Etter lørdagens pinlige affære, der jeg måtte snu før målet var nådd, er det i dag tid for å gjøre et nytt bestigningsforsøk. Det kan da umulig skjære seg nok en gang, og i dag er været tross alt av den relativt vindstille typen, samtidig som temperaturen er hakket høyere enn ved forrige forsøk på å nå opp til Urundberget.

Det begynner som vanlig med det som nærmest er å betrakte som en transportetappe, hvilket vil si parkeringsplass, grusvei, vikinggraver, men så skjer det noe nytt der den lokale bonden er ut med traktoren for å slå jordet. Langs veien har jeg blitt akkompagnert av The Kids’ «Norske Jenter», sånn for å markere konsertsommeren det aldri ble noe av. Vi skulle tross alt vært ute og feira trøndernes 40-årsjubileum i år, men ei flaggermus fra helvete satte en effektiv stopper for det.

40-åringen står seg uansett godt, og «Norske Jenter» er med det like ultrasolid i dag som i 1980. Det går ikke an å mistrives med «Nye Klær», «Null» eller høydepunktet «Cool» på ørene. At sistnevnte er en coverlåt visste man ikke den gang, men The Kids’ versjon topper uansett The Boys’ original (sorry, Casino). Også The Whos «The Kids Er Ålreit» står nesten igjen som en The Kids-original i disse ørene, men så var 1980 også lenge før man oppdaga «Tommy», «Quadrophenia» og britenes andre fortreffeligheter.

Underveis ser jeg opp mot snøfonnene som ligger under Urundberget, og jeg beveger meg gjennom området som tidligere var skulpturpark, der man stadig savner menasjeriet som kunne dukke opp på stedet. Videre går jeg etter hvert opp mot riksveien, der jeg underveis passerer en skigard, som sikkert ikke kan vare evig.

Her er det også tid for å bytte musikk, og da er det like greit å fortsette deppinga over konsertåret som tok motorveien til helvete. Dermed blir det mer The Kids, og da «Sønner Av Norge», som er nesten like sterk som debuten. Nå er det også tid for dagens klatreetappe, og sannelig virker det som om det har blitt et snev brattere siden lørdag også, men jeg klorer meg fast som best jeg kan. Det er for øvrig mulig det også har blitt litt lengre opp siden sist.

I det det blir enda brattere det siste stykket opp mot den gamle stølen innhentes jeg igjen av denne evinnelige peselyden. Jeg snur meg for å se om jeg har en tungpusta elg luskende i hælene, men det er ingenting å se. Konklusjonen blir da at jeg sannsynligvis blir trakassert av en av de stakkars hestene som i sin tid jobba som trekkdyr i disse bakkene, og som etter et langt og slitsomt arbeidsliv valgte en evig, hvileløs karriere som gjenferd.

Oppe på stølsvollen er det hviletid, og samtidig legger man merke til at det har blitt mer skyer, og noen av disse ser direkte ondskapsfulle ut. Regnvær når man har kommet et stykke opp i bakkene er ikke ønskelig, da det ikke er trær eller noe annet å krype under. Jeg vurderer om jeg kanskje skal ta en sau under armen, slik at jeg har noe å bre over meg om nødvendig, men så viser det seg at det ikke er sauer i området i dag.

Mens jeg sitter der hører jeg et helikopter, og denne farkosten holder det fremdeles gående når jeg begynner på neste etappe. Det er fortsatt småbratt, og litt kronglete. Det er vel også like greit å bare innrømme at jeg ikke har stål i ben og armer, og for å være ærlig er jeg vel i bare hakket bedre form enn Tutankhamon.

Litt oppe i skogen må ny musikk hentes frem, og nå blir det Zeromancers «Zzyzx». I det jeg bytter musikk er jeg også inne i en liten lysning i skogen, og da kan jeg skimte en Sea King. Det gir en guffen følelse da det drar tankene tilbake til den gang jeg sist så denne typen helikopter i aksjon, da to personer omkom av kullosforgiftning på Norway Rock Festival i 2010.

Zeromancers suverene musikk drar på sin side tankene tilbake til 2003, den gang «Zzyzx» var rykende fersk og undertegnede utropte orkesteret til årtusenets beste band. I dag står den originale besetningens plater fortsatt igjen som det ultimate fra årtusenet, der Kim Ljungs låter, Alex Møklebusts stemmebruk, og Erik Ljunggrens superbe programmeringer skapte noe helt enestående. Hva sistnevnte er i stand til ble for øvrig understreka noen år senere da han løfta det elektroniske a-ha opp til nye høyder.

