Fleetwood Mac «1969 To 1974»
Reprise

Man har selvfølgelig ikke full kontroll over alt som er utgitt i løpet av rockens nærmere sytti år lange historie, og Fleetwood Mac er et band denne skribenten ikke har et nært forhold til, selv om bandnavnet naturligvis alltid har luska i bakgrunnen. Med den ferske boksen «1969 To 1974» er det en god mulighet til å gjøre noe med akkurat det, og i alle fall få et visst innblikk i det som på en måte kan beskrives som første del av bandets musikalske historie. Tiden før Buckingham og Nicks.

Fleetwood Mac ble danna i 1967, og slapp sitt første album, «Fleetwood Mac», tidlig det påfølgende året. Bandet besto da av trommis Mick Fleetwood, bassist John McVie, og gitaristene Jeremy Spencer og Peter Green, der de to sistnevnte også sto for vokalen. Den samme besetningen slapp så «Mr. Wonderful» senere i 1968, og blant låtene bandet kunne by på dette første plateåret finner vi klassikere som «Black Magic Woman» og «Stop Messin’ Round».

Historien begynner her med Fleetwood Mac-album nummer tre, «Then Play On». Ny mann i bandet er vokalist og gitarist Danny Kirwan, mens Spencer knapt bidrar. Det er da også ferskingen som har komponert det rytmebaserte åpningssporet, «Coming Your Way», og i hovedsak deler han og Green låtskrivinga seg imellom på platas 14 spor.

Gitarene setter selvfølgelig sitt preg på uttrykket, der bandet befinner seg i et kombinasjonslandskap mellom blues og klassisk rock. Greens «Closing My Eyes» og «When You Say» roer det helt ned, mens «Fighting For Madge» og «Searching For Madge» er mer hardtslående gitarinstrumentaler, og «My Dream» er en roligere og mer melodisk instrumental. «Show-Biz Blues» er på sin side selvfølgelig ren blues, og det samme er den neddempa «Without You», der gitarplukkinga er riktig så smakfull.

«One Sunny Day» er småtung, og et høydepunkt på skiva, og videre er «Rattlesnake Shake» av det tyngre og gitartøffe slaget. Den akustiske «Although The Sun Is Shining» er fin, og er med på å gi plata et stort musikalsk sprik. Alt i alt er «Then Play On» ei relativt god skive, selv om bandet ikke er helt i mål.

Den todelte «Oh Well» ble sluppet på singel i samme periode som «Then Play On» var aktuell, og denne suverene klassikeren er med som bonusspor på CD-en. Det samme er Greens svanesang med bandet, den dystre og tøffe «The Green Manalishi (With The Two-Pronged Crown)», og dermed får vi også periodens mest kjente Fleetwood Mac-låter her.

«Kiln House» er Fleetwood Macs første album uten Green, og samtidig sniker Christine McVie seg litt forsiktig inn bakveien. Nå er også Spencer tilbake på heltid der plata innledes med dominerende femtitallsinspirasjoner i «This Is The Rock», mens det er rocka country-elementer i «Station Man». Enda mer i country-retningen bærer det så med «Blood On The Floor».

Big Joe Turner-coveren «Hi Ho Silver» ligger i grenseland mellom rock’n roll og blues, og har ei rå fremtoning. Dette litt i kontrast til singelen «Jewel Eyed Judy», som byr på mer neddempa vers, og den mer popa «Buddy’s Song», med fremtredende rytmebruk fra Mick Fleetwood.

Mye av blues-uttrykket føyk ut døra med Greens uheldige syretripp, og «Tell Me All The Things You Do» er klassisk rock av det riktig gode slaget. Produksjonsmessig er det hele løfta et knepp eller to siden forrige plate, og albumet fremstår også som mer helhetlig enn forgjengeren. Resultatet er ei riktig god skive, selv om den avsluttende Donnie Brooks-coveren «Mission Bell» ikke er helt der oppe.

Igjen er fire singelspor bonus, og av størst interesse er «Dragonfly» og «Purple Dancer», som er låter vi ikke finner på ordinære album. Førstnevnte er stemningsfull og melodisk, mens sistnevnte er mer gitarbasert rock. Videre er det alternative singelversjoner av to albumspor.

Når Fleetwood Mac i 1971 slipper «Future Games» er Spencer ute en gang for alle, og Bob Welch har kommet inn på hans plass, mens Christine McVie har blitt heltidsansatt. Sammen innleder kvintetten det rolig og litt svevende med «Woman Of 1.000 Years». De røffere rockeelementene fra forgjengeren har blitt litt polert bort, og albumet fremstår dermed som noe snillere.

