Fra skjærsilden til den siste utpost

I 2010 tok undertegnede turen til Dallas for å bivåne Iron Maidens turneåpning, og for å gjøre intervjuer i forbindelse med utgivelsen av «The Final Frontier». Resultatet ble presentert i Scream Magazine #148, og gjengis her omtrent slik det sto på trykk den gang, men med tidligere upubliserte bilder fra nevnte turnepremiere.

Fire år har gått siden Iron Maidens forrige studioalbum, men samtidig som bandet nå er ute på en turne som blant annet tar britene til Bergen, er tiden endelig inne for «The Final Frontier». Her snakker vi om jernjomfruas 15. studioalbum, og fansen har som en følge av tittelen begynt å diskutere om bandets ende er nær. Dette er blant emnene vi tar opp med gutta når vi møter dem i forbindelse med turneavsparket i Dallas.

Det er tidlig i juni, og varmen i Dallas står som en vegg mot deg i det du går ut av hotellet som bærer navnet The Westin City Center. Her, i hjertet av Texas, befinner omkring et dusin journalister fra Europa, Amerika og Japan seg for å sjekke ut hva Iron Maiden driver med for tiden. Bandet har lovet oss en eksklusiv albumlytt, i tillegg til å sette av tid til intervjuer midt under de siste forberedelsene til sommerens turneåpning, som skal finne sted nettopp her i Dallas om noen dager.

Det er lørdag, og tidlig på kvelden blir det tvilsomme dusinet plukka opp på hotellet, og en airconditionerte minibussen kjører oss til utkanten av Dallas. Nå kan riktignok så godt som hele denne byen betraktes som en utkant, men det er en annen historie. Ved endt kjøretur befinner vi oss ved et lite studio med det mindre originale navnet The Track, og her skal «The Final Frontier» for aller første gang spilles for andre enn den innerste Iron Maiden-kretsen. Jada, eksklusive skal vi få føle oss, der vi mellom lytterundene gnafser i oss pizza, som skylles ned med øl eller cola.

Når det gjelder Iron Maidens 15. studioalbum – som altså bærer tittelen «The Final Frontier» – skal vi ikke gå nevneverdig inn i detaljene rundt det her, da to gjennomhøringer helt klart ikke gir noe godt grunnlag for å uttale seg. Saken er nemlig den at ved første lytt satt undertegnede med en følelse av at britene virkelig hadde gått på trynet denne gangen, men andre rundt viste på sin side klare voksetendenser. Hvor god plata egentlig er skal vi dermed si lite om her og nå, men at dette er Iron Maidens lengste studioplate, og da med 10 gjennomgående lange låter, kan fastslås.

Videre er det både klassiske Iron Maiden-elementer og mindre tradisjonelt stoff på plata, noe som nok kan komme til å kreve en del tilvenning for fansen. Når dette leses er «The Final Frontier» uansett rett rundt hjørnet – med sin 16. augustutgivelse – så hver og en der ute bør kunne danne seg sine egne meninger om albumet i løpet av få dager.

Dagen etter platelyttinga har hele Iron Maiden stilt seg til disposisjon for den tilstedeværende presse, og hver enkelt av de utskremte blir tildelt tre medlemmer. Det er med andre ord igjen lite å si på rausheten og viljen til å stille opp fra bandets side, og undertegnede får etter eget ønske først en prat med bassist og bandleder Steve Harris.

Deretter har man blitt tildelt gitarist Janick Gers, og skinnbanker og hysterisk humorist Nicko McBrain i fellesskap. Dette vil – som enhver med litt kjennskap til bandets medlemmer vet – si at det første intervjuet blir faktabasert og seriøst, mens duoen som følger kommer til å by på mye utsvevende galskap, som ofte ikke lar seg gjengi på trykk, innimellom noe fornuftig prat.

Vi begynner samtalen med Steve Harris rundt nettopp «The Final Frontier», og kvelden i forveien kunne nevnte plate helt klart gi et inntrykk av at det er et visst konsept over det hele. Man fikk en gjennomgående science fiction-følelse, samtidig som det kunne fremstå som om reise også er et tema, men ifølge Steve er ikke «The Final Frontier» ei konseptplate.

– Nei, det er egentlig ikke det. Folk tror ofte det er et konsept på platene våre, og det kommer nok av at det er en stemning på hver enkelt plate, som igjen kommer som et resultat av hvor du er på det tidspunktet musikken skrives. Du tar til deg ting som skjer rundt deg, og det gir nok en gjennomgående følelse på plata. Men nei, dette er altså ikke ei konseptplate.

Med det fastslått går vi over til platas åpningsspor, «Satellite 15… The Final Frontier», som er ei veldig uvanlig åpning på ei Iron Maiden-skive. Der bandet gjerne har hatt det med å slå hard fra seg fra første stund, åpner den ferske skiva med dette todelte sporet, der de første minuttene er en tilsynelatende uforståelig intro.

– Ja, det er veldig uvanlig for oss. Åpninga er litt filmaktig, og det er noe vi alltid har likt. Det var Adrian som kom opp med ideen, men den var ganske annerledes. Jeg tok da tak i denne ideen, omarrangerte den, og gjorde en del forandringer. Resultatet er bra, på alle måter, og på neste års turne kommer vi nok til å spille en del mer av plata.

– På sommerens turne gjør vi derimot kun ei ny låt siden plata ikke kommer ut før i august. Dette er en litt merkelig situasjon å være i, siden vi allerede bruker den nye scena. Med Internett er situasjonen i dag slik at du ikke kan spille nye låter, for ti minutter etter at du er ferdig med konserten ligger de på nettet. Det har nok forandra nettopp det aspektet med å spille uutgitte låter på konserter for flere band.

Steve klarte selv å spore av rimelig kjapt her, men vi følger opp nettopp det faktum at bandet nå turnerer på et litt snodig tidspunkt. Underlig nok avslutter Iron Maiden også turneen bare noen dager etter at «The Final Frontier» har funnet sin plass i butikkene, men trangen til å legge ut på veien gjorde at gutta ikke klarte å vente, forteller bassisten.

– Vi ville turnere, og vi hadde ikke lyst til å sitte på ræva. Vi hadde gjort ferdig plata, og normalt legger vi ut på veien rimelig kjapt etter å ha fullført ei skive. Dermed ville vi ut og spille i stedet for å tvinne tomler, men Rod (Smallwood) ville ikke at vi skulle gi ut plata før i august – hvilket egentlig er greit nok – så vi bestemte oss for å legge ut på turne med et sett som er veldig forskjellig fra forrige turne.

– Det er altså veldig annerledes, men igjen er det umulig å holde på mysteriet da setlista garantert kommer til å ligge på nettet få minutter etter at vi går av scena her i Dallas. Jeg elsker Internett på mange måter, men nettopp det at den knekker all mystikken er kanskje en av de største ulempene ved nettet. Det at du ikke kan holde noe hemmelig, gjør at du må tenke annerledes.

– Gjør vi en feil i Dallas vet hele verden det, så du kommer ikke unna med noe. Du må sånn sett bare omfavne ny teknologi, og håndtere den på best mulig måte. Når det gjelder plata vet jeg ikke om du hørte den en eller to ganger i går, men to ganger er uansett ikke nok. Du trenger å leve litt med plata før du hører et band spille den live.

