Sommeren er på hell, og dermed må man benytte anledningen til å trekke utendørs selv om temperaturmåleren i fjellbygda kun viser 13 grader. Ikke ser det helt trygt ut når det gjelder mulig fuktig nedfall heller, men med friskt mot tasser man ut, og håper på noe som i alle fall er et stykke unna det verste.

På vei ned mot stranda er det Sons Of Angels som hentes frem som akkompagnement, og med det er det den suverene «Cowgirl» som innleder dagens trasking i skog og fjell. Vi snakker om ei låt som burde vært en internasjonal storselger, og man kan vel anta at da Lars Kilevold og Torstein Bieler kreerte godbiten tenkte de atter en gang at dette er en kjempe-hit.

Turen går ned mot tersklene mellom det store og lille Ustedalshavet. Der var det tidligere i år ikke mulig å komme over med mindre man var villig til å vasse med snorkel. Nå er situasjonen en annen – syndefloden er over – så turen går dermed over, og bortover mot trollet, som jeg ikke har fått hilst på tidligere i sommer. Det blir et hjertelig gjensyn, innenfor forskriftsmessig sosial distansering.

Vandringa er fullstendig ustrabasiøs der den går langs grusveien, og det gir all mulighet til å konsentrere seg om musikken. Det vil si at man seriøst nyter Staffan William-Olssons fortreffelige riffing, som ikke på noen måte minner om det mannen senere har bedrevet i The Real Thing. Gitaristen gir seriøst liv til låter som «Look Out For Love» og «Would You Die For Me?».

Samtidig byr Hans-Olav Solli – nåværende festivalsjef for Moldejazz – på glimrende vokal, med særpreg. Dette er igjen med på å løfte låter som «Fight» og den gode balladen «Could It Be Love». Med slikt på ørene er det fornøyelig å gå opp langs havet, i motsatt retning av hva jeg pleier. Med det kommer også følelsen av å vandre inn i det ukjente.

Underveis passerer jeg fersk, nystabla ved, og dermed er det umulig å styre tankene bort fra fem totninger, men de fyrene er tydeligvis ikke opptatt av denne veden. Det er mulig de fortsatt sitter på trappa og venter på Martha, eller at de bare sitter der og venter på muligheten til å gjennomføre avskjedskonsertene. Uansett, Eldar og gjengen er ikke her, verken med eller uten blålys.

Et stykke opp kommer jeg til stedet der en liten sti tar av mot Nord-Skurdalen, men hvem faen vil vel dit? Ikke denne karen i alle fall, men nevnte sti er likevel veien som velges. Det første som da skjer er at man nærmest må svømme over ei myr. Det er dermed på sin plass å fundere over hva slags syke mennesker det må ha vært som i sin tid fant det helt naturlig å tråkke opp sti over ei myr.

Etter at jeg med livet som innsats har kjempa meg forbi våtmarksområdet er det tid for ny musikk, og selv om valget musikalsk sett er et langt skritt fra Sons Of Angels, er musikken likevel på sin måte nært beslekta da det er Lars’ «Er’u Klar?» som plukkes frem. Dermed er det tid for noen triste skjebner, som blir fortreffelig omtalt ved hjelp av Kilevolds umiskjennelige uttrykk. Det passer seg også at mannen melder at «dette er et mareritt», der jeg krysser en bekk, og begynner på klatreetappen.

Vi snakker om en fjellside der stien stadig glimrer med et bortimot fravær, og samtidig kommer det noen regndråper, mens sola skinner. Med friskt mot lar man ikke noen dråper være en hindring, og klatringa fortsetter. Lars kommer så etter hvert med det som er den bortimot fullkomne beskrivelsen av året vi er inne i, «her er bare ørken, kamelen min forsvant». Ja, sånn føles det å leve i 2020.

Når stien blir bedre, men også brattere, er Lars opptatt av den vakre død, og senere setter han ord på det velkjente i «Fåkke Sove». Samtidig nærmer jeg meg toppen, men jeg har vært her før, og erfart at det betyr at stien forsvinner helt. Det betyr også at siste etappe er en kamp på liv og død mot vier og annet kratt. Dermed velges en alternativ rute, der jeg går langs noe som nærmest er en fjellvegg.

Mellom to loddrette fjellskrenter ser jeg et smalt område, der stigningen neppe er på mer enn 392 prosent. Plutselig fremstår det som en super ide å prøve å kjempe seg opp nettopp her, og med det begynner en ny kamp. Jeg klamrer meg til vier og lyng mens jeg nærmest krabber opp denne skrenten, som på sin side gjør alle tidligere bratte opplevelser til turer på stuegulvet. At man vil seg selv så vondt er ikke annet enn et gedigent mysterium. Det må da finnes enklere måter å dø på.

