Sheriffen fra Huddersfield

I juni 2010 ble undertegnede sendt til Dallas for å overvære Iron Maidens turnepremiere, og samtidig gjøre intervjuer med bandets medlemmer. Siden man først skulle tilbringe noen dager i denne totalt ubrukelige byen, kom jeg opp med ideen om å slå i hjel litt tid med også å gjøre et intervju med bandets manager, Rod Smallwood. Han sa umiddelbart ja til forslaget, og intervjuet som sto på trykk i Scream Magazine #148 gjengis her omtrent slik det ble presentert for ti år siden.

Rod Smallwood er manageren som er nesten like kjent som bandet han veileder i tykt og tynt, og vi har satt oss ned med denne mannen, for å høre litt om ham og Iron Maidens historie sett fra nettopp Rods posisjon.

Bak ethvert suksessfullt band står en manager, og rockehistorien kan by på en del managere som – i likhet med banda de har jobba for – vil bli stående igjen som monumenter i rockens tidsalder. Elvis Presley hadde sin «Oberst» Tom Parker, The Beatles ble genialt styr av den karismatiske Brian Epstein, bak Led Zeppelin sto Peter Grant, og Sex Pistols ble dratt fra skandale til skandale ved hjelp av Malcolm McLaren.

Alle kan de nok takke nettopp managerne for mye av suksess, men rockehistorien er også full av managere som nærmest kun kan betraktes som kjeltringer, og som på den måten har betydd både liv og død for et band. Sikkert er det også at manageren ofte ikke blir ved et bands side i så vel oppgangs- som nedgangstider, og kanskje er ikke det overraskende da det nok er enkelt for et band å skyve ansvaret over på manageren. Sånn sett er rock og fotball muligens nærmere beslekta enn vi liker å innrømme.

Noen managere er likevel trofaste, og ender opp med en status tilnærma bandmedlem, og Iron Maidens Rod Smallwood er en slik manager. Han har da også vært der bortimot siden tidenes morgen, eller 1979 om du vil.

– Jeg har vært der lenger en mesteparten av bandet, humrer Rod i det vi slår oss ned for en prat en het dag i Dallas.

Den gang på slutten av syttitallet hadde Smallwood kommet til et punkt da han vurderte å trekke seg ut av musikkbransjen, men historien ville det annerledes.

– Jeg hadde faktisk trukket meg ut av musikkbransjen, og var klar for å studere jus ved Cambridge. Jeg tok dette valget selv om jeg følte jeg hadde det som trengtes for å bli manager, og det fordi jeg ikke kunne finne et band å være manager for. Det handla mye om punk på den tiden. Jeg likte riktignok den første punk-perioden, for den var virkelig «edgy», men det ble veldig fort mote, og jeg hater mote noe aldeles for jævlig.

Rod er en mann som har vokst opp med den samme musikken som mye av Iron Maiden-fansen og gutta i bandet, og nettopp det var kanskje noe som trakk Smallwood mot Iron Maiden.

– Jeg vokste opp med Purple, Sabbath og Zeppelin, og det var ikke noe slikt å spore på slutten av syttitallet. Derfor gikk tankene mot en utdannelse, men en kompis av meg i rugbyklubben – jeg spilte faktisk mye rugby den gang – lurte på om jeg ville høre en tape han hadde fått av en arbeidskompis. Denne arbeidskameraten var Steve Harris. Jeg spilte tapen, og tenkte at dette var fantastisk, men så dro jeg over til California for en seks ukers rugbyturne der. Da jeg kom tilbake kontakta jeg Steve, og han fortalte at de hadde en konsert i East End neste uke, men jeg svarte at jeg ikke ville ta turen til East End, flirer Rod.

Etter hvert ble det lagt planer for at Rod skulle se Iron Maiden, men som historien forteller gikk ikke det til på enkleste vis. Det begynte med en avlysning, og deretter den berykta konserten der bandet spilte uten vokalist Paul Di’Anno.

– Den første kvelden ville bandet vente med å gå på scena til 30-40 fans fra East End hadde kommet frem, men bandet fikk beskjed fra de ansvarlige på puben om å gå på umiddelbart, ellers ville de aldri få spille i Nord-London igjen. Steve sa da bare «Fuck You!», og det ble ingen konsert. Det var der jeg traff Steve første gang, og da han møtte meg sa han at han hadde spilt om han hadde visst at jeg var der.

