Billy Idol «Cyberpunk»

Nittitallet var en vanskelig tid for mange artister som hadde karriera solid forankra i åttitallet, og Billy Idol var på mange måter blant disse. Siden det gladeste musikktiåret hadde den nå voksne punkeren, med fortid fra Generation X, mista sin hovedsamarbeidspartner, gitarist Steve Stevens, og det musikalske klimaet var ikke akkurat som skapt for en ny «White Wedding» eller «Rebel Yell» heller. Idol svarte med «Cyberpunk».

Billy Idol hadde entra nittitallet med gitarist Mark Younger-Smith ved sin side, og albumet «Charmed Life» kunne blant annet by på hiten «Cradle Of Love», men i det Billy var ferdig med den påfølgende turneen satte Kurt Cobain og hans likemenn den siste spikeren i åttitallskista. Samtidig var Idol en forvirra mann, som ikke helt visste hvor han skulle ta veien.

I motsetning til en del av sine åttitallskolleger skulle valget for Idol falle på noe helt annet enn å forsøke å henge med på det den yngre generasjon av rockere drev med, og Billy valgte å entre den digitale verden med den futuristisk låtende «Cyberpunk». Resultatet ble forakt fra så vel kritikere som fans, men noen har i ettertid ment at skiva kanskje var forut for sin tid. Andre av oss falt derimot for dette nye Billy Idol-soundet som plutselig ble slengt mot oss sommeren 1993.

Idol valgte å gå for et veldig programmert sound, men gitarist Younger-Smith var fortsatt med på laget, og skulle på sin måte rocke opp deler av materialet. I tillegg er ypperlige musikere som trommis Tal Bergman og Living Colour-bassist Doug Wimbish på plass, men programmererne står likevel nærmest i kø i studioet. Mye av innspillingene ble for øvrig gjort i Idols hjemmestudio, der produsent Robin Hancock – senere involvert på Seigmens «Radiowaves» – tok Keith Forseys plass da Billy for første gang skulle gjøre ei soloplate uten sistnevnte bak spakene.

Det er Billys dype og rolige stemme som innleder «Cyberpunk», og dette er det første av flere «mellomspill» utover på plata som er med på å skape dette litt futuristiske, der Idol fremstår som en mystisk forteller fra fremtiden. Når «Wasteland» så er første låt ut er det et maskinelt og småelektronisk sound som åpenbarer seg, før Mark kommer inn med gitarene og gir låta et spark bak.

Dette låter veldig annerledes, og samtidig spennende der det eneste som er igjen av den gamle punkeren Billy Idol er en musikalsk opprørstrang, og en tydelig sult etter å gjøre noe nytt og annerledes. Det i seg selv er vel helt innenfor punk-filosofien, så kanskje er ikke en 37 år gammel Billy Idol så forskjellig fra 21-åringen som i 1977 sang om «One Hundred Punks» og «Wild Youth».

En liten nyhetsrapport fungerer som overgang til «Shock To The System». Dette er «Cyberpunk» på sitt mest uptempo og rocka, selv om rytmene låter veldig programmert, og samtidig var dette albumets første singel. Låta fremviser en Idol som observerer opptøyene i Los Angeles i etterkant av Rodney King-saken, og resultatet er fortreffelig. Dette er både tøft og annerledes fra hans Idolhet.

Det blir litt mer nedpå når «Tomorrow People» følger, selv om rytmebruken er småhektisk, og «Cyberpunk» har på mange måter noe litt laid back over seg. Et ørlite rap-parti legges også inn, og Billy blander i det hele tatt inn mye forskjellig underveis på platas 71 minutter. Helt ned tas det så med «meditasjonssporet» «Adam In Chains», og dette er ypperlig om du er i avslappingshumør. Jakter du her på kongerockeren Billy Idol har du derimot kjørt deg helt bort, og må heller vente et år på «Speed».

En medium rocker – helheten på «Cyberpunk» tatt i betraktning – følger i form av «Neuromancer», der det er fengende, og mye programmeringer som etter hvert kombineres med riffing fra Younger-Smith. «Power Junkie» byr så på relativt tunge gitarer, som igjen mikses med disse programmerte elementene, og sammen skaper gitarene og teknologien et tøft uttrykk, der litt rå vokalbruk legges på toppen.