Siden vi allerede er inne på turneen tar vi et lite avbrekk fra «The Final Frontier», og beveger oss over i naborommet, der Janick Gers og Nicko McBrain sitter. Her tar vi opp forberedelsene et band som Iron Maiden gjennomgår før de er klare til å entre scena i Dallas, og det er Gers som først tar ordet.

– Du må være i god form, for både reisinga og selve konsertene er fysisk krevende. Hvis du ikke har holdt formen ved like begynner dermed forberedelsene gjerne der. Deretter er det øving, før det bærer ut på veien. Så enkelt er det.

Janick er veldig opptatt av det med fysisk form, og mye kan sies om denne mannen og nødvendigheten av at han er i fysisk god form, men vi lar det ligge. I stedet lar vi ham fortelle hvordan han holder formen oppe, også når turnering ikke er det som ligger i planene for nærmeste fremtid.

– Jeg har familie og barn, og jeg løper rundt som en gal for å holde følge med ungene mine. Jeg trener også en del, og da er det snakk om både løping og å stikke innom treningssenteret. Vi har kommet opp i en alder da det er viktig å holde kroppen ved like, og siden jeg drikker en del må jeg også løpe en del for ikke å bli feit. Jeg brakk også beinet for en god stund siden, så jeg kan ikke spille fotball lenger, men jeg holder meg i form.

Ved siden av det med fysisk form er det selvfølgelig minst like viktig at bandet er i form musikalsk, og før tiden er inne for øving må gutta være enige om hvilke låter det faktisk skal øves på.

– Deler av setlista velger seg selv, for vi må selvfølgelig spille for eksempel «Iron Maiden». Nå ville vi uansett ha en annen vinkling enn på forrige turne, og med 30 år med backkatalog er det alltid en viss vurdering rundt hva du skal gjøre. Du må gjøre konsertene mest mulig interessante, både for fansen og bandet, påpeker Gers.

Grunnet de nevnte lekkasjene til Internett, som naturligvis er uunngåelige, holder faktisk gutta her og nå – kun tre dager før turnestart – fortsatt kortene så tett som over hodet mulig til brystet, og det er dermed umulig å få vite noe mer om denne annerledes vinklinga i forhold til forrige turne.

Det at Iron Maiden de siste åra har blitt utrolig flinke til å gjøre turneer som låtmessig skiller seg sterkt fra hverandre er sikkert, men med en så omfattende katalog skulle det da bare mangle om ikke dette skulle la seg gjøre. Nicko ser likevel på det å sette opp hver enkelt turnes setliste som et mulig dilemma.

– Det er flott å ha dette problemet, understreker trommisen. Vi har alle våre favorittlåter, og vi vet at publikum har sine favoritter. Vi vet også hvordan enkelte klager over at vi gjør våre favoritter på hver konsert, men vi må se på det større bildet. Det som normalt skjer i forkant av en turne er at Steve og Bruce setter seg ned sammen med Rod, og de kommer opp med et utkast til setliste, som så blir sendt til oss andre. Da ser du også rekkefølga på låtene, og du får et inntrykk av showet, og deretter kan vi andre komme med innspill.

Så langt er alt vel, men ettersom gutta begynner drar på åra er vel nettopp alder et element som nok vil bli mer og mer avgjørende for hva bandet faktisk kan spille.

– Det hele står og faller på det at Bruce må kunne synge låtene, og det er en del låter han ikke kan synge, forklarer Janick, når vi kommer inn på eventuelle begrensninger.

Nicko fortsetter så utgreinga om dette med å sette sammen ei fungerende setliste, for det er naturlig nok ikke bare å slenge sammen 15 tilfeldige låter. Det utvalgte materialet skal også fungere i forhold til hverandre, og en konserts dynamikk er viktig.

– Det er slik at de låtene vi har blitt enige om å gjøre på en måte dikterer hva som kommer etterpå. Settet er gjerne delt inn i tre, og den siste tredelen er tidspunktet for å spille favorittene, låtene du vet publikum er med på, og da er det tid for å ha det gøy. Dette er de eldste låtene, og når vi kommer dit i settet er presset borte. Man kan tross alt ikke spille kun nytt materiale, og selv da vi gjorde «A Matter Of Life And Death» gjorde vi 5-6 låter alle kjente til slutt, understreker McBrain.

Nå er den pågående turneen – med unntak av «El Dorado» – blotta for helt ferskt materiale, og Janick mener også dagens ungdom har vanskeligere for å konsentrerer seg om ny musikk enn publikum hadde i de gode gamle dagene.

– Å holde på ungdommens oppmerksomhet er mye vanskeligere i dag enn det var på sytti- og åttitallet, så å be dem om å sitte i to timer å høre på helt ny musikk fungerer ikke. Du må mikse og blande, og da gjelder det å dele opp konsertene i seksjoner der du ønsker at publikum skal lytte til noe nytt, samtidig som fansen også får det velkjente.

Når det gjelder den aktuelle setlista var det altså ikke mulig å diskutere denne med gutta under intervjuene, men at den nok kan bli en prøvelse for en del festivalpublikum er sikkert. Dette nevnte hemmelighetskremmeriet var for øvrig så sterkt at når Nicko skulle fortelle følgende historie var det uten låttittel, så etter endt Dallas-konsert måtte undertegnede igjen ta en liten prat med trommisen får å få komplettert historien.

– Det er aldri et problem å bli enige om hva vi skal spille i dag, men det var mye mer diskusjoner før i tiden. Alle har en mening, men alle har ører også, så vi lytter, snakker, og diskuterer ting. Da jeg fikk utkastet til setlista for sommerens turne for 2-3 måneder side sa jeg bare «Fuck yeah!», og jeg hadde ingen innvendinger da hele lista for meg var fornuftig.

– Da vi så kom på øvinga viste det seg at «Paschendale» mangla på den helvetes lista mi, så det ble en diskusjon mellom meg og Steve om den låta sto på lista eller ikke. Ved nærmere sjekk viste det seg altså at på den lista jeg hadde fått fra Dick Bell mangla «Paschendale», så vi fikk oss en god latter. Problemet var uansett det at jeg dermed ikke hadde lært meg «Paschendale», og som jeg sa til Steve hadde jeg ikke hørt den jævla tingen siden vi turnerte på «Dance Of Death». Det var da jeg fikk problemer, ler Nicko.

Dette betyr altså at for bandmedlemmene handler det om å gjøre hjemmeleksa før man møter opp på øvingslokalet, hvilket vil si at i forkant av første felles øving er det mye terping i hjemmets lune rede.

– Det er en fantasi hvis du tror du kan komme uforberedt på øvinga, og da kan spille låtene, mener Janick, og Nicko fortsetter. Det er litt som å sykle, der du aldri helt glemmer det, men har du ikke sykla på 20 år kan det nok hende du er litt ustø. Du ramler kanskje ikke av, men du er muligens ikke direkte elegant heller.

Når man er på Iron Maidens nivå har man naturlig nok ikke råd til å være uelegant foran et publikum, så tilfeldighetene får så visst ikke rå.

– Det fungerer bare ikke slik at bandet kan møtes, og dermed sitter alt. Du må jobbe, og i løpet av 20 år har du kanskje brukt 19 år på å øve, og ett på å spille med bandet. Det er sånn du blir god, påpeker Janick, mens Nicko betviler seg selv med god humor og en påfølgende latter som nesten tar livet av ham. Jeg har fortsatt ikke fått det til.