Mens jeg lytter til Tønsberg-gutta passerer jeg tregrensa, og begynner med det på den mindre bratte strekningen. Samtidig kommer jeg etter hvert til ei snøfonn som må krysses. Dette går bra, men det er litt verre med myrhulla i stien, som har blitt til rene vannhull. Jeg tenkte selvfølgelig ikke på å legge kanoen i lomma før jeg gikk ut, så her må det krongles forbi de fuktige områdene, blant annet med noen hopp som poengterer at heller ikke spensten er hva den en gang var. Man er nok dessverre omtrent like grasiøs som disse kattene man ser på video, som ikke klarer å beregne avstanden når de hopper fra sofaen og bort til bordet.

Jeg svinger innom et av utkikkspunktene på vei oppover, og ser helikopteret, som nå har fått selskap av ett til. De er tydeligvis på utkikk etter noe oppover langs elva mot Ustaoset. Etter hvert når jeg så Urundberget, og sitter der og myser ut over dalen. I sedvanlig stil er jeg et stykke fra kanten på berget, og til tross for at jeg ikke er hovmester blir forsøket på å nærme seg kanten veldig «Same procedure as every year, Miss Sophie», der kroppen protesterer vilt, og ubehaget setter inn.

Nei, her er det bare å bytte musikk, og fortsette opp til toppen bak berget. Nå blir det Meccas selvtitulerte debut som settes på, og dette er et band som henger på det særdeles rikholdige Toto-familietreet. Samtidig er «Mecca» et album jeg ikke har hørt på sikkert 15 år – det er ypperlig å hente frem ting man ellers ikke får tid til å høre på når man er ute på tur – men det konstateres at dette fortsatt fungerer godt, der musikken kan sies å være en mindre fiffig variant av det Toto driver med.

På toppen, med utsikt mot Hallingskarvet, er det igjen hviletid, og i det hele tatt er det lite stress over turen i dag. Man går da tross alt ikke på tur for å slite seg ut, selv om bakkene altså kan tære på en skranten kropp. Er det mulig at jeg har pådratt meg skrantesyke? Nedturen er uansett enklere, selv om bratte skrenter kan være tøffe nok å stabbe seg nedover. Igjen svinger jeg innom utkikkspunktet jeg besøkte på vei opp, og når jeg skal bytte musikk slår det meg at helikoptrene har forlatt området.

Neste musikalske post blir Sunday All Over The World og deres eneste album, «Kneeling At The Shrine». Bandet besto av Paul Beavis, Trey Gunn, Robert Fripp og Toyah Willcox – noen velkjente navn for prog-fansen der altså – og kvartetten leverte det som er Toyahs beste plate etter Safari-perioden. Musikalsk er det relativt eksperimentelt, og veldig interessant der alle de involverte får satt sitt tydelige preg på uttrykket.

Til dette akkompagnementet går jeg nedover i skogen, samme vei som jeg gikk opp, og nyter musikken i ro og fred. Det er nemlig ikke direkte folksomt i traktene i dag, men man møter selvfølgelig en og annen psykopat (eller jogger, som noen sier), og noen rabiate syklister, men ellers går det stille og rolig for seg her ute i villmarka. I det hele tatt er dagens tur egentlig rimelig begivenhetsløs, om vi ser bort fra den nevnte spøkelsesgampen som pusta meg i nakken.

Nede ved Tuftebrui er det igjen tid for musikkbytte, og da passer det godt å følge opp Sunday All Over The World med Toyahs «Ophelia’s Shadow». Denne plata er nærmest som lillesøstera til «Kneeling At The Shrine» å regne, der kun Robert Fripp mangler fra nevnte band. Uttrykket bærer også mange likhetstrekk, hvilket vel bare er naturlig der Beavis og Gunn altså backer Toyahs stemme. På Fripps plass finner vi for øvrig Tony Geballe, og denne kvartetten gir en god lytteopplevelse nedover langs elva.

Når jeg krysser den første av skibroene oppdager jeg at bonden fra tidligere nå har flytta traktor og slåmaskin ut på øya jeg krysser, og det er udiskutabelt at den mannen virkelig slår fra seg i dag. Samtidig passerer Sea King-helikopteret over meg, men denne gangen er det bare ute på en kort tur, og før jeg er hjemme har det gått ned i Vestlia. Det viser seg så at helikopteret var med i en leteaksjon som dessverre fikk et tragisk utfall.

Jan Dahle