4 Non Blondes «Bigger, Better, Faster, More!»

Alle som har levd en stund har fått med seg 4 Non Blondes’ «What’s Up», og i rockekretser hentes denne ofte frem når tidenes verste låter skal diskuteres. At hiten er en av nittitallets virkelige klassikere er det uansett ingen tvil om, og kvartettens «Bigger, Better, Faster, More!» er for denne skribenten et album som står igjen som en påle blant klassiske debutplater.

4 Non Blondes tok form i San Francisco i 1989, der vokalist og gitarist Linda Perry og gitarist Shaunna Hall på mange måter var den kreative drivkraften i bandet. På bass var Christa Hillhouse med fra den spede begynnelse, der hun delte rytmearbeidet med trommis Wanda Day. Sistnevnte ble etter hvert erstatta av Dawn Richardson.

På studioveien mot «Bigger, Better, Faster, More!» ble så Hall funnet for lett – hun har i senere år spilt i George Clintons Parliament Funkadelic – og inn kom midlertidig gitarist Louis Metoyer. Han rakk å spille på så godt som hele plata, før Roger Rocha ble ny fast gitarist i orkesteret. Kvartetten som da ble det 4 Non Blondes vi kjenner best besto dermed av Perry, Rocha, Hillhouse og Richardson, og sammen skulle de fire mørkhårete erobre verden for en sakket stund.

Albumets originalcover.

«Bigger, Better, Faster, More!» innledes med «Train» – et passende åpningsspor originalcoveret tatt i betraktning – og munnspill og akustiske gitarer er ingredienser i dette nesten jamaktige kuttet. Samtidig åpenbarer Linda Perrys stemmeprakt seg, og dette er ei dame med kraft i pipene.

Perry er hovedkomponisten, og hun står da også bak alle kutta utenom ett, enten alene eller i fellesskap med stort sett Hall eller Hillhouse. Det er da heller ingen tvil om at 4 Non Blondes på de fleste måter var nettopp Perrys lekegrind, og at resten av bandet sånn sett måtte finne seg i å stå i frontpersonens store skygge.

Det rocker mer når bandet følger på med «Superfly», men samtidig tilføres et litt funky preg, der Hillhouses bassing finner frontplassen i lydbildet. Samtidig er David Tickles produksjon relativt rå og rett i trynet, der gitarene slår mot lytteren, men det er også plass til litt luft i arrangementet. Dette er blant mange spor på plata som nok vil overraske de som kun kjenner bandet for storhiten.

Coveret til hitsingelen.

Tredje spor er «What’s Up», og dette er ikke annet enn særdeles fortreffelig melodibruk, og smakfull produksjon, der de melodiske elgitarene får spillerom sammen med det ellers akustiske uttrykket. Igjen har du Perrys stemme på toppen av dette, og når dama tar i moser hun all konkurranse. Bruken av dynamikk er også ypperlig, og «What’s Up» er alt i alt den fullkomne låt. Singelen byr for øvrig på en remiks og en pianoversjon, hvor sistnevnte plasserer låta i en helt annen og mer neddempa dimensjon.

«Pleasantly Blue» har fremtredende rock’n roll-elementer, samtidig som dette er relativt groovy. «Morphine & Chocolate» er derimot litt mer nedpå og seig, og igjen handler det i stor grad om Perrys vokalfremførelse, der dama legger hele sjela i denne Shaunna Hall-komposisjonen. Hun dominerer dermed uttrykket, og man aner samtidig at det ligger noen Robert Plant-inspirasjoner et sted der inne.

«Spaceman»-coveret.

Platas neste singel var «Spaceman», og denne er relativt rett frem i sitt balladepreg. Igjen er låta god, men den er nok ikke like umiddelbar som «What’s Up», og dermed uteble suksessen. I det hele tatt har nok albumets låter i hovedsak ikke det samme hitpotensialet som «What’s Up», og det blant annet fordi det er en viss råskap der som nok ble i drøyeste laget for den jevne radiolytter, selv på nittitallet.

Rock’n roll-inspirasjonene kommer til overflaten igjen i «Old Mr. Heffer», og her er det elementer som drar tankene litt i retning Stray Cats. Det røffe lydbildet som følger i «Calling All The People» er ikke utypisk for mye av rocken på denne tiden, men samtidig er Perrys melodibruk mer i fokus enn hos mange av bandets samtidskolleger. Her blir det for øvrig også plass til en mer fremtredende gitarsolo.

