Thunderstruck in London

Det er sommeren 1990, og undertegnede er på sin årlige pilegrimstur til datidens hardrock- Mekka, Donington Park på den engelske landsbygda. Stedet som dag huser Download. Monsters Of Rock-festivalen som fant sted der i august hvert år, var utvilsomt den store begivenheten for datidens hardrockere på europeisk jord. Samtidig hadde disse reisene en tendens til å føre med seg store opplevelser i dagene som leda opp mot festivalen, men at en av årets begivenheter skulle bli videoinnspilling med AC/DC var uansett ikke forventa.

Denne skribenten fant veien over til England første gang for å oppleve Monsters Of Rock i 1987, der Bon Jovi var hovedattraksjonen, og man tidligere i uka fikk oppleve Metallica – under dekknavnet Damage, Inc. – spille på jazzklubben 100 Club på Oxford Street. Et sted med historisk sus blant annet grunnet sin rolle i Sex Pistols-historien. Året etter så jeg Kiss åpne den nye The Marquee Club i Charing Cross Road, etter at klubben hadde flytta fra sine mest legendariske lokaler i Wardour Street, og man fikk oppleve Iron Maiden varme opp til festivalen som Charlotte And The Harlots på Queen Mary College.

I 1989 ble det så ingen tur da Monsters Of Rock ble avlyst etter at to fans ble tråkka i hjel under Guns N’ Roses’ opptreden året i forveien – der deler av «Paradise City»-videoen er filma – da festivalen var overbefolka med sitt rekordstore publikum på 107.000. I 1990 er Monsters Of Rock uansett tilbake på racerbanen, med en publikumsbegrensning på 72.000, og denne karen er dermed igjen på plass for å se blant andre Thunder og Whitesnake.

Tradisjonen tro skjer det ting i dagene før festivalen, og jeg tar først en avstikker til Wolverhampton – byen der Toyah hadde spilt inn liveplata «Toyah! Toyah! Toyah!» – for å se min tredje og siste konsert på Gary Moores første, og fenomenale, bluesturne. Deretter blir det et besøk på Hippodromes da ukentlige rockekveld, før det begynner å nærme seg festival, og Poison svinger innom The Marquee Club torsdag kveld for å gjøre de siste forberedelsene før lørdagens Monsters Of Rock.

Kvelden før festivalen er det så forhåpninger om det store høydepunktet da Thunder – som er rykende ferskt med sitt suverene «Back Street Symphony»-album – skal gjøre sin oppvarming for festivalen med en konsert på The Marquee Club. Dessverre må bandet avlyse da vokalist Danny Bowes får stemmeproblemer, og dermed henger også konserten på Donington i en tynn tråd. Med det er også nok et potensielt høydepunkt plutselig usikkert, og for å gjøre det hele enda mer begredelig viser det seg at Aerosmith skal spille på The Marquee Club på mandag, dagen etter at jeg drar hjem til Norge. Noe av flaksen fra tidligere år ser ut til å renne ut i en allerede grumsete Themsen.

I Kerrang! hadde man så plukka opp at samme kveld som Thunder skulle spilt på The Marquee Club skulle AC/DC gjøre videoinnspilling på et hemmelig sted i London, men gratisbillettene var delt ut i god tid før jeg fant veien til den britiske hovedstaden. Med Thunder avlyst må man uansett bare prøve å komme seg inn der, og rådyrene er med det gode.

Jeg henger en del sammen med noen svenske bekjente denne uka – blant annet på turen til Wolverhampton, der vi overnatter på togstasjonen – og en av disse klarer å få lånt en billett. Denne tar vi med oss til et sted med kopimaskin, men resultatet blir så dårlig at vi etter hvert må innse at våre falske billetter nok ikke kom til å føre oss særlig langt inn i lokalet. Nå vet vi uansett at innspillingsstedet er Brixton Academy – et sted jeg skulle se Rammstein tre påfølgende kvelder 15 år senere – og med det gjenstår bare én mulighet, og det er å dra ned til Brixton, og håpe at det er noen billetter i omløp.

Der kommer vi straks over en kar som er i besittelse av en bunke av disse ettertrakta gratisbillettene, men frykten for at gratis har blitt til blodpris er så absolutt tilstede. Mannen viser seg så å være alt annet enn grådigheten selv, der han krever oss for hele 1 (ett) pund per billett. Vi gir fra oss hver vår mynt, og det er bare å styre i retning inngangen på Brixton Academy.

Her skal AC/DC spille inn videoen til «Thunderstruck», og det er en del spenning knytta til det hele. Bandet skal vise frem sin nye trommis, Chris Slade, og samtidig har vi ikke hørt en tone fra den kommende «The Razors Edge», som etter hvert har blitt stående igjen som bandets siste skive med et visst klassisk preg. I løpet av ettermiddagen og kvelden skal vi uansett få hørt nettopp «Thunderstruck» mer enn nok, men før vi kommer så langt er det en del som skal organiseres.

