Eclipse / Stargazer
Oslo, John Dee
15/2-2020
Stargazer
Eclipse

To skandinaviske band, som begge slapp kritikerroste plater på samme tid sist høst, fyller John Dee denne kvelden. Svenske Eclipse, med Erik Mårtensson i spiss, leverte et solid album i form av «Paradigm», og i kveld er kvartetten på plass i Oslo for å bevise at musikken også vinner fra ei scene. Før svenskene går på innleder trønderne i Stargazer aftenen med et repertoar basert rundt sitt ferske «The Sky Is The Limit»-album.

Etter at Stargazer har gjort den småtunge instrumentalsnutten «Slow Mojo» er det tittelkuttet fra «The Sky Is The Limit» som sparker i gang konserten. Bandet stiller med rykende fersk bassist, Jomar Johansen, og er utvida med tangentist Sondre Bjerkset.

Dette er uansett vokalist Tore André Helgemo og gitarist William Ernstsens orkester, og sistnevnte byr på mye god gitartraktering, mens mannen i front sliter litt stemmemessig innledningsvis. Han finner uansett formen i den litt Dio-seige «Cold As Ice», og det er da også klassisk, melodisk hardrock dette handler om, der så godt som alt fokus ligger på det ferske materialet.

Når Helgemo finner frem gitaren til «Turn Me On Forever» faller han litt ut vokalmessig, noe som rett og slett skyldes manglende teknikk på å kombinere de to rollene. Manglende teknikk er det uansett ikke hos Ernstsen når han utfolder seg i instrumentalen «Racing The Devil».

Herfra og ut skal gutta by på en håndfull gode låter, som løfter konserten. Riktignok sliter Helgemo i den sterke «Shadow Chaser», men med «Lost Generation» og en ypperlig, groovy «I’m The One» viser Stargazer virkelig hva som bort i bandet. Trønderne avslutter så sin bortimot timelange konsert med en god «Push Me», som er det eneste innslaget fra den mer enn ti år gamle selvtitulerte debuten. Med det har Stargazer levert bra, men med enkelte ankepunkter.

Når Eclipse velger å åpne slik det ferske albumet gjør, med «Viva La Victoria» og «Mary Leigh», leveres to av de sterkeste låtene umiddelbart, og dette gir konserten en pangstart. Her bys det på et driv nærmest uten sidestykke, der Philip Crusner tilfører et trøkk av det sjeldne på noe som må være blant hardrockens mest minimale trommesett. Publikum blir med det nærmest overkjørt av det høye energinivået.

I front står så Mårtensson og er ypperlig der han både trakterer gitar og synger godt, samtidig som han kan det med å skape engasjement i salen. Han kaster riktignok gitaren til «The Storm», men så lenge Erik har Magnus Henriksson ved sin side er selvfølgelig både rytme- og solospill tatt godt vare på gjennom de 90 minuttene Eclipse holder det gående. Dette gjelder blant annet i «Jaded», der Henriksson byr på en av sine mange gode soloer.

Det oser av energi når bandet slenger ut «Vertigo» i et sett som i hovedsak er basert rundt de tre siste platene, men det blir også tid til å roe det litt ned når Erik og Henrik står igjen alene for å innlede «Shelter Me», før hele bandet etter hvert kommer inn. Enda mer ned tas det senere når duoen gjør «Take Me Home», og deretter skaper allsang med «Battlegrounds». Sistnevnte er henta fra 2012s «Bleed & Scream», og lengre tilbake i tiden beveger ikke Eclipse seg i kveld.

«When The Winter Ends» utvides med en solosekvens fra Henriksson, og det fungerer greit der han backes av gutta rundt seg. Man kunne derimot klart seg godt uten Philips trommesolo, der han blant annet spiller til «Carmina Burana». Sistnevnte har for øvrig nylig fått med seg sin bror, Victor Crusner, på bass i bandet, så det er en relativt fersk versjon av Eclipse vi opplever i kveld.

I hovedsak handler kvelden uansett om energisk, melodisk hardrock – sånn sett var det nevnte delvis akustiske innslaget nærmest en nødvendig pustepause – og når «Black Rain» følger en snutt av Black Sabbaths «Heaven And Hell», skapes et tungt groove som er som en headbangers våte drøm. Her og nå topper Eclipse en glimrende konsert ved å løfte energinivået enda et hakk.

Hovedsettet avsluttes med Melodifestivalen-bidraget «Runaways», etter at Mårtensson har lagt litt ut om hvor mye han egentlig misliker Melodi Grand Prix, Melodifestivalen og Eurovision Song Contest, til tross for at han har levert bidrag både i Finland, Sverige og Norge. Som han poengterer, dette er eneste måten å få hardrock på TV i dag, om enn kun for tre minutter.

Philip byr på sine Tommy Lee-tendenser når «I Don’t Wanna Say I’m Sorry» er første ekstranummer, og igjen er energinivået høyt. Med «Never Look Back» settes så et allsangpunktum for kvelden, der Eclipse har vist seg som en særdeles overbevisende leverandør av melodisk musikk med trøkk.

For undertegnedes anmeldelse av supportbandet Stargazer, og kollega Leif Kringens omtale av Eclipse-konserten, sjekk ut Scream Magazines aprilnummer.

Jan Dahle