En helaften


Five Finger Death Punch / Megadeth / Bad Wolves
Oslo Spektrum
23/1-2020

Det er duka for en kanskje litt snodig kombinasjon når Megadeth er pålegget i en rimelig moderne metal-sandwich bestående av brødskivene Bad Wolves og Five Finger Death Punch, men med det er det også noe både for den eldre og yngre garde av metal-fans. Resultatet er et fullsatt Oslo Spektrum, noe som understreker hvor stort sistnevnte band har vokst seg siden det varma opp for Def Leppard og Judas Priest på samme sted for under fem år siden. Nå selger kvintetten flere billetter enn begge disse legendene.

Det er det ferskere Bad Wolves som åpner kvelden, og når «No Messiah» er første smakebit fra bandets to album sitter det umiddelbart. Vokalist Tommy Vext er god i front, både under og mellom låtene. Han klarer da også å lokke frem allsang i salen under den mindre energiske og mer melodiske «Remember When», som for øvrig blir et høydepunkt under bandets halvtime lange sett.

Vext introduserer «Crying Game» med å fortelle at låta aldri er spilt live tidligere, og når det er tid for «I’ll Be There» får han nesten alle på gulvet i Spektrum til å sette seg. På kommando hopper så publikum, og det er fascinerende å se hvor godt grep mannen har om de fremmøtte. Bad Wolves avslutter så med The Cranberries’ «Zombie», som tilegnes avdøde Dolores O’Riordan. Dette fungerer veldig bra, og som en liten rosin i pølsa dukker Steel Panthers Michael Starr opp for å kore.

Det er knytta stor spenning til Megadeth i kveld, der Dave Mustaine kommer nærmest direkte fra kreftbehandling, men det skal vise seg at det absolutt ikke er noen grunn til engstelse. Enhver tvil blir nemlig feid til side straks kvartetten er i gang med «Hangar 18», og den store overraskelsen er at hovedpersonen synger bedre enn på lenge. Det er mer trøkk i stemmen enn vi har vært vant til de siste åra, og med det kan det vanlige ankepunktet forbigås i stillhet.

Bandet låter særdeles tight og bra, og vi får også oppleve en kveld der ingen av orkestrene har lydproblemer, hvilket er med på å gjøre konserten riktig minneverdig. Når det gjelder Megadeth kjører gutta på med et sett av det ganske opplagte slaget, der «Wake Up Dead», «In My Darkest Hour» og «Trust» er sikkerstikk. Bassist Dave Ellefson får litt tid i spotlighten under «Dawn Patrol», som går rett over i «Poison Was The Cure».

Det er vanskelig å forstå at middelmådigheten «She-Wolf» stadig er å finne på bandets setliste, men dette glemmes uansett kjapt når «Symphony Of Destruction» smeller ut i salen. Gjennom hele konserten har Mustaine og medgitarist Kiko Loureiro, som typisk er, delt på solospillet, mens Ellefson og trommis Dirk Verbeuren har bygd en solid grunnmur.

I det hele tatt overbeviser Megadeth i kveld, og med «Peace Sells» blir det også godt liv i salen, der bandet nok vinner nye fans. Nettopp det å nå ut til et nytt og yngre publikum er nok også orkesterets mål med turneen, og med slike konserter blir utbyttet maksimalt. Når punktum settes med «Holy Wars… The Punishment Due» har Mustaines tilbakekomst med det vært både en glede og en opptur.

Five Finger Death Punch skal sette bortimot verdensrekord i publikumsfrieri, og innleder likegodt hele seansen med «Ja, Vi Elsker» over PA-en rett før lyset slukkes. Laserne tegner så bilder på sceneteppet, før det faller og gutta drar i gang med «Lift Me Up». Scena er dekorert med en svær skalle, og visuelt byr konserten videre på heftig lysbruk, lasere og flammer.

Vokalist Ivan Moody – som er i godt humør i kveld, hvilket han også påpeker – entrer scena i gusjegrønne bukser og rød jakke, og fremstår med det som en utypisk fargeklatt på scena, og underveis byttes det jakker og skjorter flere ganger. Rundt seg har Moody et solid band, der trommis Charlie Engen spiller energisk, mens gitaristene Zoltan Bathory og Jason Hook slenger ut sine riff med autoritet.

Det vi er vitne til er et særdeles velsmurt maskineri av et band, og samtidig kan Moody alle triksa for å forføre et publikum. Dermed drar han allsangen ut av fansen i en riktig god «Wash It All Away», og han kommer for sikkerhets skyld inn på scena med norsk flagg og ikledd lue i norske farger i forkant av Bad Company-coveren «Bad Company». Denne godkjente versjonen følger for øvrig en rytmemessig interessant «Sham Pain», som også byr på konfetti.

Bandets låter står seg også sterkt i konsertsammenheng, og dermed er det ikke mulig å feile med «Burn It Down» eller «Got Your Six», som i tillegg til å tilføre et vanvittig driv også byr på vokal fra bassist Chris Kael. Kontrasten til sistnevnte kommer når bandet følger på med en akustisk «Wrong Side Of Heaven», med kun Moody og Hook på scena. Dette blir nok et allsangøyeblikk i Oslo Spektrum.

Moody byr videre på en a kapella-snutt av Steel Panthers «My Heart Belongs To You» til ære for pornorockerne som står på høyre side av scena, og vokalisten benytter senere anledningen til å takke Michael Starr for hans bidrag til å få Moodys liv inn i en mindre alkoholisert retning. Mellom underholdninga er det altså litt alvor, men Five Finger Death Punchs halvannen time på scena handler i all hovedsak om å sparke ræv.

Den akustiske sekvensen midtveis blir sånn sett også et fint lite pusterom, der «Battle Born» byr på både det akustiske og det fulle bandet. Videre er den halvakustiske Kenny Wayne Shepherd-coveren «Blue On Black» også litt nede, så en viss variasjon er det på materialet som blir spilt. På sitt mest melodiøse er bandet i «Coming Down» – der Hook blir heist opp på ei søyle – mens «Burn MF» er høyt tempo og rett i trynet, samtidig som Moody igjen skaper høy allsangfaktor.

Til ekstranummeret «Under And Over It» kommer så Moody ut på scena iført ei norsk ishockey-trøye – det var dette med det fullkomne publikumsfrieriet da – og bærende på et balltre han tar knekken på i slutten av nok ei låt med heftig driv. Helt avslutningsvis tas så publikum med tilbake til begynnelsen med «The Bleeding», og med det har Five Finger Death Punch servert et sett som har vært et godt overblikk over de siste 13 åra. Fremførelsesmessig har det også vært riktig så overbevisende.

Jan Dahle

En helaften