Stairway to… nowhere

Etter varmen kom ustabiliteten, og turværet har vært av det høyrisikofylte slaget. På et eller annet tidspunkt må man uansett utfordre skjebnen – jeg hører tung pust og en stemme som sier «it is your destiny» – for man blir jo smågal av innelivet. Dermed blir det tur i dag, til tross for at vinden strengt tatt ber meg bli hjemme. Jeg må da kunne overvinne litt blest, eller?

Turen her oppe i fjellbygda innledes som vanlig med tassing ned mot parkeringsplassen ved stranda, og så til høyre, oppover langs havet. Samtidig har jeg funnet frem ei skive jeg ikke har hørt på mer enn 20 år, og det er Wyzards’ «The Final Catastrophe». Dermed blir det musikalsk litt spennende, mens man trasker langs den mindre spennende grusveien.

Wyzards byr på sin form for prog, med røttene godt planta i den klassiske tungrocken. Dermed kombineres gitarer med småheftige tangenter, som videre gir plass til god melodibruk. Dette fungerer fortsatt, 23 år etter utgivelse.

Jeg går strake veien, hvilket vil si gjennom Fekjo kulturminnepark. Der har for lengst den lille, falleferdige låven blitt ferdig med å falle. Dermed ligger taket på bakken, og det er vanskelig å ikke tenke at noen kanskje burde vurdere en opprydning. Det blir uansett ikke denne karen som gjør den jobben, så her er det bare å gå videre.

Etter hvert kommer jeg til veiskillet der jeg kan gå ned til Tuftebrui, eller, som skiltet sier, i retning Prestholt. Jeg skal følge nevnte skilts kurs, som for øvrig sier at det er 5,5 kilometer til nettopp Prestholt. Jeg skal uansett ikke dit, men retningen er foreløpig korrekt. I det jeg har kryssa riksvei 7 ser jeg neste skilt i retning Prestholt, og nå er det visst 6,0 kilometer. Er det sånn det føles å gå baklengs inn i fremtiden, eller er dette definisjonen på to skritt frem og fire tilbake?

Uansett, det er Urundberget som er målet, men det er opplagt at om det er sånn at jo mer jeg går, jo lengre blir det til målet, da sliter jeg. Nå skal jeg uansett slite, for i det jeg har kryssa Bergensbanen begynner de virkelig bratte stigningene. For en gangs skyld har jeg ikke valgt en av de varmere dagene for denne klatreetappen, så sånn sett har man da tilsynelatende gjort noe lurt.

Jeg kan sverge på at det har blitt brattere her siden i fjor, og nettopp det er vel beviset på at verden er i ferd med å tippe over, om man skulle være i tvil. Underveis plages jeg også av en stadig tiltakende peselyd, og av en eller annen grunn hjelper det ikke å skru opp musikken eller forsøke å flykte fra lyden.

Oppe ved den gamle stølsvollen er det tid for en hvil, og jeg finner et velta tre å sette meg på. Konklusjonen etter en tidligere tur er uansett at man må komme seg videre før man får tresmak i ræva, da man ellers risikerer å bli angrepet av termitter. Nå er ikke jeg kaptein – som kjent kan få av oss bli kaptein, men mange kan visst bli noe stort – og jeg bærer ikke navnet Sabeltann, Sortebill eller Blåtann, så beina er vel trygge, men skallen er muligens i overhengende fare for termittangrep.

Før jeg beveger meg videre må det uansett finnes frem ny musikk siden Wyzards har proga fra seg, og når jeg nå skal videre oppover i bakkene trenger jeg noe lettere å lytte til. The Traveling Wilburys’ «Vol. 3» er da et godt valg, selv om denne ikke er like sterk på låtsiden som «Vol. 1». Trivelig lytting er det uansett mens jeg begynner på neste klatreetappe, som ikke er like bratt som den foregående.

Jeg passerer tregrensa, og med det røsker vinden tak i hår og skjegg. Samtidig nærmer jeg meg tydeligvis firegrensa, og da snakker vi om temperatur. Siden man som vanlig er kledd etter kalenderen, og den sier tross alt juli, er det bare å gnafse i seg det sure eplet. I det jeg ser bort til Urundberget er det dermed ikke annet å gjøre enn å innrømme at det stopper her. Det er tross alt bedre å snu i tide enn å pådra seg snue i utide.

Da bærer det nedover igjen, men jeg velger igjen å ta en hvil ved stølsvollen, der den store sauesalteren fortsatt er stengt – slik den også var i fjor – men jeg ser at det har kommet til en mindre saltbod. Det er mulig dette er et ledd i smitteverntiltakene, der antall sauer på serveringsstedet skal begrenses. Det er vel uansett lite trolig at det fungerer, for dyra klarer neppe å overholde avstandsreglene. Sauer er tross alt sauer, enten de går på to eller fire.

Mens jeg sitter der sniker det seg inn et nytt element i musikken til The Traveling Wilburys, og i motsetning til Blue Öyster Cults «mer kubjelle» høres det ut som de omreisende wilburyene går for mer sauebjelle. Dette er en elendig erstatning for Roy Orbison – som vi savner på «Vol. 3» – og bjellene blir bare mer og mer fremtredende. Siden det er julidag i skogen er det mulig vi kan si at bjellene blir dommere og dommere. Jeg ser så tre ulldotter som smyger seg inn fra høyre.

Deretter er det tid for den bratte nedstigninga mot jernbanen, og mens jeg stabber meg nedover kommer det to ungjenter joggende i ulendet. Snakk om å gni det inn at man nærmer seg rullatoralder. Ungdommen har tydeligvis ingen respekt for oss eldre. Her er det rett og slett ikke forhold eller kropp for verken jogging eller «Wilbury Twist».

Etter å ha kryssa riksveien er det tid for Far Corporations «Division One» i øregangene, og albumet åpner med en fabelaktig versjon av Led Zeppelins «Stairway To Heaven». Videre snakker vi om ei plate som faller inn i AOR-genren, men med relativt tung gitarbruk fra blant andre Steve Lukather.

Far Corporation var et studioprosjekt under ledelse av produsent Frank Farian, og som typisk er for ham så er det flere vokalister involvert. I motsetning til når det gjelder Boney M. og Milli Vanilli er i det minste alle kreditert her, og Bobby Kimball og Robin McAuley er blant stemmene på skiva. Resultatet er godt, der vi mellom originallåtene også finner en tolkning av Frees «Fire And Water».

Jeg vandrer ned til Tuftebrui, konstaterer at vannet stadig er på synkende nivå, og går videre ned gjennom skogen, langs elva. Etter et kjapt besøk ved beverpalasset går jeg over skibroene, som endelig er farbare igjen etter å ha stått under vann, og deretter bærer det strake veien hjem.

Jan Dahle

Stairway to… nowhere