Bryan Adams har alltid vært en særdeles pålitelig liveartist, men det var en gang han var mer i fyr og flamme på scena enn han er i dag. Denne perioden er dokumentert på albumet «Live! Live! Live!», og så upåklagelig er denne utgivelsen at den står igjen som et av tidenes beste livealbum.

«Live! Live! Live!» fikk en litt trang fødsel når det kom til verdensomspennende distribusjon, da den i likhet med Cheap Tricks «At Budokan» og Deep Purples «Made In Japan» i utgangspunktet kun var tiltenkt det japanske markedet. Der de to sistnevnte relativt kjapt fikk en bredere lansering, tok det omkring fem år fra Bryan Adams’ første liveplate ble utgitt i soloppgangens land i 1988 til vi skulle få den servert på våre breddegrader. Da var en del av spora brukt som singel-b-sider, mens noen av oss for lengst hadde bladd opp for japanimporten.

Herligheten innledes med «She’s Only Happy When She’s Dancin'» og «It’s Only Love» – her uten Tina Turner ved kanadierens side – og med det skjønner man at det er et tungt fokus på superalbumet «Reckless». Hele ni av platas 17 spor er henta fra nevnte skive, og videre plukkes det godbiter fra den nesten like suverene «Cuts Like A Knife» og den relativt sterke «Into The Fire». Dermed kan egentlig ikke Adams gjøre noe feil.

«Cuts Like A Knife» er ei like fenomenal livelåt her som alltid ellers, og publikum på festivalen Rock Werchter sommeren 1988 er så visst med på festen. Samtidig er et vesentlig poeng med Bryan Adams i konsertsammenheng her, og frem til og med «Unplugged», det aldeles strålende bandet han hadde rundt seg.

Keith Scott har stått ved Adams’ side siden tidlig åttitall, og godgitaristen er stadig like standhaftig. Det samme er trommeslager Mickey Curry, men det var noe spesielt ved bandet da bassist Dave Taylor og tangentist Tommy Mandel fylte ut laget. De aller fleste konsertene undertegnede så med denne oppstillinga står igjen som bemerkelsesverdig sterke. Selv om Bryan altså har vært rimelig upåklagelig i konsertsammenheng hele veien – uavhengig av hvor anonyme enkelte studioalbum har vært – var det en nærmest magisk aura rundt Adams, Scott, Taylor, Curry og Mandel, som aldri helt har latt seg gjenskape.

Når du da gir kvintetten så sterkt låtmateriale som den kan utfolde seg med her, da har du oppskriften på det perfekte. «Kids Wanna Rock», «Hearts On Fire», og nok ei «Cuts Like A Knife»-perle i form av «Take Me Back» følger åpningstroikaen. Låtkvaliteten er nærmest hinsides all fornuft, og fremførelsene så suverene at man ikke kan annet enn la seg rive med. Dette er nærmest som å være tilbake på Midtfyns Festival sommeren 1990, der undertegnede mista Adams-uskylden sin.

Scott byr på ypperlig gitartraktering underveis, og Adams’ vokal er helt suveren. Mannen legger den nødvendige sjela i stemmebruken, hvilket er med på å gjøre glimrende ballader som «The Best Was Yet To Come» og «Heaven» til perfekte lighterøyeblikk. Høydepunktene står altså i en tettpakka kø på «Live! Live! Live!», og selv om «Into The Fire» var en ørliten nedtur etter Adams’ to foregående studioalbum hadde også denne riktig sterke låter, slik som «Heat Of The Night», som gjorde seg godt live.

Deretter følger fem «Reckless»-låter som perler på ei snor, og dette er viser det er komplett umulig å bli lei av, hvilket sier ganske mye om herrene Adams og medkomponist Jim Vallances låtsnekring. Igjen har vi så det ufeilbare bandet som her pøser ut melodiske fortreffeligheter som «Run To You», «Long Gone», «Summer Of ’69», «Somebody», og ikke minst den enorme «One Night Love Affair». Kan det bli bedre?

Mot slutten av konserten slår Bryan og hans medskyldige seg løs med et par coverlåter i form av «Walking After Midnight» og «I Fought The Law», og disse glir godt inn i Adams’ konsertsett. Med det skapes også en litt mer løssluppen stemning avslutningsvis, hvilket blir en riktig god finale på en konsert som er så fenomenal at man lurer på om det virkelig er sant. Hadde man ikke selv opplevd noe tilsvarende to år senere hadde man kanskje latt tvilen ta overhånd, men Bryan Adams og hans band var virkelig så suverene den gang.

Som en liten bonus er det lagt på en akustisk innspilling fra Japan av «Into The Fire», men det er Werchter-konserten som gjør «Live! Live! Live!» til ei av tidenes absolutt beste konsertplater. Dessverre har det aldri blitt sluppet en offisiell videoversjon av konserten, men deler av den ble TV-sendt – inkludert «Another Day» som ikke er med på plata – og dette opptaket er det mulig å få kloa i. For å finne en offisiell livevideo med Adams og dette bandet i rockeform må vi frem til «Wembley 1996 Live», som ikke ble sluppet før i 2016.

Jan Dahle