Where eagles dare

Undertegnede har forflytta seg fra lavlandet til fjellbygda, og med det er det tid for nye strabaser i bratte skrenter. Klok av skade – eventuelt kokt av skade – klarer man for en gangs skyld å grave frem ei hvit t-skjorte fra innerst i skapet, men om det gjør det smartere å legge ut på tur på sommerens hittil varmeste dag kan nok diskuteres.

Det er til lyden av sommeren 1990 jeg beveger meg i retning stranda, før jeg som typisk er går oppover langs Ustedalshavet. Det nevnte musikalske tilbakeblikket er det Thunder som står for med «Back Street Symphony», og dermed dras tankene tilbake til bandets suverene opptreden under Monsters Of Rock på Donington i august nevnte år.

Minnene kommer også tilbake rundt kvintettens avlyste konsert på The Marquee Club kvelden i forveien, hvilket førte til at denne karen i stedet endte opp på videoinnspilling med AC/DC, men det er en annen historie. Her og nå tasser jeg langs grusveien, mens gromlåter som «Dirty Love» og «Until My Dying Day» drar meg 30 år tilbake i tid, til lykkeligere tider. Samtidig poengterer britene at jeg på et vis er på vei mot «Higher Ground», men nede ved oset dumper jeg først borti firbeinte Tanja.

Hun er ute og trimmer sin herre, også kjent som undertegnedes fetter. Litt tid blir dermed slått i hjel der nede ved vannet, før jeg forøker å ta meg opp mot ei bro som helt tydelig er borte i flommen. Nysgjerrigheten fører meg uansett i nevnte retning, men vannmengdene gjør at jeg må gi opp ferden. Dette betyr også at den planlagte svingen bortom beverpalasset utgår, så jeg nøyer meg med å bivåne noen av dyrets herjinger i nærområdet.

Som et resultat av den høye vannføringa må jeg gå den litt småkjedelige veien forbi vikinggravene, og opp langs den lille, mystiske gården på høyre side. Der ser jeg en mann med ljå. Jeg haster derfor forbi, og opp mot Tuftebrui. Her føler man virkelig hvor høy vannføringa er. Dette kommer som et resultat av at slusene er åpna på Ustaoset, hvilket igjen fører til at det er umulig å gå den vante ruta rundt havet. Det er grunnen til at årets første tur i området etter hvert går opp i høydene, i motsetning til den sedvanlige førsteturen som blant annet innebærer å hilse på det lokale trollet.

Langs veien slår jeg fast at det muligens ikke fantes noe som var bedre enn Thunder på tidlig nittitall, og albumets siste par låter nytes på benken ved det øverste punktet på Ustedalshavet rundt. Her passer det med en liten hvil, før det bærer oppover den bratte og kronglete stien, som det skal vise seg at har blitt enda mer kronglete siden i fjor. Det skulle ikke forundre meg om den har blitt brattere også.

Når musikken plukkes for klatreetappen holder jeg meg til Donington Park i 1990, og henter frem Aerosmith. «Pump» var den aktuelle skiva den gang, men her og nå tar tidsreisa meg et par år lengre tilbake i tid, til den virkelig fenomenale «Permanent Vacation». Det blir tidlig under bestigelsen klart at det har velta mye buskas i løpet av vinteren, hvilket altså gjør stien mer kronglete. Inspirert av Aerosmith innbiller jeg meg uansett at jeg har et magisk håndlag med å vippe buskene til side. Buskene er uenige, og klasker til meg ved flere anledninger. «How rude!», som Jar Jar ville sagt.

Der en liten bekk krysser stien holder jeg på å tråkke på en fuglunge, men katastrofen unngås. Når det gjelder bekker så velger stien for øvrig å alternere mellom nettopp det å være bekk og sti et stykke oppover, og det er med det enkelt å se for seg et potensielt Dizzie Tunes-utfall på veien ned igjen, men den tid den sorg. I det jeg kommer meg opp til den første flata er jeg gjennomvåt, sliten, og føler meg passende nok som ei filledukke.

Brattere skal det uansett bli, og med svetten silende er det lite som gjør at denne duden ser særlig kvinnelig ut. Dette understrekes ved at det på det bratteste er så bratt at jeg nesten tråkker på ansiktshåret, og om det skulle være noe kvinnelig over det måtte det i så fall blitt å satse på ei sirkuskarriere som «dame med skjegg». Det toget har nok uansett forlatt stasjonen, og jeg blir i stedet funderende over om det er verre å ha skjegget fullt av føtter enn å ha det fullt av postkasser. Hva man bruker de få grå til her ute i naturen.