– Den neste gangen jeg skulle se dem var da Paul ble arrestert, og bandet stilte med kun Steve, Dave og Doug Sampson. Da spilte de «Iron Maiden», «Phantom Of The Opera», «Sanctuary», og i det hele tatt mer eller mindre det første albumet. Det slo meg umiddelbart at dette var jævlig bra, så jeg foreslo at vi skulle bruke noen måneder på å se hvordan vi kom over enes, og at vi deretter kunne vurdere om jeg skulle bli bandets manager.

Dermed var samarbeidet i gang, og Smallwood ble umiddelbart en del av teamet, men altså ikke som manager den første tiden.

– Jeg begynte som turnemanager, og fikk ordna avtale med EMI og med musikkforlaget. Deretter tenkte jeg «Faen heller, hvorfor ikke?», og da signerte vi en managementavtale. Dealen med EMI inngikk vi i november 1979, og forlagsavtalen i januar 1980, så jeg vil tro vi inngikk vår formelle managementavtale i februar eller mars.

– Jeg ville forsikre meg om at bandet var innstilt på å satse, for jeg hadde en tidligere erfaring der jeg ikke trivdes med menneskene jeg jobba med, og jeg kan ikke være manager i en slik situasjon. For meg er ikke folk klienter, men derimot familie, og skal jeg da legge sjela mi i noe må jeg like de involverte personene.

Det at Rod og bandet trives i hverandres selskap er kanskje en nødvendighet for et 30 år langt samarbeid, men hva mener egentlig manageren selv er hemmeligheten bak det lange fruktbare partnerskapet?

– Det at vi alltid ser fremover er viktig. Uansett hvor vi står tenker vi alltid fremover til hva vi skal gjøre neste gang, og det gjør det veldig spennende. Når vi har gjort ei plate, og en påfølgende turne, handler det så om å gjøre ei plate og en turne som er bedre enn den forrige. Hver plate for Iron Maiden er som en egen planet, der du har det visuelle som alt koordineres rundt, og dette gjør hver utgivelse til sin egen lille verden.

– Når du da spiller inn ei ny plate lager du ikke bare et nytt album, men du kreerer en helt ny verden. «The Final Frontier»-verdenen er forskjellig fra «A Matter Of Life And Death»-verdenen, som igjen er forskjellig fra «Dance Of Death»-verdenen eller «Piece Of Mind»-verdenen. Det er forskjellig på mange måter, og blant annet fordi Eddie forandrer seg hele tiden, og han har forandra seg mye denne gangen.

– Det er alltid interessant med forandringer, og spesielt når folk sier at vi ikke kan gjøre akkurat det vi gjør. Vi vil at det hele tiden skal være interessant både for oss og fansen, og det er en utfordring. Det er ikke enkelt, men utfordringene gjør det spennende, og når jeg nå om et par dager ser Eddie komme ut på scena i Dallas er det garantert verdt slitet. Ved hele tiden å se fremover tenker du egentlig aldri over at det har gått 30 år, og viktig er det altså at alle kommer så godt over ens.

Ingen kunne selvfølgelig ane noe om samarbeidets varighet den gang Iron Maiden og Rod Smallwood signerte den første kontrakten, og som kontrakter flest var det en tidsbegrensning inne i bildet.

– Ja, vi signerte for fem år, hvilket er ganske vanlig. Kontrakten har deretter bare blitt fornya, uten at vi har diskutert business veldig mye, for det handler om å være et lag. Alle er der for å gjøre en god jobb, og deler av crewet har jo vært med oss hele veien. Lydteknikker Doug Hall og Steves bassteknikker (og tidvis keyboardist) Michael Kenny har vært der siden 1979. Michael kom inn via PA-selskapet på den første turneen jeg organiserte for bandet, sent i 1979, og Doug var lydmann for supportbandet på den turneen. Vi stjal ham etter at det gikk opp for oss at supportbandet låt bedre enn oss.