Christine har likevel kommet opp med den gode og smårocka «Morning Rain» når hun debuterer som komponist i bandet. Den instrumentale, og litt overflødige snutten «What A Shame» er en bandkomposisjon, mens Welch har skrevet det noe neddempa, og over åtte minutter lange, tittelsporet og den mer uptempo «Lay It All Down». Sånn sett hadde Fleetwood Mac aldri problemer med å gi nye medlemmer full påvirkningskraft.

«Sands Of Time» er nok ei lang og innledningsvis relativt rolig låt, der det skapes stemningsfulle partier før det etter hvert rockes noe opp. «Sometimes» har et noe akustisk preg og er mer popa med country-elementer, og sklir med det godt inn i dette mer strømlinjeforma uttrykket Fleetwood Mac legger seg på med «Future Games». Christines «Show Me A Smile» avslutter albumet på rolig vis, og med det har også bandet fått etablert en kvinnelig stemme, og sånn sett lagt flere føringer for fremtiden.

Ekstralåtene på CD-en er i hovedsak alternative, og tidligere uutgitte, versjoner av albumspor. Dette inkluderer den fulle innspillinga av «What A Shame», som klokker inn på over åtte minutter, og gir mer mening enn albumversjonen. Ellers finner vi den uutgitte «Stone» her, som er en helt akustisk sak som understreker at Welch hadde mer å by enn det ferdige albumet viser.

Det er relativt rocka når «Child Of Mine» åpner «Bare Trees», der perkusjon og tangenter er fint krydder underveis på reisa. Perkusjonsbruken er fremtredende også i den påfølgende «The Ghost», som ellers byr på et litt akustisk uttrykk og «fløyte». Fru McVie har kommet opp med en god rocker i form av «Homeward Bound», mens instrumentalen «Sunny Side Of Heaven» byr på god melodibruk.

Det hele låter veldig av sin tid, og tittelsporet er et godt eksempel på det der gitarsoloene blir vesentlige elementer i ei fengende låt. «Sentimental Lady» blir derimot litt for tannløs, der den er en ballade som ikke når helt opp med sitt uttrykk av pregløs syttitallspop. Også «Danny’s Chant» blir litt halvveis, der det er gode elementer som liksom ikke helt følges opp i en form for instrumental.

I det hele tatt blir dette litt ujevnt, men det tar seg opp igjen med Christines «Spare Me A Little Of Your Love». Det noe pregløse er uansett gjentagende på plata, og selv om et spor som «Dust» låter fint nok, blir det langt fra et høydepunkt. Når avslutninga er ren diktopplesing, da konkluderer vi med at «Bare Trees» er en nedtur for Fleetwood Mac.

Outtaket «Trinity» er først ut av tre bonusspor, og dette byr på tyngre gitarbruk og et røffere uttrykk enn «Bare Trees» inneholder. Her biter bandet godt fra seg igjen. Liveinnspillinga av «Homeward Bound» er ikke all verden lydmessig, men den viser at bandet hadde noe å fare med i en konsertsituasjon på denne tiden.

Med Danny Kirwan ute, og Bob Weston og Dave Walker inn som nye medlemmer, slipper Fleetwood Mac «Penguin» i 1973. Samtidig er tekniker Martin Birch forfremma til medprodusent. Det er et popa preg som åpenbarer seg når «Remember Me» innleder plata, og dette er rett og slett ei trivelig og fengende låt. Her er det Christine McVie som står for vokalen, og med Kirwan borte er det henne, Bob Welch og nykommer Walker som befinner seg bak solomikrofonene utover på plata.

Førstnevnte har også kommet opp med den gode, country-inspirerte «Dissatisfied», mens Walker først legger stemmen på Junior Walker-coveren «(I’m A) Road Runner». Mannen byr her på en litt røffere vokal, mens han låter litt mer strigla i sin egen komposisjon «The Derelict». Begge låter har for øvrig fremtredende munnspill, mens sistnevnte også byr på banjo.

«Revelation» er på sin side ei låt som igjen er veldig basert rundt rytmene, og som byr på litt mer av bandets rocka sider, men det er ingen tvil om at den tidvise råskapen fra tidligere dager i all hovedsak er borte nå. Resultatet er blant annet den fine og roligere «Night Watch» fra Welch, som blir et albumhøydepunkt der den bygger seg opp. Det krydres for øvrig med steel drums i «Did You Ever Love Me», og helhetlig blir «Penguin» klart bedre enn «Bare Trees». På denne CD-en er det for øvrig ingen bonusspor.