Etter tidenes kvelningsforsøk grunnet McBrains velkjente og hysteriske latter, kommer mannen etter hvert til hektene igjen og fortsetter sine tanker rundt det å turnere i dag.

– Vi har mye moro, og det er veldig spennende for meg personlig. Selv om fokuset mitt nå er på denne turneen vet jeg at neste turne også kommer til å bli interessant, og det blir nok plukka frem noen godbiter da også. Det er gøy å jobbe frem et sett, og vi har så vidt snakka om neste turne, og det var et par ganger under øvingene den siste uka vi vurderte om vi skulle gjøre ei spesiell låt. Vi ble enige om å prøve, og det fungerte selv om vi alle dreit oss ut, og spesielt dreit jeg solid på draget. Deretter glemte vi en hel seksjon av låta. Det er morsomt med disse låtene vi ikke har spilt på 10 år, 15 år, eller enda lengre tid.

Det har vært mye snakk om setlista her, og når Janick og Nicko først er i siget er det ikke enkelt å bremse dem. Vi kommer oss likevel etter hvert videre når det gjelder dette med turneforberedelser, og vi har nå kommet frem til at gutta faktisk møtes på øvingslokalet.

– Denne gangen var vi 5-6 dager i Fort Lauderdale, og så gjør vi en del her nede. Hadde vi ikke vært godt forberedt hadde vi trengt mer enn ei ukes tid, men vi er tross alt voksne gutter, som vet hva som kreves av oss. Da jeg ble med i bandet kjente jeg ikke låtene, og da hadde jeg et par uker på å forberede meg for «No Prayer For The Dying»-turneen. Det viste seg likevel å være nok, for vi spilte veldig bra på den turneen.

– En annen side ved det hele er at du kan bruke for mye tid på øvingslokalet, og da mister bandet gnisten, og det hele blir litt kabaret. Du har band som Dire Straits som kunne øve i seks måneder før en turne, og resultatet er da at du skviser alt liv ut av låtene. Jeg liker at du balanserer litt på kanten, og rock’n roll skal handle om å leve litt på kanten. Jeg vil spille på kanten av stupet, der du ikke helt vet hva som skjer.

– Det at du kan ramle over kanten, er det som gjør det spennende. Det blir litt som at det er meningsløst å klatre opp et lite fjell, når du kan klatre opp det store fjellet. Det er dette med spenning og det å leve på kanten, som for meg er musikk, påstår Janick.

Det at Iron Maiden valgte Fort Lauderdale til sine øvinger denne gangen er ganske naturlig da turneen åpner i Amerika, og denne Florida-byen er McBrains hjemsted.

– Jeg har bodd der i 21 år, men sommeren er brutal med sin luftfuktighet.

På enkelte måter savner Nicko også England, men samtidig ser han på det som om han har to hjem. Oppsummeringa av nettopp dette avsluttes så i kjent Nicko-stil med en gammel vits, og et nytt hysterisk latterutbrudd fra vitsemakeren. Det er tross alt ingen som ler mer av Nickos vitser enn ham selv.

– Jeg savner puben, pølsene, og ikke minst fish & chips. Det sistnevnte er kanskje en grunn til at det er like greit at jeg ikke bor der lenger, for du kan virkelig bli feit av de greiene der. Videre savner jeg vennene mine, og sønnen min. Det morsomme er at når jeg er i England og London, da savner jeg Florida.

– Begge stedene snakker jeg også om at jeg skal hjem når jeg reiser til det andre stedet, og på en måte er det flott å ha to hjem. Jeg savner også virkelig skikkelig øl når jeg er i Amerika, for du får ikke tak i det her. Hva har amerikansk øl og et par som elsker i en kano til felles? It’s fucking close to water!

Mens Nicko prøver å komme seg til hektene etter denne morsomheten forflytter vi oss over til Steve Harris igjen, og dermed er vi også tilbake til «The Final Frontier». Som nevnt var undertegnedes første reaksjon på plata at den ikke holder mål, mens skiva ved andre lytt altså satte seg litt mer. Dette nevnes for Steve, og bassisten virker egentlig ikke overraska.

– Noen plater fungerer slik, men det er nok også forskjell fra person til person. Du er den fjerde journalisten jeg snakker med om plata, og alle har hatt forskjellige oppfatninger av den. Det er bra, for forskjellige meninger er alltid positivt. Jeg tror uansett at dette er ei plate som ingen kommer til å få taket på umiddelbart, for det er mye som skjer i løpet av en time og et kvarter. Det er mye merkelig og interessant stoff på plata, og da spesielt mot slutten av den.

– Du får kanskje umiddelbart taket på 2-3 låter, men det er vel litt vanskelig for meg å uttale meg om nettopp det. Det er ofte slik at de platene du bruker litt tid på å komme inn i er de som har lengst holdbarhet, så får vi vente å se om det også gjelder denne skiva. Jeg mener uansett det er veldig sterke låter her, men det er annerledes enn den forrige plata, samtidig som det fortsatt låter som Maiden. Det er kanskje en selvmotsigelse, men jeg vil uansett påstå at det er umiskjennelig Maiden, samtidig som det er veldig annerledes enn mye av det vi har gjort tidligere.

– Jeg tror også det er noe der for alle, men det er ikke grunnen til at vi har gjort den plata vi har gjort. Vi har bare gjort ei plate, og vi håper folk liker den. Om du etter seks runder med plata fortsatt skulle ha samme følelse som etter din første lytt er det greit nok, men hvis du gir opp etter første runde er det ikke bra.

– Jeg husker da jeg vokste opp med et band som Jethro Tull – med taktskiftene og alt annet som foregikk i musikken – at man måtte bruke tid på platene, og det viste seg å være bra. Ofte viste det seg også å være noe galt med plater man kom inn i umiddelbart, flirer Steve. Det var ofte platene du ble lei av etter noen runder, men det finnes uansett ikke noe fast mønster som fungerer som en lov her, for det finnes alltid unntak. Vi får bare vente å se hva slags mottakelser vi får.

Fansen som har fulgt bandet en stund vil nok uansett finne mye å like ved «The Final Frontier», og er man ute etter det erketypiske Iron Maiden finner man det i albumets lengste spor, den avsluttende «When The Wild Wind Blows». Her snakker vi også om skivas eneste låt som er skrevet av bandgrunnleggeren alene, og nettopp det er kanskje grunnen til at denne er så typisk for bandet.

– Ja, det er nok det, men det er også grunnen til at jeg på de siste platene har gått aktivt inn for å skrive mer sammen med de andre gutta. Det er alltid bra å gjøre forskjellige ting, og å ha forskjellige innfallsvinkler. Du bruker kassetter, sier Harris og peker på undertegnedes oldtidsmaskin av en opptaker, og jeg bruker også kassetter, fordi jeg stoler på dem. Som et resultat har jeg bager med kassetter med ideer, så det er ingen fare for at jeg skal gå tom for ideer.