– Dick Bell – som påstår han skal gi seg etter denne turneen – har vært med oss siden 1980, og mesteparten av mitt team har vært med meg en god stund. Vi liker å jobbe med gode mennesker, og vi har fortsatt den samme agenten som vi signerte for i 1980. Du kan si at vi alle er idrettsmennesker, og vi liker lagmoralen. På mange måter er også fansen en del av dette teamet, og de kan gjerne sammenlignes med fotballsupportere.

Etter at det tok av med Iron Maiden utvida Rod stallen til Sanctuary Music Ltd. – som managementet het den gang, mens navnet i dag er Phantom Music Management – og blant klientene var W.A.S.P. og Helloween, men i dag konsentrerer Smallwood seg kun om Iron Maiden.

– Ja, selv om jeg har et annet selskap – som heter Raw Power – sammen med en kar som heter Craig Jennings. Der har vi blant andre Bullet For My Valentine, Bring Me The Horizon og Gallows i stallen, men jeg er bare delvis involvert, mens Craig er den virkelige manageren for disse banda.

– Som manager liker jeg å være involvert i detaljene, og hver minste ting i forbindelse med Iron Maiden er innom pulten min. Vi har ikke presseagenter som leverer biografier og den slags, for vi gjør alt selv, og Iron Maiden har alltid hatt kontrollen på alle felt vedrørende bandet. Derfor ønsker jeg å være manager for bare ett band.

I de tidlige dager var det naturlig nok trange økonomiske tider for Iron Maiden, noe som gjorde at Smallwood måtte styre skuta med stø økonomisk hånd, hvilket igjen ga ham kallenavnet Smallwallet.

– Det kom av at jeg ikke ville bruke penger på annet enn det bandet faktisk trengte. Slik jeg så på det trengte vi å turnere, og da trengte vi ikke fast lønn, men vi trengte å dekke utgiftene for dyre turneer. Det var jævlig dyrt å turnere med Kiss i Europa, og det var helvetes dyrt med Amerika-turneene. Vi turnerte med Judas Prist og UFO på «Killers»-turneen, og i forbindelse med «The Number Of The Beast»-plata turnerte vi først med Rainbow, så Judas Priest og Scorpions, før vi spilte i sørøst med 38 Special. Etter det var vi headlinere.

– Vi la ned mye arbeid, men uten radio måtte vi turnere for å nå ut. Den gang var ingen gift, og alt var enormt moro. Vi kunne spille inn ei plate hvert år, og turnere på hver plate. Hvem faen gjør slike ting i dag? Når vi ser tilbake på det var det jo galskap, for vi gjorde ikke korte turneer heller. Vi var oppe i 190 konserter på en verdensturne, så vi jobba hardt.

Det harde arbeidet ga til slutt avkastning, og Iron Maiden var på sistehalvdel av åttitallet det kanskje aller største metal-bandet. Dermed trengte nok ikke Smallwood lenger leve opp til sitt tidligere kallenavn heller. Det økonomiske rundt Iron Maiden er uansett ikke noe mannen liker å snakke om, og han er heller ikke særlig lysten på å snakke om på hvilket tidspunkt det hele faktisk begynte å bære seg godt økonomisk, men det er vel enkelt å anta at situasjonen ble bedre da bandet gikk fra å være oppvarmere til å bli headlinere i forbindelse med «Piece Of Mind».

– Det handler egentlig ikke om når du begynner å tjene penger, for det handler først og fremst om å gjøre det du liker. Når du gjør noe du liker, og du gjør ditt aller beste, vil arbeidet på et eller annet tidspunkt bli verdsatt, og da begynner du kanskje også å tjene penger. Penger har aldri vært en drivkraft, men det er nok slik at du begynner å tjene penger når du headliner, for som support tjener du ikke noe.

– «Piece Of Mind» var en litt vanskelig tid i Amerika, for da den kom ut hadde vel «The Number Of The Beast» solgt rundt 400.000 i Amerika, og det var på den tiden egentlig ikke nok til å headline her. Vi begynte uansett å få vårt eget publikum, men vi hadde ikke lyst til å rote rundt på en jævla teaterturne, så vi gikk for arenaene. Instinktivt trodde jeg vi kunne gjøre det, men hadde jeg den gang visst det jeg vet nå hadde jeg nok ikke tatt sjansen.