«Dear Mr. President» er en powerballade, der vi nok en gang får ei god låt, som gis mye sjel og nerve ved hjelp av vokalen. Deretter følger den akustiske «Drifting», som til tross for backing av kun kassegitar og cello fra Suzie Katayama – som har jobba med blant andre Bon Jovi, Prince, Electric Light Orchestra og Thunder – byr på mer av Lindas kraftvokal. Dermed blir dette på mange måter vokalistens glansnummer.

Med «No Place Like Home», som er småhard funk, og med det Hillhouse i førersetet igjen, avslutter 4 Non Blondes et overbevisende album, som nok er noe annet enn det mange tror. For undertegnede har da også «Bigger, Better, Faster, More!» stått solid i de 27 åra som har gått siden man falt for denne perla av ei plate.

Linda Perry møter pressa under Midtfyns Festival 1994.

Dessverre skulle «Bigger, Better, Faster, More!» også bli bandets eneste album, men noen ekstra låter er å finne som singel-b-sider, på soundtracks og tribute-plater. Først av disse er den rocka «Strange» – b-side på «Spaceman» – som er komponert av Perry og gitarist Roger Rocha. Denne har litt demopreg over seg, men låta er godkjent. Samtidig viser dette muligens litt av hva som kunne vært i vente om 4 Non Blondes hadde klart å holde sammen.

4 Non Blondes leverte også sine innspillinger til soundtracks og hyllestplater, og når bandet skulle gi sitt bidrag til «Airheads»-filmen ble Van Halens «I’m The One» henta frem. Den versjonen vi får mangler naturlig nok Eddie Van Halens gitarsprut, men Perry & Co. byr på en godkjent innspilling som låter veldig 4 Non Blondes.

Da Carpenters skulle hedres med tribute-plata «If I Were A Carpenter» – der Sonic Youth, The Cranberries, Sheryl Crow og Babes In Toyland var blant bidragsyterne – kunne 4 Non Blondes by på sin tolkning av «Bless The Beasts And Children». Dette er småseigt med litt støyende gitarer i solopartiet, og det hele fungerer bra som en direkte kontrast til originalens neddempa piano- og strykerarrangement.

Ei annen låt man kan lete opp er «Mary’s House», som opprinnelig ble sluppet på soundtracket til «Wayne’s World 2». Dette er en uptempo rocker, som nok ikke er oppe blant bandets beste låter, men den er grei nok. Innspillinga er for øvrig også brukt som b-side på singelen av 4 Non Blondes’ versjon av Led Zeppelins «Misty Mountain Hop».

4 Non Blondes hyller Led Zeppelin.

Man kan anta at nevnte bidrag til tribute-plata «Encomium – A Tribute To Led Zeppelin» – der blant andre Stone Temple Pilots, Sheryl Crow, Duran Duran og Blind Melon også bidrar – er noe av det siste 4 Non Blondes gjorde. Her er da Rocha også ute av bandet, og på hans plass finner vi Jane’s Addiction- og Red Hot Chili Peppers-gitarist og Perrys medprodusent Dave Navarro, mens Michael Sherwood legger tangenter. Resultatet er en godkjent versjon.

Ut over dette kom altså ikke 4 Non Blondes seg videre. Undertegnede rakk likevel to konserter med bandet, først på Rockefeller høsten 1993, og deretter på Midtfyns Festival i Danmark sommeren 1994. Den siste av disse – der Concrete Blonde-gitarist Jim Mankey hadde kommet inn på Rochas plass – bød på flere nye låter, som kunne love bra for fremtiden. Samtidig var Linda Perry denne ettermiddagen virkelig i sitt ess, og hun regjerte med det ikke bare Fyn, men hele Danmark for et øyeblikk.

Med det var det altså over, og hva et eventuelt andrealbum fra 4 Non Blondes ville blitt til får vi aldri vite. Linda Perry kom så tilbake på egenhånd i 1996 med den ganske gode «In Flight», men det var ikke det samme. Etter det har da også dama i hovedsak jobba i kulissene, blant annet som låtskriver og produsent for blant andre P!nk, Christina Aguilera og Cheap Trick. For Perry har suksessen med andre ord fortsatt, men for allmennheten ble hun borte, og det hadde ikke noe med de sterkt overdrevne ryktene om at dama var død å gjøre.

Jan Dahle

4 Non Blondes «Bigger, Better, Faster, More!»