Dave Walkers tid med Fleetwood Mac ble kort, og mannen er ute innen albumslipp nummer to i 1973, «Mystery To Me». Dermed er bandet igjen en kvintett som innleder plata sterkt med den melodiske og gitarbaserte «Emerald Eyes», før det bærer over i rock’n roll med «Believe In Me». «Hypnotized» er på sin side platas hit, og her er Welch ute med behagelig groove og melodibruk uten fare for å skremme radiolytterne.

Det er hint av reggae i «Forever», mens strykere dukker opp i den snille rockeren «Keep On Going», og det blir mer gitarrock i «The City». Dette er gode spor, som tilfører variasjon til plata. Videre bys det på akustisk ballade i form av «The Way I Feel», Yardbirds-coveren «For Your Love», og den avsluttende balladen «Why».

Sluttresultatet er ei jevn og sterk plate som stikker seg frem i denne boksen, der både låtmaterialet og produksjonen er med på å løfte helhetsopplevelsen, samtidig som allsidigheten på materialet gjør «Mystery To Me» til interessant lytting.

En monoversjon av «For Your Love» er første bonusspor, men det er nok betydelig mer spennende med «Good Things (Come To Those Who Wait)», som i sin tid ble droppa fra «Mystery To Me». Dette er ei småtøff og interessant låt som baserer seg rundt Micks rytmebruk.

Etter nær full kollaps gjenopptar Fleetwood Mac aktiviteten med et lag bestående av Welch, 2X McVie og Fleetwood i 1974, og for første gang siden 1968 går bandet i studioet uten hjelp fra Martin Birch når «Heroes Are Hard To Find» spilles inn. I produsentstolen finner vi nå Bob Hughes, og noe av det første man merker seg når tittelsporet åpner plata er bruken av blåsere.

En Welch-troika følger, der «Coming Home» fremstår som retningsløs, og det fortsetter så litt i samme gata, selv om det tar seg noe opp med «Angel». Bandet styrer her unna det veldig trygge uttrykket det har lagt seg på med de foregående platene, men samtidig forsvinner også de gode låtstrukturene. Heldigvis løfter det seg med den mer strukturerte «Bermuda Triangle».

Christine McVie er som vanlig mer melodifokusert, noe den iørefallende «Prove Your Love» understreker, og samtidig er pianoet et vesentlig element i hennes «Come A Little Bit Closer». Også Welch kommer opp med låter som treffer utover på skiva, og både «She’s Changing Me» og den småjazza «Born Enchanter» fungerer relativt godt. At «Heroes Are Hard To Find» er ei veldig ujevn plate er det uansett ikke mulig å komme utenom. Bonusspor er for øvrig kun en singelversjon av platas tittelkutt.

Den siste disken i boksen er et tidligere uutgitt liveopptak fra Record Plant i California, gjort i desember 1974, helt på tampen av Welchs periode i bandet. Samtidig har Bobby Hunt kommet inn på tangenter – han setter blant annet sitt preg på «Believe Me» – og Fleetwood Mac er med det igjen fem, der et kapittel i bandets historie nå avsluttes.

Gitaren slår mot deg i det «The Green Manalishi (With The Two-Pronged Crown)» innleder denne studioliveseansen, og det låter tøft. Det er mer det rene rockebandet Fleetwood Mac som åpenbarer seg når orkesteret spiller live, og med det kommer også et råere og mer gitarfronta uttrykk til overflaten. Dette gjør at ei låt som «Angel» fungerer bedre enn på «Heroes Are Hard To Find».

I det hele tatt er dette et godt opptak, der låter som «Spare Me A Little Of Your Love», «Future Games», «Why» og en jamprega «Rattlesnake Shake» sitter bra, mens kombinasjonen av «Black Magic Woman» og «Oh Well» blir et naturlig høydepunkt. CD-en gir med det et visst inntrykk av hvordan Fleetwood Mac kunne låte i en konsertsituasjon sent i 1974, selv om publikum altså mangler her.

Med det er en epoke over, og Fleetwood Mac er på vei inn i en nærmest ny tidsregning når Lindsey Buckingham og Stevie Nicks entrer bildet i 1975, men det er eventuelt en musikalsk historie for en annen gang.

Jan Dahle