– Vi kjente uansett ikke Amerika så godt, samtidig som vi tenkte «Faen heller, vi er Iron Maiden, og vi kan gjøre det». Vi gikk altså for arenaene for å se hvordan det ville gå, og jeg glemmer aldri følelsen da vi tidlig på turneen solgte ut i Seattle. Vi solgte også ut Madison Square Garden, så det var en veldig suksessfull arenaturne. Dette uten radiospilling, eller annen dekning fra de større mediene, så det handla om ryktet som spredde seg i metal-miljøet.

Noe av gamblinga i forkant av å legge ut på den første arenaturneen ble gjort på grunnlag av publikumsreaksjonen fra oppvarmingsturneene som var gjort tidligere.

– Vi hadde selvtillit til å headline på grunnlag av hva vi hadde sett som oppvarming. Tanken var at når vi hadde spilt for så mye folk, måtte mange komme tilbake for å se oss, og det gjorde de. Det var likevel et modig steg vi tok, men det gikk heldigvis bra. Hadde det ikke gjort det hadde vi sett veldig dumme ut.

Hva så med musikken, er det slik at manageren blander seg inn, og kanskje kommer med innspill når han hører utkast til låter?

– Jeg har kommentarer, men de hører aldri på meg, ler Rod. Det skal uansett sies at jeg aldri har noe med musikken å gjøre, og det har aldri skjedd at jeg for eksempel har sagt at noe ikke holder mål. Jeg tenker nok mye som en fan, og vi snakker om hva jeg liker og ikke liker, men når det kommer til musikken er Steve sjefen.

– Min jobb er på en måte å bygge et solid gjerde rundt gutta når de jobber med musikken, slik at ingen begynner å mase om at det burde lages en radioedit, at de kanskje skulle mikse det slik og ikke sånn, og at det burde gjør ditt og jævla datt. Gutta skal ha fullstendig frihet til å gjøre det de ønsker kreativt sett, og slik har det alltid vært.

– Siste gang vi slapp en A&R-person inn i studioet var i 1980. Vi har siden den gang levert ferdige plater, med cover og alt, så vi har alltid hatt full kontroll. Musikken blir dermed akkurat slik gutta ønsker det, og de gir altså faen i hva jeg synes om den også.

Metalens gullalder var åttitallet, og nedturen kom som kjent så til de grader på nittitallet, noe også Iron Maiden fikk erfare. Også i denne tyngre perioden sto Rod Smallwood og Iron Maiden sammen, men hvordan var det å være manageren på denne tiden, var det tøft?

– Det med at grungen kom, at folk klipte håret, og ingen ville spille i metal-band lenger, betydde ikke så mye for oss, for vi fortsatte bare med vårt. Vi prøvde ikke å late som om vi var noe annet enn hva vi virkelig var, men det gikk selvfølgelig nedover for oss også, og da spesielt i Amerika. Saken er likevel den at de fleste band ville vært fornøyde med å være der vi var da. Vi spilte tross alt fortsatt for 10.000 i Stockholm og 55.000 i Sao Paulo, så det var ikke krise.

– Det handler også om forpliktelser, og som manager må jeg jobbe like mye – og gjøre mitt beste – hele tiden. Da spiller det ingen rolle om markedet er litt dårligere, eller om det er godt, for innsatsen du legger i arbeidet er den samme. Som tidligere var det snakk om å lage de beste platene vi kunne lage, og å komme opp med den beste sceneproduksjonen vi kunne. Prinsippet er det samme uansett markedssituasjon.

– Når vi nå er i den situasjonen at vi spiller for store publikumsmasser over alt i verden trenger vi egentlig ikke jobbe like hardt, men visst faen jobber vi likevel like hardt. Det handler også om det å ha stolthet når det kommer til å levere for fansen, og vi ønsker at alt er best mulig for både oss og fansen. Vi er ikke bygd for å hvile på laurbærene, for alt vi gjør skal faen meg være det ypperste vi er i stand til å gjøre. Noen ganger er du likevel bedre enn andre, men slik er det bare.

Etter nedturen på nittitallet har Iron Maiden så til de grader tatt et grep om markedet igjen etter tusenårsskiftet. Dette har kanskje kommet som en overraskelse på mange, men er Rod selv overraska over den enorme suksessen bandet har når vi nå skriver 2010?

