Slade «Cum On Feel The Hitz – The Best Of Slade»
BMG

Når det handler om glamrock er det komplett umulig å komme utenom Slade, og nå er 43 av bandets låter samla på en dobbel CD (24 spor på dobbel-LP-en) som tar for seg hele perioden med bandets klassiske besetning. Det betyr at perler fra 1970 til 1991 gir et riktig godt innblikk i bandets musikalske historie.

Slade sto i sin tid for rockens mest alternative engelske språk, hvilket troikaen som innleder denne samlinga understreker, der ultraklassikerne «Cum On Feel The Noize», «Skweeze Me, Pleeze Me» og «Mama Weer All Crazee Now» setter glam-skapet på plass en gang for alle.

Noddy Holder hadde en stemmeprakt av de sjeldne, og sammen med bassist Jim Lea kom mannen opp med noen usedvanlig sterke låter, som fortsatt står seg særdeles godt. Gitarist Dave Hill – den eneste gjenværende fra den klassiske tiden i dagens Slade – tilfører så en viss råskap bak allsangrefrengene, mens trommis Don Powell går løs på slagverket.

I motsetning til band som Led Zeppelin og Pink Floyd var Slade et band som på syttitallet satsa hardt på singler, og alle kutta her ble sluppet på nevnte format. «Gudbuy T’Jane» og den mer akustiske «Far Far Away» er suverene låter fra nettopp syttitallet, og videre har vi selvfølgelig det vanvittige «comebacket» med «My Oh My» og «Run Runaway». «Det går én gang, kanskje fire, men aldri fem» påsto Ole I’Dole i «Heltene Er Trette» like før det smalt igjen for Slade, og der ble glam-heltene feilaktig avskrevet før tiden.

Slade skulle i det hele tatt ha ei innholdsrik karriere frem til Holder tok sin hatt og gikk i 1992, og deretter ble det aldri det samme igjen. Mye av lydbildet ligger tross alt nettopp i Holders kraftfulle og rå stemme, enten bandet rocker relativt hardt i «We’ll Bring The House Down» og «Lock Up Your Daughters» eller legger seg på balladenivå med «Everyday». Det samme gjelder når gutta går for den mer bluesa linja med «The Bangin’ Man», uten å miste særpreget, mens «In For A Penny» drar det i retning av The Beatles.

Som så ofte ellers på slike samlinger er mye av det beste materialet samla på første disk – vinylversjonen består da også i hovedsak av den første CD-en – men det er også godt stoff på den andre disken. Vi får riktignok bandets ikke mer enn greie versjon av «Shape Of Things To Come», men på coversiden understreker «Get Down And Get With It» hvor godt Slade kunne takle andres materiale. I likhet med førstnevnte viser for øvrig «Know Who You Are» at bandet ikke helt hadde funnet formelen i 1970.

Ellers er «Gypsy Roadhog», «Nobody’s Fool» og «Ginny Ginny» melodiske og gode, mens «Myzsterious Mizster Jones» og «7 Year Bitch» på godt vis demonstrerer hvor Slade sto midt på åttitallet, og «Radio Wall Of Sound» viser at det fungerte greit helt til siste Noddy-slutt. «Cum On Feel The Hitz – The Best Of Slade» avsluttes for øvrig med mange rockeres favorittjulesang, «Merry Xmas Everybody».

Jan Dahle