Undertegnede har kledd seg strategisk i t-skjorte med TNT-logo, slik at om man skulle ende opp i bildet kommer man til å reklamere for Norges stolthet. Denne taktikken får seg en umiddelbar knekk da det første som skjer ved ankomst er at man får utdelt ei hvit t-skjorte med påskriften «I was Thunderstruck», og det med det viser seg at alle i publikum skal være ikledd denne «uniformen». Så mye for det patriotiske forsøket fra en viking på tokt.

Neste post på programmet er at publikum skal fordeles rundt i lokalet, og Brixton Academy er for anledning innreda med stillaser i forkant av balkongen. Stillasenes fem etasjer blir fylt opp, og undertegnede havner trygt innenfor høydeskrekkens begrensninger. Videre blir gulvet fylt opp, og selv om det nok er der man helst vil være kan man i det minste ikke klage på utsikten fra stillasene.

«Thunderstruck» spilles et par ganger, slik at vi skal bli kjent med låta, og vi blir instruert om at det gjelder å skape mest mulig liv med headbanging oppover i etasjene. Alle som har sett videoen har vel lagt merke til denne veggen av headbangende fans som møter bandet når de ser ut fra scena. Etter hvert er det tid for første tagning, og det opprinnelig australske orkesteret kommer ut på scena for å hilse fansen velkommen.

Det som så skjer de neste timene er, som vi så ofte har hørt skuespillere fortelle, nærmest et VM i venting. Hvor mange tagninger som blir gjort husker ikke undertegnede i dag, men det er en god del, og for hver tagning blir kameraer flytta med tilhørende omrigging. Slikt tar sin tid, og det hele blir dermed en relativt langdryg affære. For fansen nærmest scena blir dette uansett en mulighet til å hilse på bandet da gutta til tider kommer frem på scenekanten for å skrive litt autografer og å slå av en prat med tilhengerne i pausene.

Dermed skjer det også litt også mellom tagningene, men for oss oppe i stillasene er det ikke annet å gjøre enn å følge med på rigging og annet som hender nede på scena. «Thunderstruck» får vi som nevnt uansett hørt nok denne kvelden, og det er utvilsomt interessant å se hvordan en video blir til.

For mange blir uansett tagning etter tagning på Brixton Academy denne kvelden i meste laget, og etter hvert begynner det å tynnes i rekkene blant publikum. Slikt er naturlig nok uheldig da det skaper problemer med kontinuiteten, og folk blir oppfordra til å holde ut lengst mulig. Uansett blir det altså etter hvert så tynt med folk at noe må gjøres, og resultatet blir at så godt som alle vi som er igjen i lokalet blir flytta ned for i det minste å skape et inntrykk av fullt gulv.

Under de siste tagningene befinner jeg meg dermed ikke langt fra scena, litt på venstre side sett fra bandets ståsted. Ritualet er likevel det samme, der det handler om å gå bananas straks kameraene ruller, «Thunderstruck» blåser ut av PA-en, Angus Young duckwalker over pleksiglasscena, og Brian Johnson lever seg som best mulig inn i playbacken. Etter hvert har filmcrewet fått det de trenger, og det er «en wrap».

Etterpå tusler man ut i London-kvelden – jeg er ikke i nærheten av i dag å huske hvor lang tid det hele tok, men det er nå et stykke utpå kvelden – finner sceneinngangen, og henger litt der i påvente av at gutta kommer ut og hilser på. Brian uteblir, men den resterende kvartetten tar seg tid til signering og det stilles opp på bilder. Det hele er avslappa og hyggelig – AC/DC-gutta har i det hele tatt stort sett alltid fremstått som utrolig jordnære og vennlige – og med det settes punktum for en lang ettermiddag og kveld.

Når det gjelder Thunder, så fulgte de opp den avlyste konserten – som Bowes ga en skriftlig beklagelse for på baksiden av Marquee-billetten da bandet besøkte Oslo og Elm Street et par måneder senere – med en fabelaktig opptreden på Donington neste dag. Et artig sammentreff er for øvrig at nettopp AC/DCs «Thunderstruck» i løpet av de neste åra skulle adopteres av Thunder, og bli brukt som bandets konsertintro.

Den første gangen undertegnede opplevde denne innledninga på en Thunder-konsert var trolig i Newcastle 17. august 1992, på dagen to år etter videoinnspillinga. Dermed kan man si at det etter hvert ble full sirkel når det gjelder Thunder og AC/DC, der det hele for meg henger sammen gjennom denne augustkvelden i London 1990.

På samme dato i 1991 skulle for øvrig AC/DC, undertegnede, og et kameracrew igjen være på samme sted til samme tid. Resultatet av dette kan sees på «Live At Donington». Også det året skulle jeg være tilstede på en begivenhet i London som endte opp i en musikkvideo, og denne gang var det Mötley Crüe som brukte klipp fra sin konsert på The Marquee Club i videoen til «Anarchy In The U.K.».

Det var altså aldri mangel på nå legendariske begivenheter å henge med på under de årlige turene til London og Donington, men det svir like forbaska mye den dag i dag at jeg gikk glipp av Aerosmith på The Marquee Club. Noen av oss blir vel aldri fornøyd.

Jan Dahle

Thunderstruck in London