– Nei, jeg er ikke overraska. Alle som ser bandet live skjønner hvorfor det har bygd seg opp igjen, og det har atter en gang handla om å spille live for å bygge på nytt. Det sammen med noen knakende gode plater. Det er ingen konsert som en Iron Maiden-konsert, og ingen konserter generer samme atmosfære som en Iron Maiden-konsert gjør. Jeg vet ikke om noe band som kan matche magien som oppstår mellom band og publikum straks «Fear Of The Dark» settes i gang, samtidig som det er en del humor involvert.

Uansett hvilket nivå Iron Maiden har vært på popularitetsmessig sett har gutta i bandet alltid beholdt føttene solid planta på moder jord, og man kan anta dette har vært et viktig element for å holde skuta flytende i 30 år.

– Det er bare slik vi er, men ja, hadde folk begynt å oppføre seg som idioter hadde de nok forsvunnet ut på sidelinja for årevis siden. Hadde jeg oppført meg som en idiot hadde Steve helt sikkert sparka meg umiddelbart. Vi er alle uansett av den ganske så jordnære typen, og ganske normale. Bruce kan fortsatt finne på å komme til en viktig TV-opptreden for BBC på tråsykkelen sin, så det er ingen av oss som tar oss selv for høytidelig. Det er ingen her som ser på seg selv som rockestjerner, eller kjendiser.

– Er det noe vi alle hater er det den jævla kjendisdritten. Hadde ikke alle vært slik, hadde det nok ikke fungert. Fra utside, for fansen, er det nok også ganske opplagt hvordan gutta er, og jeg tror fansen setter pris på det at det ikke er noe kødd med disse gutta. Posering er for mye arbeid, humrer Rod, og fortsetter. Jeg kan ikke helt se for meg at gutta skulle stå opp om morgenen, for så å bekymre seg for hva de skulle ha på seg for å se kule ut.

Også sjefen for foretningssiden, altså Smallwood, fremstår alltid som en jordnær kar, og når du møter ham er han umiddelbart kompis. Dette må da være en fasade, for mannen kan vel umulig styre et band til 30 års suksess uten å være en beinhard foretningsmann i bunnen.

– Det er klart at ingen skal kødde med oss, men så vet også de fleste at de ikke kan kødde med oss. Vi er veldig klare når det kommer til hva vi vil ha, men samtidig fungerer det da slik at man ikke trenger å være en motbydelig fyr så lenge man gjør det klart hvor landet skal ligge. Vi setter også en standard for alle rundt oss, og vi forventer at alle skal være profesjonelle. Folk vet også at hvis de ikke holder et høyt nok profesjonelt nivå så kommer de ikke til å jobbe med oss igjen. Så enkelt er det.

– Du må selvfølgelig være litt tøff til tider i denne bransjen, og gjøre ting klart for folk, og få folk til å skjønne at du forventer visse standarder. Hvis det er å være beinhard så er jeg beinhard, men det er min jobb å sørge for at ingen kødder med Iron Maiden. Jeg må også skape en situasjon der bandet har friheten til å kunne yte sitt beste til enhver tid. Fra utsiden har vi designere, folk som jobber med merchandise, og alt slikt, og alle vet hva som forventes av dem. De elsker også å jobbe for Iron Maiden.

– Vi er kanskje tøffe i våre krav, og vi forventer at ting skal være perfekt, men vi er samtidig jævlig mye moro. Jobber du med merchandise kan det da faen ikke være noe som er morsommere enn å jobbe med Eddie. Vi er nok krevende på vårt vis, men vi krever for eksempel ikke seks flasker med Jack Daniels på raideren. Raideren er veldig enkel, og består av ting vi faktisk bruker, hvilket vil si litt kylling og noen øl. Vi er derimot veldig krevende når det kommer til at alt rundt selve konserten skal fungere.

Rod trekker stadig vekk frem det med at det skal være moro, og han er ikke i tvil om at det er mye av suksessen for et langt samarbeid.

