Blue Öyster Cult «The Symbol Remains»
Frontiers

Det har gått 19 år siden Blue Öyster Cult slapp sitt forrige studioalbum, så man skal ikke påstå at gutta har vært produktive på sine eldre dager. Nå foreligger uansett «The Symbol Remains», og når bandet først har besøkt studioet har det like godt kommet opp med 14 nye låter.

Soundet som åpenbarer seg når du sveiver i gang albumet er rimelig rett i trynet, med rå gitarer og tung bassing. Det låter absolutt ikke polert, men låtmessig sitter det godt med «That Was Me». Det er litt mindre trøkk i den påfølgende «Box In My Head», og her sikter Blue Öyster Cult helt klart mot det mer melodiske, hvilket bandet også gjør i den sterke «Secret Road» som byr på hint av The Rolling Stones.

Enda mer melodifokus finner vi i «Tainted Blood», der arrangementet er fokusert rundt det luftigere og mer dynamiske, samtidig som Buck Dharma får lagt en melodisk solo. Dette er et glimrende spor. Orkesteret følger på med den spretne «Nightmare Epiphany», der det nesten småjazza på gitarsiden kombineres med rock’n roll-elementer.

Det nærmer seg ballade innledningsvis i «Edge Of The World», samtidig som gutta etter hvert legger inn litt flerstemt koring. Blue Öyster Cult byr på mye variasjon i løpet av platas 61 minutters spilletid, og sånn sett bør det meste av fansen finne noe som faller i smak. Dette enten man liker det litt uptempo i toglåta «Train True (Lennie’s Song)», setter pris på Danny Mirandas bassing i «Stand And Fight», den tidvis mer neddempa «Florida Man», eller den kjappe «There’s A Crime».

Tyngde kombineres med piano i «The Alchemist», og dette er Blue Öyster Cult på sitt mest dystre og teatrale, med elementer som drar tankene mot Alice Cooper. I det hele tatt har kvintetten kommet opp med godt materiale, og resultatet er at «The Symbol Remains» er et verdig platecomeback.

Jan Dahle