på et nivå som krever mye av lytteren. Dette er mer melodibasert og lettfattelig enn som så, også når gutta utfolder seg i denne avslutningskomposisjonen, som topper plata.

Om du går for den limiterte versjonen med bonus-DVD får du en times dokumentar basert rundt guttas første sammenkomst, og dette inkluderer albumet fremført i sin helhet mellom intervjusekvenser.

Jan Dahle

Marillion-tangentist med sololøp