– Har du det ikke gøy gjør du ikke noe i 30 år. Det er alltid gøy, for det handler om musikk. Da vi ville spille The Marquee Club for første gang ble vi fra gutta som sto for bookinga møtt med «Hvem er Iron Maiden?», og jeg sa da at det skulle de ikke bry seg om, for bandet kom til å selge ut klubben. Det trodde de ikke på, men jeg vedda en femmer, og de tok sjansen.

– Vi solgte ut klubben, og da sa Steve at hans hovedambisjon i livet allerede var oppnådd. Som et lite band fra East End var ambisjonene rett og slett å spille The Marquee, men vi fortsatte bare derifra, og du har alltid et nytt fjell du vil nå toppen på.

Vi hørte litt om Steves ambisjoner i 1980 i praten vi hadde med ham i Dallas, men hva slags ambisjoner hadde egentlig manageren da han signerte Iron Maiden, et lite band som akkurat var klart til å gi ut sitt debutalbum?

– Jeg ville reise rundt i verden, humrer Rod. Selvfølgelig var jeg musikkinteressert, og derfor ville jeg drive med management, men jeg hadde også ambisjoner om å jobbe for meg selv. Før jeg starta opp som manager jobba jeg som agent – hvilket gjorde at jeg lærte mye om bransjen – og jeg signerte faktisk Judas Priest til agentbyrået jeg jobba for.

– Da jeg starta opp som manager hadde jeg langt hår, jeg ville reise verden rundt, og jeg drømte om sex, drugs og rock’n roll. Jeg ville gjøre alt jeg trodde Led Zeppelin og Deep Purple hadde gjort, og jeg ville bli Peter Grant. Da Iron Maiden kom inni bildet ble jeg seriøs, påpeker Rod.

Den dag i dag reiser Smallwood fortsatt veldig mye rundt med bandet, og han er alltid tilstede når det er konserter som er ekstra viktige. Faktisk elsker Rod også fortsatt det å se Iron Maiden på scena.

– Jeg ser hver konsert når jeg er med og reiser, og da befinner jeg meg alltid ved miksepulten. Jeg har nok sett tusenvis av konserter med bandet, og jeg elsker det for faen. Jeg får fortsatt gåsehud på hver konsert når «Fear Of The Dark» begynner, og konsertene er alltid så jævlig energiske, samtidig som de er en feel good opplevelse. Jeg er alltid med de første 7-8 konsertene på en turne, og jeg er alltid på plass i LA, New York – siden de er de sentrene de er – og Toronto, og da er det jo ikke noe poeng i å reise hjem i mellomtiden.

Det gode forholdet mellom band og manager ble vel understreka en gang for alle da Iron Maiden i 1986 – som b-side til «Wasted Years» – gjorde sin hyllest til Smallwood i form av «Sheriff Of Huddersfield».

– Ja, du kan vel si at den sånn smått handler om meg, humrer Rod. Jeg visste ikke at de holdt på med låta, så det kom helt ut av det blå når jeg hørte den. Den var virkelig morsom, der den tok for seg det at jeg hadde et svært hus i Hollywood Hills, og at jeg nøt LA litt for mye. Jeg bodde jo i LA i fem år, og det for å være der mens vi jobba for et gjennombrudd i Amerika.

– For å kunne jobbe opp et band som ikke får radiospilling må du være nabo til plateselskapet, og du må ta de ansvarlige med på pub, og sørge for at de lover å jobbe mer for bandet ditt. Du må reise rundt, møte de som er ansvarlige for hvilke band som promoteres i platebutikkene, og du må møte dem over en øl. Du må bygge opp mange relasjoner, og det gjør du ved å bo der.

– Det var jo heller ikke mye metal-blader i Amerika på denne tiden, og selv i England kom jo ikke Kerrang! før etter Iron Maiden. Det fungerte uansett bra ellers i verden, men jeg flytta altså til Amerika for å få bandet til å slå igjennom her. Jeg bodde dermed i LA fra 1983 til 1988.

Sheriffen flytta altså hjem til England igjen, og siden den gang har opperasjon Iron Maiden blitt styrt fra London. Slik vil det nok også fortsette i overskuelig fremtid, for ingen ser for seg at samarbeidet mellom Rod Smallwood og Iron Maiden noen gang vil ta slutt.

Jan Dahle

Sheriffen fra Huddersfield