– Har jeg et problem er det derimot det at jeg har for mange ideer. Det er uansett bra å få inn andres ideer også. Måten jeg skriver på kan du si er veldig stilretta, og låta du nevner er et prakteksempel på nettopp det. Dette er kanskje hva folk forventer av et Maiden-album, men jeg mener likevel det er bra å prøve forskjellig ting. Hadde jeg skrevet hele plata – slik jeg gjorde på de første skivene – hadde folk fått hva de forventa, men det er ikke der vi vil være akkurat nå.

Steve mener likevel ikke han er 100 prosent avhengig av at resten av bandet bidrar med låtskriving.

– Nei, ikke nødvendigvis, men jeg mener det er positivt. Det viktigste er uansett at materialet er bra, og jeg er så heldig at resten av gutta kommer opp med fantastisk stoff. Det tar meg i retninger jeg normalt ikke ville gått, og det er det som er så flott.

På «The Final Frontier» er gitarist Adrian Smith den største bidragsyteren ved siden av Steve, så det er helt klart at denne hjemvendte rømlingen har mye å bidra med i dagens Iron Maiden.

– Ja, det har vært slik på de to siste platene, sier Harris, og det er bare måten det har endt opp på. Det må ikke nødvendigvis være slik at han bidrar så mye, men det er slik det har blitt. Jeg har ikke på noen måte plukka favoritter innad i bandet når det gjelder hvem jeg vil skrive med, så det at Adrian bidrar så mye er altså bare noe som har skjedd.

– Dave er uansett ikke veldig fruktbar, og han kommer inn med kun 2-3 ideer til hver plate. Slik har det alltid vært, men det er greit, for når Dave endelig kommer inn med noe blir vi tatt i helt andre retninger enn ellers. Både på denne plata, og på den forrige – for eksempel slik som med «The Reincarnation Of Benjamin Breeg» – har Dave kommet opp med veldig annerledes stoff, og det er bra. Jeg hadde aldri kommet opp med ei sånn låt, med et slikt jævla riff, på egenhånd. Det er bare ikke slik jeg skriver, så det er et eksempel på hvor bra det er å involvere resten av bandet.

Det at Dave Murray – gitarist og eneste medlem som ved siden av Steve som har vært med gjennom hele bandets platekarriere – er lite produktiv har alltid vært et godt poengtert faktum, men samtidig er hans bidrag ofte av ypperste slag. «Charlotte The Harlot» – den eneste låta Dave har skrevet på egenhånd – «Twilight Zone», «Total Eclipse», «Still Life», «Deja-Vu» og «The Prophecy» var gitaristens bidrag på komponistsiden gjennom åttitalet, og det var først på «Virtual XI» han var involvert i hele to låter. Siden den gang har et par spor vært gjengangeren fra mannen per plate, men Steve har aldri forsøkt å pushe på for å få mer ut av Murray.

– Nei, for jeg vet at det ikke er noe poeng i det. Jeg vet at han ikke kommer opp med så mye, og jeg tror ikke det ville vært noe hjelp i å prøve å presse mer ut av ham. Vi har alltid hatt nok materiale til platene våre uansett, og vi er ikke den typen band som prøve å skrive flest mulig låter. Når vi har nok låter til ei plate slutter vi å skrive. Vi har kanskje mengder med ideer, men det føles ikke som noe poeng i å jobbe videre med dem hvis de likevel ikke vil bli brukt.

Produksjonsmessig byr «The Final Frontier» på mer av det litt løsere soundet vi er blitt vant til fra bandets siste skiver, og det er sånn sett kanskje ønskelig med mer av de stramme og krystallklare produksjonene fra åttitallet, men dette er neppe noe vi kommer til å oppleve igjen. Tankene dras likevel litt mot «Seventh Son Of A Seventh Son» når man hører tangentene i «Starblind».

– Ja, du kan ha rett i det. Det er forresten artig at du nevner akkurat den, for da vi først gjorde den, begynner Harris, før han pauser, og trekker pusten. Jeg vil vel ikke akkurat si at den virka svak, men den stakk seg ikke frem. Senere da vi begynte å jobbe mer med den gikk det opp for meg at den er mørk, samtidig som den er veldig fengende.

Allerede på senvinteren kom det rapporter om at «The Final Frontier» var mer eller mindre ferdig, men ifølge Steve er dette en sannhet med modifikasjoner.

– Den har faktisk akkurat blitt ferdig. Selve innspillingene var riktignok ferdige for en stund siden, muligens i begynnelsen av mars, men deretter gjensto det en del småting som ble gjort i LA. Plata skulle selvfølgelig også mikses, og så hadde vi mye problemer med mastringa. Vi var ikke fornøyde med mastringene vi fikk, og det problemet ble løst så sent som for ti dager siden. Det har vært mye frem og tilbake, men vi kunne nok kanskje hatt plata ute litt tidligere.

– Siden vi likevel skal gjøre en ny turne neste år virker det uansett fornuftig å slippe plata litt senere på året. Det til tross er det litt snodig å skulle turnere med kun ei ny låt – og jeg har nok stilt meg selv noen spørsmål rundt nettopp det – men vi ville som sagt turnere. På denne måten vil folk også ha tid til å komme inn i plata før vi spiller mer av den, og med tanke på hva du sier om den kan det nok hende folk kommer til å trenge tid.

Også i forkant av «Dance Of Death» gjorde Iron Maiden en turne der en smakebit fra den kommende plata ble spilt, så Steve må innrømme at denne snodige følelsen ikke er helt ny. Når det gjelder det ferske innslaget på den pågående turneen er det «El Dorado», som ble sluppet som gratis nedlasting to dager før turnestarten.

– Slik vi ser på det er det noe vi må gjøre siden Internett fungerer slik det gjør, for som nevnt vil låta uansett være på nettet. Vi ønsker også å gi fansen noe som en takk for lojaliteten, samtidig som det selvfølgelig er bedre at folk hører den ferdige studioversjonen enn den versjonen som garantert vil dukke opp på nettet fra turneens første kveld. Den kvelden kommer vi neppe til å spille den beste versjonen av låta – men hvem vet, kanskje vi gjør den OK – for det tar oss normalt 5-6 konserter før vi er helt komfortable på scena igjen.

Janick er enig med Steve rundt dette med at versjonen fra Dallas uansett vil komme kjapt på nettet, og gutta er i det hele tatt veldig på bølgelengde når det gjelder grunnlaget for å gi bort denne smakebiten fra plata.

– Straks vi har spilt den live er den på Internett uansett, og det er også en liten gest til fansen siden albumet ikke kommer ut ennå.

I intervjuende stund er det ingenting som tyder på at «El Dorado» blir gitt ut som fysisk singel, og man kan da spørre seg om denne nedlastingsversjonen er å betrakte som en erstatning for en reell singel.

– Egentlig ikke, forteller Gers, men det er jo en smakebit på albumet. Det er også som sagt vår måte å takke fansen for lojaliteten på. Om det kommer noen singel vet jeg egentlig ikke, og vi har aldri vært et band som har tenkt singler heller. Vi har spilt inn album, også har det blitt valgt singler ut fra det materialet du finner på albumene.

Singler var tidligere noe bandet på en måte tok litt alvorlig da det gjerne ble spilt inn en del ekstralåter til disse utgivelsene, men Nicko avbryter Janick for å vektlegge hvor lite bandet tenker på slikt i dag.