Når jeg er nesten oppe overtar Dokken og deres «Back For The Attack» på det musikalske plan, og i det George Lynch riffer heftig i «Kiss Of Death» føles det som om låta heller burde hete «Climb Of Death». Jeg ser meg tilbake, og selv om noe angst inntreffer, føles det som om det er for sent å snu når det bare er et par meter igjen til toppen. Jeg tar fart, uten å se meg mer tilbake, og føler meg som en vinner når toppen er nådd. Litt jubel er på sin plass.

Det flater ut, og jeg finner meg en hvilestein, men å sitte der og se utover dalen gjør meg uvel. Jeg må lengre inn på det som føles som ei trygg flate. Der finner jeg en sti, som jeg så håper kan føre meg i den retningen jeg ønsker å gå. Jeg har nemlig forsøkt å komme meg til den høyden jeg er på nå fra mitt mer normale bestigningspunkt. Den gang endte det med at jeg bokstavelig talt endte ute på viddene, så håpet er at jeg klarer å finne riktig sti i motsatt retning.

Jo da, det er en slags sti jeg har funnet, og først bærer det over nok et myrhull. Deretter snakker vi om en sti som er av av- og påslaget, hvilket vil si at den blir borte omtrent like ofte som den er synlig. Mest trolig er det bare sauer som tråkker her, og de har tydeligvis retningssans som fulle sjømenn. Jeg ser også noen mennesker – eventuelt gjenferd fra vikingtiden, da det sannsynligvis var forrige gang det var mennesker her – oppe på en topp, og det gir meg en følelse av at dette må bære i riktig retning.

Mens jeg går der og kjemper mot kratt, halvt nedfalte trær – der jeg skaller hardt i ett, med tilhørende blodtap – og litt mer myr, gjør Dokken at humøret holdes oppe. «Back For The Attack» er ikke mindre enn fenomenal, og selv om William-Olsson leverte gitarer det slo gnister av tidligere under turen må han se seg slått av Lynch. Samtidig dras tankene tilbake til Drammenshallen våren 1988, og med det kan man også slå fast at når alle de gode opplevelsene ligger langt tilbake i tid, da begynner man å dra på åra. Eller er det bare det at 2020 ikke gir noen gode opplevelser, og at alt flott med det virker så fjernt?

Etter hvert kommer jeg inn på stien som for et par år siden førte meg ut på de nevnte viddene, og nå har jeg Ørneredet fra tidligere i sommer på venstre side. Eller skal vi heller si at det er Gjøkeredet? Det er tross alt ingen med en noenlunde normal psyke som beveger seg i slike trakter, og med det trekkes tankene igjen tilbake til Kilevold og hans beskrivelse av et asylopphold. Velkommen til fjellasylet.

Jeg passerer stedet der jeg normalt går opp og ned når dette området bestiges, men i dag skal jeg gjøre noe nytt. Vel, jeg kan i alle fall innbille meg at jeg skal gjøre noe nytt, der jeg begynner å bevege meg langs toppene som skal føre meg til neste sti ned mot Tuftebrui. Planen er god, og kan da umulig slå feil.

Sånt kan man tro på helt til stien begynner å bli skummel, man ikke aner hva som er bak neste topp, alt ser farlig høyt ut, og kroppen roper «Ikke faen, dette er jeg ikke med på!». Med det er det stopp, og det er bare å tasse slukøret tilbake, og ta den vante stien ned mot grusveien. Ingen dag uten et tilbakeslag. Sånn er det bare.

Litt nede i den bratte stien er det igjen tid for musikkbytte, og valget faller på Desmond Childs «Discipline». Dette er ei plate som føltes som en skuffelse da den ble sluppet i 1991. Det var liksom ikke den partyskiva man hadde venta på, men i ettertid er det ingen tvil om at dette er riktig bra, der det hele på en måte er mer «voksent». Noen aldeles suverene låter er det da også her.

Mens jeg krangler med de gjørmete, og med det vanvittig glatte, områdene i den bratte stien påpeker Desmond at man trenger disiplin, samtidig som blåserne tilfører litt soul. «I Don’t Wanna Be Your Friend» er en av mannens fineste ballader, og «Love On A Rooftop» er nok et høydepunkt i det jeg når bunnen av bakken, og kan ta fatt på den enkle grusveien. Den fører meg kjapt bortom Tuftebrui, før jeg går nedover skogen, langs elva.

Der begynner det å regne, og når Desmond er inne i «You’re The Story Of My Life» søkes det tilflukt under et svært tre. Mens jeg står der blir det opplagt at det finnes veldig gode grunner til at man ikke bør legge ut på tur utenfor husets fire vegger, og det er så enkelt som at både vær og underlag er betydelig mer stabilt innendørs. Hør derfor på en erfaren rotesegborter, bli hjemme!

Mens Desmond og hans gamle samarbeidspartner Maria Vidal duetterer i «Obsession» kommer jeg meg over på riktig side av elva igjen, og med unntak av truende regnskurer både øverst og nederst i dalen, er det meste greit igjen. Jeg rekker så akkurat å komme inn døra før det begynner å plaske ned, og med det har jeg klart å unngå det berømte drukna katt-syndromet for denne gang.

Jan Dahle