«Love Labours On» er å betrakte som en ballade, men samtidig er det flittig bruk av dynamikk, noe som også gir Younger-Smith et visst spillerom. Deretter følger The Velvet Underground-coveren «Heroin», der det innledes rolig, men bygger seg opp tempomessig samtidig som lydbildet fylles ut. Resultatet er etter hvert mer rett i trynet, mens Billy messer ut linja «Jesus died for somebody’s sins, but not mine».

Med «Heroin» satte Idol for øvrig remiksrekord da låta ble sluppet i en rekke versjoner på diverse singelformater, og uten å garantere at denne skribenten har alle kan det meddeles at elleve alternative versjoner, av svært variabel kvalitet, er å finne i hyllene her. Låta i seg selv er for øvrig ikke av toppene på «Cyberpunk», men det fungerer likevel godt.

Det blir litt av Østens toner når «Shangrila» roer det ned igjen og Younger-Smith finner frem sitaren. Med det understrekes noe av variasjonen på «Cyberpunk», men albumet er likevel veldig helhetlig på sin utskuddsmåte. Nevnte spor byr også på interessant rytmebruk, og er langt unna Billys svært dansbare rock fra tiåret i forveien. Her utfordres rett og slett lytteren betydelig mer enn tidligere, og muligens er det noe av grunnen til at mye av fansen kom med sine opprørshyl mot «Cyberpunk».

Rytmene er på mange måter hovedelementet i «Concrete Kingdom», men også her slår gitarene plutselig til, litt i «Flesh For Fantasy»-gata. Mark er også tidvis dominerende i «Venus», som ellers også byr på mer tradisjonelle synth-elementer. Dette er ei smågroovy låt, som sitter riktig godt blant annet grunnet bassbruken. Den mer streite, uptempo rockeren «Then The Night Comes» følger, og her er uttrykket mer i retning av «Shock To The System».

Den uptempo «Mother Dawn» avslutter albumet, og her handler det om et spor det er enkelt å se for seg at kunne fungere på nittitallets klubber, med tilhørende kaotisk lys i et røykfylt lokale. Samtidig er refrenget overraskende rett frem, der koristene tar styringa. Med det er ei annerledes skive fra Billy Idol i havn, og fansen er for evig tid delt i minst to grupper.

«Cyberpunk» er nok å regne som ei lytteplate, og med det garantert ingen umiddelbar suksess i festlig lag. Samtidig er dette den type album der sluttsummen er høyere enn summen av de individuelle delene hver for seg, da det er helheten som skaper storheten, selv om låter som «Wasteland» og ikke minst «Shock To The System» står solid på egne ben.

Suksessen uteble uansett, og Billy Idol gjorde minimal turnering i etterkant av plata, men blant annet en dobbelkonsert, som inkluderte et gjenforent Generation X, gikk av stabelen på Londons Astoria i september 1993. Etter det trakk Idol seg tilbake fra scenene, og med unntak av at han påtok seg rolla som Ace Face på The Whos «Quadrophenia»-turne i 1996, la ikke Billy ut på veien igjen før han og Steve Stevens hadde funnet tilbake til heltidssamarbeidet helt på tampen av nittitallet.

Dermed kan man se på «Cyberpunk» som Billy Idols avslutning på britens første del av solokarriera, og det skulle gå hele 12 år før vi igjen fikk et album fra mannen. Resultatet da ble den suverene «Devil’s Playground» i 2005, som igjen ble fulgt av en turne der Idol og Stevens var i storform. Med det leverte Billy den ultimate konsertopplevelsen. Siden den gang har det dessverre ikke vært like mye sprut over konsertene, men 2014s «Kings & Queens Of The Underground» er i det minste ei god skive, og med den utgivelsesfrekvensen kan vi kanskje håpe på noe nytt fra Billy Idol når vi nærmer oss 2025.

Jan Dahle

Billy Idol «Cyberpunk»