– Nå har vi heller ikke tenkt på b-sider, så det sier vel noe om hvor lite vi tenker på singler i dag. Tidligere har vi blant annet spilt inn en del coverlåter, men nå ga vi faen i alt slikt. Vi er blitt late, humrer Nicko.

Diverse former for bonusmateriale vil likevel dukke opp i forbindelse med «The Final Frontier», og blant annet er «Flight 666»-skaper Sam Dunn på plass i Dallas for å filme intervjuer med bandet.

– Nå er det andre former for bonus materiale. Når du kjøper plata er det linker du kan gå inn på, og finne dokumentarer og andre ekstrating på nettet. Du kan kanskje si dette har blitt en erstatning for coverlåter og slikt materiale, mener Gers, og McBrain tar opp tråden. Det blir spesielle saker som kan assosieres med plata, og vi kommer kanskje ikke til å gi ut slikt materiale som vi gjorde på singler mer. Skulle det skje at vi gir ut singler blir det nok snakk om å bruke liveopptak, intervjuer, eller noe sånt som ekstraspor.

Janick trekker også paralleller til det Harris nevnte tidligere, om at bandet ikke skriver flere låter enn platene trenger, selv om det faktisk har vært noen få originallåter som har dukka opp på singel-b-sider opp gjennom åra.

– Da vi tenkte mer på singler var det ikke aktuelt å skrive ei ny Maiden-låt, og derfor ble tankene dratt mot å covre Led Zeppelin eller Free. Vi jobba ikke med disse låtene, vi bare spilte dem inn, og tok det på sparket. Dette var faktisk ganske interessant fra en fans synspunkt, men det har liksom utspilt sin rolle.

Med unntak av «Total Eclipse», og andre eldre singellåter, har ikke de eksklusive singellåtene vært deler av Iron Maidens livesett, men Nicko påstår at ting til en viss grad har vært diskutert.

– En gang diskuterte vi å gjøre en turne der vi kun skulle spille b-sider, men det ble aldri vurdert seriøst.

Dette kunne selvfølgelig vært en artig greie for hardcorefansen, men sjansene for at det skjer er vel like stor som for at Nicko skal gi seg med vitsinga si.

– Jeg tror vi overlater til ungene våre på gjøre det. Maiden MK2.

Man kan for øvrig se for seg en artig situasjon der McBrain kveld etter kveld skulle fremført sitt solonummer, «Mission From ‘Arry».

– Du ville aldri kunnet rekonstruert den live, flirer trommisen.

Straks tittelen «The Final Frontier» ble annonsert begynte fansen å spekulere i om dette er Iron Maidens siste plate, og teoriene har vært mange om at dette er et planlagt farvel fra Steve Harris & Co. Når dette blir tatt opp med bassisten får man ikke noe sikkert svar, men det er uansett lite som tyder på at Iron Maidens eksistens er veldig nær slutten.

– Folk ser enten ut til å tro at dette er den siste plata, eller at vi er trekkies, eller begge deler, humrer Steve. Ingen av delene er nødvendigvis korrekt. Jeg vil ikke si at dette er vår siste plate, men hvem vet? Vi blir jo ikke yngre, og vi har mye turnering på gang. Får Rod det som han vil kommer vi til å gjøre både del 1, del 2, og del 3 av denne turneen, men jeg vet ikke. Sikkert er det uansett at det blir en andre runde neste år.

– Det kommer dermed garantert til å bli en god stund før vi gjør ei ny plate, men jeg vil gjerne gjøre ei plate til. I alle fall føler jeg her og nå at jeg vil gjøre ei plate til, men stiller du meg det samme spørsmålet om 2-3 år – når jeg har turnert mye igjen – er det vanskelig å si hva jeg vil svare. Vi må alle føle for å fortsette for å gjøre ei ny plate, men for ingen av oss føles dette som slutten. Det er likevel umulig å si hva som skjer.

– Dette er uansett ikke grunnen til at plata heter «The Final Frontier», for grunnen til det er rett og slett at det er en sterkt tittel, og tittelen på en av låtene. Vi visste like fullt at vi i det øyeblikket vi slapp tittelen ville få folk til å tenke.

Når bandet nå i 2010 kan feire 30 år siden albumdebuten er Iron Maiden for lengst blitt en institusjon i engelsk rock. Når man så tenker over at i 1980 var for eksempel The Rolling Stones – med sine 18 års fartstid – et av de lengstlevende bandene i rockehistorien, kan ikke akkurat Steve og gutta ha hatt 2010 i tankene. 30 år er tross alt lenge i denne bransjen.

– Ja, og det er skremmende når man tenker over det på den måten du gjør der. Det er fans der ute i dag som ikke var født da vi ga ut vår første plate, og når du ser fansen på 15-16 blir det på en måte litt skremmende, men det er bare skremmende på den måten at det får oss til å innse at vi nærmer oss slutten av karriera. Det er nettopp det som skremmer meg mest, for jeg tror livet uten Maiden vil komme til å bli et merkelig sted å være.

– Det er ikke det at jeg virkelig er bekymra for den dagen det skjer, for jeg kommer alltid til å ha noe å drive med. Livet snurrer tross alt ikke fullstendig rundt Maiden, men det vil helt klart være et tomrom der når vi gir oss. Vi fortsetter uansett så lenge vi kan, og så lenge vi føler at vi klarer å levere. Dette er ikke noe vi bekymrer oss for, men det ligger nok i bakhodene våre at tiden kommer nærmere og nærmere.

At tiden for å avslutte Iron Maiden-kapittelet kommer nærmere for hver dag er udiskutabelt, men om vi skal fortsette The Rolling Stones-sammenligningene så er jo Keith Richards og gutta fortsatt oppegående. Det er med andre ord ingen grunn til å gi seg ennå, men tilbake til dette med hele 30 år. Harris så altså ikke for seg ei slik karriere da han ung og sprek signerte sin første platekontrakt.

– Nei, ikke i det hele tatt. Vi så vel den gang ikke lengre frem enn til vårt tredje album, for vi ble i utgangspunktet signert for tre plater. Da ante vi selvfølgelig ingenting om hva som kom til å skje, og det var fantastisk bare å bli signert for tre plater, og ikke kun ei. Enkelte fikk bare gitt ut ei plate, for så å forsvinne, men vi visste i det minste at vi hadde en fremtid på tre skiver. Vi tenkte nok likevel ikke mye utover det å spille inn ei plate, og at vi deretter ville turnere UK.

Dette var ikke mye til drømmer sammenligna med hva Iron Maiden faktisk har oppnådd, men så er da også gutta kjent for alltid å ha hatt beina solid planta på bakken. Ambisjonene var altså først og fremst å få gitt ut plata, og så turnere litt, for deretter å se hva som skjedde.

– Ja, det var i hovedsak slik. Da plata begynte å selge litt rundt omkring i verden begynte vi selvfølgelig å tenke på å turnere også på disse stedene, og det åpna opp for noe helt annet. Da vi så kom oss ut til alle disse landa rundt i verden, og fikk fantastisk respons, kom det et nytt element til det hele. Det hele ble dermed noe helt annet, og jo mer du har jo mer vil du selvfølgelig ha. Slik føler vi det fortsatt.

