Hex A.D. «Astro Tongue In The Electric Garden»
Fresh Tea

Vestfoldingene i Hex A.D. har kommet frem til sitt fjerde album, og med det tar også kvartetten skrittet opp et nivå etter å ha vært nesten der oppe tidligere. Det handler uansett fortsatt om tung, dooma musikk, så stilmessig vet vi hvor vi har bandet.

Det åpner likevel nesten litt jazza, i Django Reinhardt-gata, med den akustiske introen «Elle Est Mort», men så er det rett over i tyngre rytmer i «Deadly Nightshade». Her er uttrykket smådystert, men det skal utover på plata vise seg at Hex A.D. har kommet opp med sterkere låtmateriale enn tidligere når «Astro Tongue In The Electric Garden» har blitt komponert.

Black Sabbath-inspirasjonene er tydelige, men samtidig er orgelet ofte fremtredende, hvilket gir assosiasjoner til band som Uriah Heep og Deep Purple. Forankringa er altså solid i syttitallet, selv om klassisk rock fra nyere tid også kan spores.

Tempoet økes noe med «Astro Tongue», og nå er melodibruken mer fremtredende enn i det foregående sporet. Her spiller orgelet tidvis hovedrollen, og tangentinstrumentet er også fremtredende i den mer groovy og riffbaserte «The Day The Sky Exploded», som blir et høydepunkt. Her finner vi for øvrig elementer som drar tankene mot Dios «Magica», så igjen hentes inspirasjonen fra de beste.

De tre siste ordinære spora på albumet henger sammen som «The Monsoon Suite», og første del, «Hawks & Doves», byr på gjesteartister i form av gitarist Thomas Tofthagen og vokalist Eirikur Hauksson. Igjen er det tungt, og Haukssons stemme fungerer bra også i denne settinga, før tempoet økes utover i komposisjonen. Dermed byr gutta også på godt driv.

Det blir mer neddempa i den siste delen, «A Stone For The Bodies Not Found», der det stemningsfulle tar over, og det etter hvert blir plass til piano. Dette sporet stikker seg også litt ekstra ut på plata, samtidig som det er nok et eksempel på bandets evne til å variere uttrykket.

Går du for CD eller den digitale versjonen av «Astro Tongue In The Electric Garden» får du også med bonussporet «Grace And Pain», der tidligere Dio-gitarist Rowan Robertson står for gitarene. Dette er ei mer rocka og riffbasert låt enn det resterende materialet, og den skiller seg sånn sett noe ut.

Jan Dahle