Prince «Sign O’ The Times (Super Deluxe Edition)»
Warner

Mange fans setter dobbelalbumet «Sign O’ The Times» fra 1987 særdeles høyt når Prince og hans rikholdige diskografi blir rangert, og selv om undertegnede ikke gir plata en pallplass er det utvilsomt noen riktige godbiter her. Når albumet nå er ute som luksusboks kan de opprinnelige 80 minuttene også nytes sammen med ikke mindre enn seks ekstra CD-er (eller elleve LP-er) bestående av remikser, b-sider, tidligere uutgitte innspillinger, og en konsert, i tillegg til at det også følger med en DVD. Vi snakker altså om en tilnærma våt drøm for tilhengerne.

Platas tittelspor står utvilsomt igjen som en klassisk singelutgivelse fra Prince, og dette er da også riktig så overbevisende der det er veldig rytmebasert og småelektronisk, med gitarkrydder. Spora som følger sitter også særdeles godt der den spretne «Play In The Sunshine» øker tempoet, mens den ypperlige «Housequake» trekker litt mer mot det funky. I sistnevnte står for øvrig alter egoet Camille for vokal, hvilket også gjelder i «If I Was Your Girlfriend».

«It» byr på den rå vokalbruken fra Prince, og det gir ei enkel, rett frem låt et småtøft uttrykk. «Starfish And Coffee» er på sin side melodisk, der baklengs rytmebruk gir et annerledes sound, og et tydelig preg av studioeffekter. Dette i kontrast til den påfølgende «Slow Love» som tilfører et betydelig mer levende uttrykk, og det med stort hell på ei plate som ofte låter litt steril.

På sitt absolutt mest levende er «Sign O’ The Times» i liveopptaket «It’s Gonna Be A Beautiful Night», og dette blir utvilsomt en albumtopp der blåserne tilfører et sterkt soulpreg i ei låt som på mange måter fremstår som en fest av en jam. Dette er så ypperlig fremført som bare Prince og The Revolution kunne gjøre det, og dette er for øvrig det eneste Revolution-sporet på skiva, der det ellers kun er små gjesteopptredener av Wendy Melvoin og Lisa Coleman.

Sheena Easton dukker opp i «U Got The Look», og resultatet er et av platas lettest tilgjengelige spor, der det ligger et lite rockeelement bak den monotone rytmebruken. «Strange Relationship» byr videre på et rett frem rytmemønster, mens Prince tilfører typiske tangenter, i nok ei god og iørefallende låt som gjør det vanskelig å sitte stille. Iørefallende er også «I Could Never Take The Place Of Your Man», der tangentene er av det melodiøse slaget, og det samme er gitarsoloen.

Når «The Cross» våkner til liv blir vi servert platas råeste og mest rocka uttrykk, og med det får vi Prince på sitt tøffeste her. Samtidig låter trommene også mer levende enn ellers på skiva. Dette litt i motsetning til «Hot Thing» der det bys på et interessant og godt groove, men samtidig et litt maskinelt uttrykk, før Prince begynner å slå seg mer løs med instrumenteringa utover i sporet. Resultatet er riktig godt, og blant skivas høydepunkter.

«Sign O’ The Times» avslutter med den sterke og sjelfulle balladen «Adore», men mellom de riktig gode spora finner vi også noen mer anonyme låter i form av «The Ballad Of Dorothy Parker» og «Forever In My Life». Disse er likevel ikke vond lytting, og sluttresultatet er et variert og godt album, som utvilsomt står igjen som en av mannens mest klassiske utgivelser.

Den første av ekstradiskene byr på innholdet fra de fire «Sign O’ The Times»-singlene, hvilket vil si edits, forlenga remikser og b-sider. «La, La, La, He, He, Hee» kommer i både den korte og den over ti minutter lange «High Explosive»-versjonen, og videre følger b-siden «Shockadelica» i både 7″- og 12″-versjon. Førstnevnte er munter med sin taktfaste bjeffing, samtidig som låta er catchy og småfunky. Sistnevnte er på sin side nok ei Camille-låt – opprinnelig ment for et album utgitt under alter egoet – som sitter riktig godt.