– Vi vil fortsatt spille nye steder, samtidig som vi liker utfordringene ved å reise tilbake til steder vi har vært tidligere for å overgå oss selv. Vi vil ut og gjøre de beste konsertene vi er i stand til å gjøre, og du setter standarder du vil opprettholde. Klarer du ikke å leve opp til disse standardene er det på tide å gi seg. Det er litt som at jeg ikke har spilt noe særlig fotball på mange år. Jeg kan fortsatt spille litt fotball – og jeg spiller en kamp nå og da – men jeg føler ikke jeg kan spille en hel sesong lenger. Jeg vil gjøre ting 100 prosent, eller ikke i det hele tatt.

Med tanke på enkelte resultater fra norsk jord er det kanskje ikke overraskende at Harris ser sine fotballmessige begrensninger, men la oss returnere til musikken, og denne kontrakten på tre album. Den tredje av disse skivene skulle bli den nå klassiske «The Number Of The Beast», men mens man jobber med ei plate aner man selvfølgelig ikke om det er en fremtidig klassiker som spilles inn.

– Det var mye press rundt det å gjøre den plata, for de to første platene – og da i aller høyeste grad den første skiva – var i hovedsak en form for best of fra bandets første fire år. På den andre plata var det vel også bare 2-3 nye låter, så presset vi hadde på oss til tredjeskiva var at vi måtte skrive låter til et helt album. Vi skrev plata på et par uker, og det var skremmende å ha et slikt press på seg. Etter å ha hatt årevis på å skrive låter, måtte vi plutselig forholde oss til det å ha en periode der vi måtte komme opp med materialet til ei hel plate.

– Arbeidsmetodene den gang satte uansett en slags standard, for det viste seg at vi jobber godt under press. Presset dro det aller beste ut av oss, og siden den gang har vi forholdt oss til det å skrive i intensive perioder. Dermed har vi i senere år på mange måter tvinga tidspresset på oss, enten vi har trengt det eller ikke, for dette drar altså frem det beste i oss. Dermed satte plata en standard for hvordan vi skulle jobbe, men samtidig hadde vi selvfølgelig ingen anelse om at vi hadde et klassisk album i ermet den gang.

– Vi trodde vi hadde noen gode låter, og vi var veldig fornøyde med dem, men vi tenkte ikke på at «Run To The Hills» eller «The Number Of The Beast» skulle bli klassiske låter. Jeg tror aldri du er i stand til å tenke ut at noe skal bli klassisk når du skriver låter. Du tenker kanskje at denne kommer til å slå godt an, men du tenker aldri at det er en klassiker du jobber med.

Når det gjelder album med klassikerstatus har det de siste åra blitt mer og mer vanlig at band trekker frem disse, for å spille platene i sin helhet live. Iron Maiden har foreløpig ikke gjort dette, og ifølge Harris er det heller ikke noe som har vært diskutert.

– Vi har egentlig ikke tenk på det. På vår forrige turne gjorde vi bare eldre stoff, men vi har ikke tenkt på det å gjøre et helt klassisk album. Ideen er egentlig veldig god, men det har bare ikke vært noe vi har hatt i tankene. Ikke tror jeg vi kommer til å spille hele «The Final Frontier» heller på vår neste turne. Vi vet jo ikke helt, side vi ikke har prøvd ut låtene på øvinger ennå, men sikkert er det at vi kommer til å spille mye nytt. Vi er, som du vet, aldri redde for å spille nytt materiale.

– Det har alltid vært slik at vi har spilt 5-6 nye låter, og det gjør vi nok på neste turne også. Det å mikse det slik vi gjør i dag er en veldig god måte å gjøre det på, og det blir interessant på denne måten. Vår forrige turne var altså bare eldre stoff, og turneen før det var hele «A Matter Of Life And Death». Dette gjør turneene veldig forskjellige, og dermed vet ikke Maiden-fansen nødvendigvis hva de kan forvente på neste turne. Det ville derimot vært kjedelig å gjøre det samme på turne etter turne, og da også kjedelig for oss, for vi liker en utfordring.

– Turneen vi legger ut på nå – som du skal se om et par dager – er en form for en semiutfordring for oss. Dette holder både oss og publikum på tå hev. Du vil selvfølgelig ha folk der som ønsker at vi skal være en menneskelig jukeboks, men vi er ikke en menneskelig jukeboks, med mindre vi gjør en turne der det er fornuftig, slik som på vår forrige turne.

– Da vi gjorde «Flight 666» var det hele basert rundt det eldre stoffet, og det er helt greit å gjøre slike turneer. Det samme da vi gjorde «The Early Days»-turneen – som også var basert kun på tidlig materiale – da dette har vært formålet med de turneene. Vi ønsker altså likevel ikke å være en menneskelig jukeboks, fordi vi vil ha utfordringer.

Som Steve nevnte spilte bandet hele «A Matter Of Life And Death» på platas påfølgende turne, og dette var noe som splitta fansen en del. Janick på sin side ser på turneen den gang som et fornuftig valg.

– Du må ta noen avgjørelser når du gjør ei plate, og normalt kommer ei plate ut før turneen. Da handle det om å turnere for å promotere plata, og det fremsto for oss som en glimrende ting å gjøre. Band gjorde ofte slikt på syttitallet, men det ble etter hvert mindre av det. Vanskeligere blir det også for et band etter hvert som backkatalogen vokser, for fansen har sine favoritter de vil høre. Ofte blir resultatet at band spiller kun ei låt fra sitt rykende ferske album, som kanskje viser seg å være briljant.

– For meg er det opplagt at du må spille mer av den nye plata hvis du tror på den, og dette var situasjonen da alle var enige om at vi skulle spille hele plata. Plateselskapet, og andre personer med en viss makt, var derimot ikke så sikre på at det var den rette tingen å gjøre. Da vi gikk ut og spilte hele skiva viste det seg så å bli en fenomenal suksess for oss, og jeg er veldig glad for at vi gjorde det.

– Samtidig ga det oss en ypperlig mulighet til neste gang å dra ut og spille et klassikersett, som en slags takk til fansen som kom og hørte på det nye materialet vårt. Jeg følte vi på den måten ga noe tilbake. Nå er vi derimot i den situasjonen at albumet ikke er ute, så det er opplagt at vi ikke kan spille mye fra plata.

«A Matter Of Life And Death»-turneen splitta som nevnt fansen, men for de av oss som har hengt med en stund – og som samtidig likte plata svært godt – er det ingen tvil om at dette var en kjærkommen avveksling. For fansen som kanskje så Iron Maiden for første gang var det nok derimot krise.

– Nettopp det er også noe av grunnen til den neste turneen vi gjorde. Det er en helt ny legion av unge fans som er født med dette eldre materialet rundt seg, men som kanskje ikke fikk sett oss før de var 15 år, og det var kanskje disse det var aller viktigst å takke for at de tok seg tid til å høre oss gjøre «A Matter Of Life And Death», påpeker Gers.

Det er ingen tvil om at det er mange unge tilskudd til Iron Maidens fanbase, og det er egentlig fascinerende å se hvordan et så gammelt band kan tiltrekke seg ungdommen i dagens bruk og kastsamfunn. For denne fansen vil det selvfølgelig også vært en opplevelse av de sjeldne når de får se en turne som «Somewhere Back In Time».

– For mange unge fans vil det ofte bli sånn at de ikke har sett bandet spille klassikerne, men det var morsomt å dra ut og spille disse låtene. Det å gjøre turneen med Ed Force One, for så å gjøre sommerturneen, ga mange unge fans sjansen til å se bandet gjøre låter de var for unge til å høre da bandet turnerte med dem.