I det Aerosmith er fremme ved «St. John» er jeg oppe ved hvilebjørka, der jeg i en årrekke satt og ergra meg over at den langt fremskredne høydeangsten hindra meg i å gå videre. Problemet er nå overvunnet, og det føles i dag ikke mindre enn tåpelig å stå på stedet der kroppen tidligere låste seg, og se tilbake på flere år med turbråstopp. Uansett, nå sliter jeg altså ikke med dette punktet, men derimot sliter jeg med at jeg er tørr som en kaktus – man har jo ikke med seg drikke – men det er greit, for jeg har sikkert piggene ute, som vanlig.

Jeg tar stien som går i retning Birgithovda, men jeg skal ikke dit. Sjansen for å møte frøken Lien der er sikkert minimal uansett. Ikke har jeg planer om å gå til Hein for å jakte rein heller, eller for å kikke etter falleferdige steinhytter for den del. Planen er rett og slett bare å traske litt bortover langs stien som gir utsikt over barndomsdalen. Nå er jeg også så høyt oppe at det er mulig jeg treffer på engelen Steven Tyler synger om, men jeg vurderer likevel å innta de enda større høyder til høyre for meg.

Jeg passerer et skilt som markerer at det her er ei jaktgrense, og man begynner med det å fundere på om man har vært fritt vilt, eller om man blir det ved å passere skiltet. Uansett, det er vel ikke jaktsesong på fjellaper nå, eller? Et møte med en flomstor bekk avgjør at det må bli den tidligere nevnte høyden som blir dagens mål, for vassing i isvann frister ikke. Jeg har tidligere hatt lyst til å oppsøke denne toppen, men total mangel på stier opp har lagt en demper på bestigelsestrangen. Nå skal toppen uansett til pers.

På vei oppover prøver Aerosmith å psyke meg ut med sin versjon av The Beatles’ «I’m Down», men denne karen lar seg ikke knekke av slikt. Vegetasjonen er uansett lav, og skrenten er faktisk ikke av det mest ujevne slaget. At det ikke finnes stier her er fortsatt et mysterium, og det gjør at man må lete seg frem til det som til enhver tid ser ut som den smarteste ruta. Det er ikke alltid like suksessfullt.

Det å skulle ta seg til topps uten sti gjør at man føler seg litt som Clint Eastwood, Richard Burton og gutta, og dermed blir det naturlige musikkvalget nå Iron Maidens «Piece Of Mind», som innledes med «Where Eagles Dare». Med dette akkompagnementet nås også toppen, der man kan sitte og fundere over en verden som gikk til helvete. I kveld skulle man jo sett nettopp Iron Maiden på Ekebergsletta, men her befinner jeg meg så langt fra sletta som over hodet mulig, der Hallingskarvet er blant de mange mindre slette elementene man ser rundt seg.

Nedstigningen blir som så ofte ellers relativt begivenhetsløs, og det er nå en gang slik at det alltid skjer mer på vei ut enn på vei hjem. Dette betyr at ingenting uforutsett hender mens jeg kravler meg nedover de bratte stiene, og jeg går heller ikke på ratata der stien er uenig med seg selv, og tror den er en bekk. Det er en nesten ny opplevelse, og en «ædabæda» til herrene Numme og Gunstrøm.

Et stykke nede i bakken er Iron Maiden ferdig med å temme landet, og det blir nå musikalsk helomvending, selv om vi skal holde oss i 1983. Blant de største popperlene på åttitallet finner vi Rose Laurens’ «Africa (Voodoo Master)», og nå er det hennes selvtitulerte album som plukkes frem.

Nevnte låt åpner skiva, og dette er virkelig en udødelig klassiker i undertegnedes bok. Noe av grunnen ligger i rytmebruken, og jeg skal da heller ikke legge skjul på at fremtredende rytmer av dette slaget har fengsla meg mer enn en gang. Nettopp rytmene var det som gjorde at Toyahs «War Boys» grep tak i meg, og «jungelrytmene» i Bow Wow Wows musikk gjorde det samme. Et tilsvarende element er med på å gjør Ruslanas «Wild Dances» til et av de største Eurovision-øyeblikkene. Men, det var en saftig – åh, saft, det hadde vært godt nå, men heldigvis ligger det ei ferdigblanda flaske og venter hjemme – digresjon.

Jeg går egentlig glipp av «Africa (Voodoo Master)» under den småstrabasiøse nedstigningen, så når jeg er tilbake på benken jeg hvilte på tidligere i dag rykker både jeg og Rose tilbake til start. Med den franske dama i ørene tasser jeg så over Tuftebrui, forbi den mystiske gården og vikinggravene, og med det den begivenhetsløse veien hjem. Nevnte album er ei helt grei skive, men ingen direkte stor begivenhet, selv om også «Magic And Music» sitter godt.

Siste etappe inkluderer å sjekke postkassa, men den er tom, hvilket da også betyr at den ikke er full av skjegg. Det må sees på som en god ting, og med det har man unngått alle mulige kombinasjoner av skjegg og postkasser, eller føtter for den del, i dag. Da gjenstår det bare å legge en stiv og støl kropp på is, mens saftflaska sprettes…

Jan Dahle

Where eagles dare