Videre er det remikser som fyller opp denne disken, og vi får en riktig god utvida versjon av «U Got The Look». «7 Minutes MoQuake»-versjonen av «Housequake» har et visst fokus på trompeten, og fremstår i stor grad som en instrumental jam med ispedde vokalpartier. Over åtte minutter med «Hot Thing» sitter også godt. Dette er i det hele tatt låter som kler disse forlenga remiksene, men dub-versjonen av sistnevnte føles litt unødvendig.

Ikke mindre enn 45 tidligere uutgitte innspillinger følger på de neste tre diskene, der vi blant annet får musikk ment for det skrinlagte Camille-prosjektet, trippelalbumet «Crystal Ball», og den aldri fullførte The Revolution-plata «Dream Factory». Disse diskene innledes uansett med den gode, og relativt nakne 1979-versjonen av «I Could Never Take The Place Of Your Man», som dermed nok en gang understreker hvor lang tid det kunne gå fra den første ideen til ei låt ble utgitt med Prince.

Opptakene presenteres relativt kronologisk, og i 1985 gjorde Prince blant annet innspillinger av «Teacher, Teacher», «All My Dreams» – som nesten endte opp på «Parade» – og «Can I Play With U?». Sistnevnte med Miles Davis på trompet. Alt dette er godt stoff, og det er nettopp den høye kvaliteten på mye av overskuddsmaterialet til Prince som virkelig er bemerkelsesverdig. Der andre artister strever med å fylle ett album annethvert år, spilte Prince inn en overflod av låter, som også produksjonsmessig holder høy standard. Dette handler altså ikke om simple demoer.

Over i 1986 får vi to utgaver av «Wonderful Day» og «Witness 4 The Prosecution», og vi får høre både Prince og Lisas vokalversjoner av balladen «A Place In Heaven». Du finner også alternative versjoner av «Sign O’ The Times»-låtene «Strange Relationship» – inkludert en småheftig «Club Mix» – «The Ballad Of Dorothy Parker», og en glimrende utgave av «Forever In My Life». Alt dette er med på å gi lytteren et innblikk i arbeidsmetodene til Prince, og hvordan låter kunne utvikle seg.

Stilmessig ligger dette materialet naturlig nok innenfor Princes mangfold, og «Witness 4 The Prosecution» byr på et funky bassgroove, «Power Fantastic» og «In A Large Room With No Light» tilfører det mer jazza, «Big Tall Wall» – også i to versjoner – er mer melodisk, «It Ain’t Over ‘Til The Fat Lady Sings» drar tankene mot Frank Zappa, «Soul Psychodelicide» er en fornøyelig jam, «Crucial» en god ballade, «Walkin’ In Glory» flørter med gospel, mens «Nevaeh Ni Ecalp A» er som et rent eksperiment å regne der den er en form for baklengsversjon av «A Place In Heaven».

Vi finner også låter her som skulle ende opp i helt andre prosjekter, slik som den interessante «Train», som i 1989 ble gjort av Mavis Staples. «The Ball» og «It Be’s Like That Sometimes» skulle på sin side utvikle seg til låter som ble å finne på «Lovesexy». Videre gjør den funky «Blanche» seg godt, mens «Adonis And Bathsheba» er blant de mer organiske innspillingene her, der levende instrumenter og gitar gir sjel til opptaket.

«Emotional Pump» er en funky godbit som Prince skrev i håp om at Joni Mitchell ville spille den inn, mens «I Need A Man» og den gode, reggae-inspirerte «There’s Something I Like About Being Your Fool» er blant låtene som var nær ved å bli gitt ut av Bonnie Raitt, men slik ble det altså ikke. På sitt mer rocka er Prince i «Cosmic Day», der gitarene danner basisen, men produksjonen gjør at låta ikke slår deg i trynet slik den har potensial for.

Igjen er det altså funnet mye godt i Princes så ofte omtalte hvelv, og om ikke alt her nødvendigvis vil falle smak, er dette interessant stoff, som er med på å fortelle historien om ei musikalsk reise som er ulik alt annet.

De to siste CD-ene inneholder en konsert fra Utrecht sommeren 1987, der Prince innleder med en liten gitarsolo før «Sign O’ The Times» er første nummer i et sett der ti av låtene er henta fra nettopp «Sign O’ The Times». Gitaren får relativt stort spillerom i nevnte konsertåpning, før det er over i spretten pop og «Play In The Sunshine».