– Nå har vi i sommer fått muligheten til å kombinere det å spille noen festivaler, og å gjøre noen egne show. Dette har igjen gitt oss en mulighet til å spille noen låter vi ikke hare gjort på noen år, og det er en utfordring. Når «The Final Frontier» er utgitt – vi kaller, som du vet, sommerturneen «The Final Frontier Tour», men dette er opplagt ikke den egentlige «The Final Frontier»-turneen – kommer vi til å turnere mer på plata, og mens vi nå sitter her og snakker blir en turne for 2011 satt sammen. Foreløpig vet vi ikke når den tar til, hvor den kommer til å starte, eller hvor lenge den vil vare, men den turneen vil selvfølgelig inkludere flere låter fra den nye skiva.

– Det blir nok ikke noe lignende det vi gjorde i forbindelse med «A Matter Of Life And Death», for det var da, og da var det å spille hele plata det riktige for oss å gjøre. Ingen har nå snakka om å spille hele den nye plata, så det kommer nok ikke til å skje. Vi må dermed velge ut hvilke låter vi vil gjøre, og det er da det blir moro. Jeg har mine favoritter, mens andre har sine favoritter, så det blir interessant når neste års setliste skal settes sammen, men det blir garantert flere låter fra plata, lover McBrain.

Når vi nå sitter her med Steve Harris blir det noen tilbakeblikk og litt mimring, og vi kommer inn på tiden som mange Iron Maiden-fans ser på som bandets mørkeste periode. Vi snakker da om tiden med Blaze Bayley bak mikrofonen, samtidig som metalen utvilsomt var nede i en bølgedal hva kommersiell suksess angår.

Bandet gjorde i denne perioden to plater – «The X Factor» og «Virtual XI» – som den dag i dag blir heftig debattert blant fansen. Hvordan ser så den ubestridte bandsjefen tilbake på disse åra når han nå har fått dem på god avstand, samtidig som han opplever at Iron Maiden kanskje er større enn noen gang?

– Blaze-perioden ser jeg tilbake på som en fin tid, og det fordi det var en periode der verden var imot oss og metal. Metalen var dømt til å gå under, og samtidig forlot Bruce bandet, men jeg tror det er i slike situasjoner du virkelig finner din styrke. Du finner alltid litt ekstra styrke når du trenger den som mest. Det var uansett en merkelig periode, og om vi spilte for 8.000 mennesker i stedet for 15.000, så var alle som var tilstede hardcore fans. Alle som kom for å se oss i disse åra sto fullstendig bak bandet, og det føltes nesten som, skal jeg si, et korstog.

– Alle var mot oss, og man kunne lure på hvordan man skulle komme igjennom dette, men fansen var virkelig på vår side. Det var en utrolig følelse å være på turne i denne perioden, og vi opplevde en del av vår beste publikumsrespons på denne tiden, og det fordi det hele ble så intenst. I stedet for at det var folk der ute som kanskje kom eller kanskje ikke kom på konsertene våre, sto vi plutselig der med kun den harde kjerne, og denne fansen ville virkelig at vi skulle gjøre det bra. Mange var kanskje redd for at bandet skulle falle fra hverandre, uten at jeg kan si dette sikkert, men det var en følelse som lå der. Derfor har jeg også en kjærlighet for denne perioden.

– Det var også en veldig spennende tid da Bruce og Adrian returnerte til bandet, og det å ha gått fra høydepunkt til høydepunkt siden den gang er utrolig. Det er mulig vi måtte gjennom den tyngre perioden, for i det hele tatt å kunne komme dit vi er i dag. Hvem vet, men vi er i alle fall der vi er nå.

– På en underlig masochistisk måte elsker jeg uansett perioden med Blaze. Det var tøft, og det var et kampelement involvert i det å komme tilbake mot toppen. Vi holdt uansett hodene høyt heva hele veien, og vi kunne spille for 55.000 mennesker i Brasil, men det var ikke det det handla om. Det var følelsen av å holde det gående, og å overvinne den tunge perioden, som var viktig.

Kampviljen viste seg også godt da bandets nåværende besetning ga ut «Brave New World» i 2000, og resultatet ble et av Iron Maidens ypperste album. Siden den gang har publikumsmassene bare blitt større for hver turne, og de nye platene er – bransjens tilstand tatt i betraktning – rimelig suksessfulle. Tilsynelatende kan ingenting gå galt for sekstetten i dag, men dette er også en skummel situasjon, da et band lett kan bli litt lat, og ta suksess som en selvfølge i en slik situasjon.

– Ja, så absolutt. Sånn sett har vi nå en annen kamp å kjempe, og det er kampen mot det faktum at alt ser ut til å gå som på skinner for oss. Det som nok hindrer oss i å gå i latskapsfella er at fansen forventer mye av oss, samtidig som vi forventer mye av oss selv. Vi har dermed aldri hvilt på laurbærene, og det tror jeg fansen vet. Det er faktisk heller ikke slik at vi forventer å selge x antall plater eller billetter, for dette er noe vi alltid er urolige for. Du vet tross alt aldri hva som venter rundt neste hjørne, og derfor kan man ikke ta noe for gitt.

– Det gjelder også når vi er inne i en så god periode som vi har vært en stund nå. Vi har hatt våre opp- og nedturer, og kanskje er det grunnen til at vi ikke tar noe for gitt. Jeg er veldig fornøyd med situasjonen nå, men man må gjennom mye for å komme dit vi er i dag. Derfor er det også viktig å verdsette det du har. Det at vi aldri føler oss for sikre gjør at vi også har en viss nervøsitet for eksempel nå i forbindelse med turneåpninga, men så vet du aldri helt hva som skjer den første kvelden heller, ler Harris.

Det hjelper ikke uansett om du så tilbringer en måned på øvingslokalet, for det er helt andre ting som distraherer deg, eller som foregår rundt deg, når du er på scena. Videre har man også det at du på konsertscena ikke alltid hører ting like godt som på øvingslokalet. Dette er ikke unnskyldninger, men derimot situasjonen du står overfor når du legger ut på turne, og derfor tar det altså 5-6 konserter å bli komfortabel.

Nå skulle det vise seg at gutta ikke hadde mye å frykte før turneåpninga i Dallas, og når bandet også skulle spille for omkring 12.000 fans – i motsetning til 3.000 sist de gjesta byen – var dette bare nok et bevis på Iron Maidens tilsynelatende uendelige opptur. En del av denne pågående oppturen kan som kjent også bivånes i den glimrende «Flight 666»-filmen, og vi lar McBrain fortelle litt om det å ha et kameracrew på slep gjennom hele turneen.

– Det var et typisk hat/kjærlighetsforhold – og da mest hat – å ha crewet hengende rundt oss, flirer trommisen. Nei da, det gikk faktisk fint. Det var litt ubehagelig til tider den første uka, men de var herlige typer, og de gjorde en glimrende jobb. Gutta ble også i aller høyeste grad en del av familien, og etter noen uker ble det slik at jeg savna dem når de ikke var der. Det var da ikke selve kameraet jeg savna, men derimot personene som jobba med kameraene.