En snutt «Little Red Corvette» og «Girls & Boys» er et par litt eldre innslag i første del av konserten, som ellers har et tungt fokus på det da ferskeste albumet. Det betyr at Prince og bandet – som inkluderer blant andre Sheila E., Matt «Dr.» Fink og Eric Leeds – er lekne med «Housequake», samtidig som konserten gir godt spillerom for blåserne. Dette tilfører et visst soul-preg.

I «I Could Never Take The Place Of Your Man» gis det plass til en gitarjam der monoton funk-gitar gir et bakteppe for en improvisert solo, mens Sheila E. tilfører perkusjon til «Hot Thing» og får lagt inn en trommesolo i Madhouse-låta «Four». En god «If I Was Your Girlfriend» – med fint basskrydder fra Levi Seacer – avslutter første del av konserten, før det så bærer over i hitparade.

«Let’s Go Crazy», med røffe gitarer og herlig perkusjonsbruk, «When Doves Cry» og «Purple Rain» er en ultrasolid troika, før hovedsettet avsluttes med suverene «1999». Med det har Prince også gitt fansen et festøyeblikk i en konsert som altså i hovedsak har fokusert på helt ferskt materiale.

Ekstranummersekvensen byr på tre «Sign O’ The Times»-låter, og en nærmest obligatorisk «Kiss», som inntar en ny dimensjon med blåsere. Både «Forever In My Life» og den avsluttende «It’s Gonna Be A Beautiful Night» klokker inn på over 13 minutter, og byr med det på det litt løsslupne og jam-prega, inkludert lek med «Take The A Train». Konklusjonen er at konserten er riktig god, selv om man nok foretrekker Prince med The Revolution.

DVD-en byr på en tidligere uutgitt konsert fra Paisley Park innspilt i det 1987 går over i 1988, der Prince og hans medmusikanter har invitert til en intim nyttårsfeiring. Produksjonsmessig er dette langt fra perfekt, men den over to timer lange seansen gir likevel et godt innblikk hvordan Prince kunne fremstå på en klubb på denne tiden.

Når «Sign O’ The Times» og «Play In The Sunshine» innleder konserten er det gitaristen Prince som står i fokus, og konserten er på sitt absolutt beste ved de tilfellene der hovedpersonen legger stor vekt på nettopp gitaren. Settet er for øvrig i utgangspunktet relativt likt det som ble fremført i Utrecht et halvt år tidligere.

Det er likevel gitt plass til en medley bestående av «Let’s Pretend We’re Married», en uptempo «Delirious» og «Jack U Off», og dermed blir det noen ekstra tilbakeblikk. Før vi kommer så langt er det nærmest teater på scena i forbindelse med «Housequake», mens «Do Me, Baby» hentes frem fra fortiden. Sistnevnte blir noe langdryg, og vel blåserdominert. I det hele tatt blir det igjen mye blåsere underveis.

Gitaren får uansett god plass i «I Could Never Take The Place Of Your Man», og «Hot Thing» blir et annet høydepunkt underveis mot «Purple Rain»-troikaen. «When Doves Cry» gjør seg så godt, og det fremvises koreografi med høy humorfaktor. «Purple Rain» kombineres så med «Auld Lang Syne», der Prince igjen får lekt seg med gitaren.

«U Got The Look» gir Sheila E. en anledning til å trekke frem på scena, der hun trakterer perkusjon samtidig som hun tar Sheena Eastons rolle. Avslutningsvis blir det en lang jam basert rundt «It’s Gonna Be A Beautiful Night», der Miles Davis gjester, Prince setter seg bak trommene for et øyeblikk, og vi får innslag av blant andre «Chain Of Fools» og «Housequake».

DVD-en byr også på tre musikkvideoer fra «Sign O’ The Times», men dette er selvfølgelig ting fansen har fra før. Når den medfølgende boka byr på både historikk, detaljer rundt det tidligere uutgitte materialet, og en mengde bilder fullføres uansett historien rundt «Sign O’ The Times». Denne boksen er rett og slett en ypperlig historieleksjon, og et riktig godt innblikk i en av Princes mest suksessfulle perioder.

Jan Dahle