– Det var uansett mye moro, og sluttresultatet ble fenomenalt. Jeg mener gutta gjorde en fantastisk jobb, og vi så bra ut, ler Nicko. Mitt favorittøyeblikk i filmen er for øvrig når vi er nede i jævla Mexico for å se på pyramidene, og jeg legger ut om at Janick har blitt borte, mens han hele tiden står i bakgrunnen av bildet.

Janick på sin side var helt klart en skeptiker da filmplanene ble lagt, og han var ikke på noen måte gira på å ha et innpåslitende kameracrew hengende rundt seg gjennom en hel turne.

– Det jeg liker godt ved filmen er at den egentlig ikke handler om oss, men om turneen, hvordan ting blir satt opp, om fansen på turneen, og hvor vi reiste. Det jeg var bekymra for var at det skulle bli for påtrengende for bandet, for vi var på turne i et forsøk på å skape magi hver kveld, og det klarer du ikke med kameraer rundt deg hele tiden. Derfor var jeg i utgangspunktet ikke særlig fornøyd med planene, men jeg kunne se grunnene til å lage filmen. Det at det ikke ble for påtrengende er jeg glad for, og resultatet som en helhet er jeg veldig fornøyd med.

Filmen er en god dokumentasjon av et band på turne, samtidig som det er både humor og alvor tilstede. Scena med en voksen mann i Colombia som ikke makter å holde tårene tilbake etter Iron Maidens konsert er sterk, og det at filmen klarer å formidle slike øyeblikk er et av dens beste kort. Samtidig har vi altså humoren, og en Nicko McBrain som tilsynelatende er avhengig av pizza.

– La meg få ting på det rene her, humrer McBrain. Dette har så absolutt ikke noe med meg å gjøre. Når vi er ferdig med en konsert skal det liksom være en blanding av kinesisk, litt pasta, pizza, kanskje en hamburger eller to, og dette er bare for at vi skal ha noe å spise når vi stikker fra arenaen, for rett etter en konsert trenger du mat.

– Det som så skjedde var at hver gang filmcrewet endte opp i min bil hadde jeg fått denne faens pizzaen. Etter å ha sett filmen har folk gått ut fra at jeg elsker et pizzastykke over alt annet, og ja, jeg liker pizza, men ikke hver jævla dag. Jeg har jo endt opp som personen folk tror er en virkelig kjenner av oster og pizzaer, og jeg er faktisk overraska over at jeg ikke fikk en stor eske med pizza til bursdagen min i går.

Jada, Nicko feira – sammen med band og crew – sin 58. fødselsdag mens enkelte andre av oss satt i The Track og lytta til «The Final Frontier», og bursdagsbarnet var svært så fornøyd med feiringa. Mannen har i det hele tatt mye å være fornøyd med, og blant disse tingene er den relativt unike situasjonen trommisen er i ved at han faktisk har klart kunststykket å få alle logoer på trommesettet trykt i Iron Maiden-fonten. Dette er ganske spesielt, for er det noe et firma er nøye på så er det at ingen skal tukle med logoen.

– Ja, du har rett i at selskaper normalt er veldig strikt når det kommer til logoene. Jeg har heldigvis vært velsigna med et fantastisk forhold til cymballeverandøren min, Paiste, og for mange år siden – faktisk så langt tilbake som på «Somewhere In Time»-turneen – fikk jeg første gang logoen på gongen trykt i Iron Maiden-fonten, men cymbalene hadde da fortsatt originallogoen.

– Jeg spurte Toomas Paiste om han ville forandre logoene for meg, og han tok et dypt pust, som ble fulgt av to minutters stillhet. Deretter lurte han på om jeg egentlig forsto hva jeg ba om. Han forklarte at jeg ba om å forandre selskapets logo, som hadde vært der i over 30 år, og at ingen selskaper gjør sånt. Jeg svarte «OK», før han la til «men jeg skal gjøre det for deg». Dette var begynnelsen, og en fyr hos Paiste som heter Danny Zimmermann kom opp med ideen om å legge på logoen under cymbalene.

– Da jeg så begynte å samarbeide med Premier i 1994 spurte jeg umiddelbart om jeg kunne ta av logomerkene, siden de ikke passa inn med dekoren på trommene. Dette ble vi enige om, så derfor er det ingen logoer på trommene, med unntak av fronten på basstromma. De gikk så også med på å la meg bruke Iron Maiden-fonten på Premier-navnet, og det var virkelig flott av dem. Det eneste selskapet som ikke har villet gjøre noe slikt er Remo, men det er greit for dette er knapt synlig.

– På turneen vi nå skal ut på har jeg heller ikke Premier-navnet på basstromma, og når du ser hvordan trommesettet er dekorert denne gangen skjønner du hvorfor. Jeg tok dette opp med Premier, og fortalte dem at det er en ganske så velkjent sak hvilke trommer jeg bruker, og at jeg uansett forteller folk om det, så det var greit. Det er likevel veldig flott at jeg som trommis har fått lov av disse selskapene til å gjøre dette, og jeg er både takknemlig og ydmyk, samtidig som jeg er stolt, over dette.

Det nye trommesettet fikk altså sin premiere tre dager senere, da Iron Maidens «The Final Frontier»-turne åpna på Superpages.com Center like i utkanten av Dallas sentrum.

Denne dagen begynner som de fleste andre den siste uka med en brutal varme, men plutselig skjer det noe. Undertegnede kommer inn i resepsjonen etter et bedre måltid, og en av hotellets ansatte peker entusiastisk ut gjennom vinduene, og sier «Det regner!». Dette må sjekkes ut, og i det man kommer ut står en molefunken Janick Gers og myser på regnet.

Godt forberedt, med ryggsekk og planene klare, var gitaristen på vei til JFK-museet – det eneste stedet turistene har å oppsøke i en by som ikke har annet å slå i bordet med enn at en president ble drept her for 47 år siden – for å løse mysteriet en gang for alle. Slik skulle gitaristen varme opp til kveldens konsert, men planene ble altså skylt bort. Når kvelden kommer har regnet for lengst gitt seg, og amfiteateret – som også har tak over sitteplassene – er et tørt og fint sted for de 12.000 som skal overvære Iron Maidens første konsert i 2010.

Mange lar seg nok sjokkere over at kveldens første 80 minutter utelukkende består av materiale fra 2000-tallet, men det hele fungerer godt, der «Brave New World» stikker seg frem som periodens sterkeste album. Mot slutten kommer så en håndfull klassikere, og dermed er oppbygningen på settet på mange måter ganske lik den vi opplevde på «A Matter Of Life And Death»-turneen. Showet ellers er i typisk Iron Maiden-ånd, og denne gangen med ei futuristisk scene som bakgrunn.

Under bandets tittellåt kommer årets utgave av Eddie vandrende ut på scena, men hvor kult det egentlig er at denne Predator-inspirerte versjonen av maskotten spiller gitar vil nok bli debattert mye fremover. Rundt den tiden du får dette bladet i hånda har du kanskje nettopp opplevd, eller skal til å oppleve, bandet live, så da er det bare å gjøre seg opp en mening.

Fem dager etter Iron Maidens Bergenskonsert er så «The Final Frontier» tilgjengelig hos din nærmeste musikkformidler, og dermed bør det være nok å sette tennene i for fansen i disse dager.

Jan Dahle

Fra skjærsilden til den siste utpost