Bell bottoms still rule


Testament / Exodus / Death Angel
Oslo, Rockefeller
8/2-2020

Det er duka for helaften med Bay Area-thrash når Testament, Exodus og Death Angel har lagt ut på turneen som har fått det klingende navnet «The Bay Strikes Back», og et utsolgt hus møter bandene når de inntar Rockefeller.

Turneen handler om 35 år med thrash, og når Death Angel sparker i gang kvelden er det med fjorårets «Humanicide» som følges av «Voracious Souls», fra bandets ypperlige 1987-debut, «The Ultra-Violence». Fra første stund sitter det godt, og taktfaste knyttnever slår hull i lufta på Rockefeller. Her er det dermed tydelig at publikum er på plass for alle bandene.

Vokalist Mark Osegueda leverer ypperlig, der han i løpet av showet også byr på noen hyl som en kontrast til den ellers tøffere vokalbruken. Rob Cavestany leverer på sin side heftige soloer, mens bassist Damien Sisson gjerne står i front med en fot på monitoren. Sistenevnte er også den første av tre bassister i kveld med slengbukser, og med det understrekes det at dette plagget fortsatt regjerer i Bay Areas bassistmiljø, mer enn 30 år etter Cliff Burtons død.

Med «Claws In So Deep» byr Death Angel videre på gode koringer, mens «Aggressor» tilfører dynamikk med sine roligere partier, før «The Dream Calls For Blood» byr på høyt tempo. Gutta varierer i det hele tatt godt med sin småtekniske thrash, og i løpet av settet får publikum et godt overblikk over bandets karriere.

Samtidig er det klart man savner noen låter, men gutta skaper uansett heftig moshpit med blant andre «The Moth», og sånn sett leveres det heftig. Med den avsluttende «Thrown To The Wolves» oppstår det da også en moshpit fra helvete, og Death Angel går ut helt på topp.

Der Death Angel byr på det tekniske og varierte skal Exodus vise seg som et litt mindre spennende band, der kvintettens musikk i stor grad består av tempo, uten finessene og låtkvalitetene til kveldens to andre band. Det til tross er det ingenting å si på guttas leveranse der også Exodus åpner med ei låt fra sitt ferskeste album i form av «Body Harvest», for så å ta oss tilbake til begynnelsen med «Deliver Us To Evil».

Steve Souza har ikke det samme settet med baller som kveldens to andre vokalister, men allsangen lokker han uansett ut av publikum allerede i første låt. Som frontmann er han da også god. Samtidig er det hyggelig å se at gitarist Gary Holt har kommet hjem etter ni år i feriehuset Slayer, og han byr da også på noen rivende soloer underveis i settet. Medgitarist Lee Altus får også sine øyeblikk i solospotlighten, og da blant annet i «Blood In Blood Out».

«Fabulous Disaster» og «Deathamphetamine» skaper de samme moshpitene som det foregående bandet mante frem, men musikalsk topper Exodus det når gutta henter frem «Blacklist», som senker tempoet noe. Her tilfører også fansen sitt med taktfaste knyttnever og hey-rop. Nå er da også bandet inne i en ypperlig periode av konserten, der de sterke «Bonded By Blood» og «The Toxic Waltz» følger.

Når «Strike Of The Beast» setter punktum for settet til Exodus oppstår igjen en pit fra helvete, og det blir ikke mindre kaotisk på gulvet på Rockefeller når Souza deler salen i to sider, som på kommando barker sammen. Publikum har det tydelig moro, og all ære til kveldens vakter som med smil tar imot crowdsurferne som kommer over barrikadene.

Det er ingen tvil om hvilket band som er kveldens hovedattraksjon, og Testament skal da også by på ei visuell pakke, i tillegg til en del av den heftigste thrashen som noen gang er skapt. At det også blir et litt annerledes sett skjønner man når «Eerie Inhabitants» åpner konserten, og Chuck Billy informerer da også om at det til denne turneen har blitt henta frem låter som ikke har stått på programmet på en stund.

Dette er særdeles kult når «The Haunting» plukkes opp av hatten, og med det blir et høydepunkt. «The Persecuted Won’t Forget» er på sin side et nyere innslag vi ikke har hørt fra scena før, og her slenges det ut riff og soloer på overbevisende vis. Alex Skolnick finner gjerne veien opp på podiene i front på scena når det er solotid, og det samme gjør Eric Peterson når han gjør sine soloer, som for eksempel i «Throne Of Thorns».

Samtidig har bandet ei scene med flere nivåer, der bassist Steve DiGiorgio gjerne befinner seg et par nivåer opp bak ved trommis Gene Hoglan. Visuelt er det også god lysbruk, der bandet sjeldent er godt opplyst, men den litt dunkle belysninga tilfører en viss stemning, som tidvis avbrytes med heftigere elementer som strober.

Testament er et thrash-band som i tillegg til å by på tempo og energi også makter å være groovy, noe «Greenhouse Effect» understreker. Samtidig er Billy i sin vante form, der han er en av genrens absolutt tøffeste frontmenn og beste sangere. Som typisk er spiller han da også heftig «mikrofongitar» straks anledningen byr seg.

«Dark Roots Of Earth», «Brotherhood Of The Snake» og «The Gathering» er tre album som presenteres med hver sine små bolker, men her er det nok ikke til å komme utenom at man gjerne skulle hørt litt mer av åttitallsklassikerne i stedet. Bandet leverer likevel så absolutt i låter som «Last Stand For Independence», «Careful What You Wish For» og Hoglans ønskelåt, «Fall Of Sipledome», men låtmessig er ikke dette Testament på sitt ypperste.

Det fungerer derimot bedre når groovet styrer i «The Pale King», mens «Brotherhood Of The Snake» igjen får publikum på gulvet til å gå bananas. Den rykende ferske «Night Of The Witch» – fra den kommende «Titans Of Creation» – gjør seg også relativt bra, der Peterson også finner veien til mikrofonen. Det er likevel kveldens avslutningssekvens som virkelig river skinnet av pølsa.

Billy bruker mikrofonstativet til å sveive i gang piten i «Into The Pit», før ypperlige «Practice What You Preach» gir Skolnick nok en anledning til å vise hva som bor i ham som gitarist. Dette er Testament på sitt mest glimrende, og enda morsommere skal det bli når Steve Souza, ikke overraskende, inviteres opp på scena.

Det er ingen tvil om at bandet gjorde det riktige da Souza i sin tid ble bytta ut med Billy, men å oppleve gutta gjøre «Over The Wall» til en duett er uansett et herlig øyeblikk. Om vi er vitne til Testacy eller Legament er uvisst, men to perioder i bandets historie møtes uansett til fansens glede. Etter dette blir «Disciples Of The Watch» den nærmest naturlige finalen, litt over 32 år etter at vi første gang hørte bandet fremføre denne på Rockefeller.

Som en helhet har vi med dette opplevd en gjennomført god kveld i thrashens tegn, og selv om det har vært små ting å sette fingeren på når det gjelder repertoaret, har alle de tre orkestrene levert varene så det holder. Skal vi rangere står Death Angel igjen som vinneren, fulgt av Testament, med Exodus på en hederlig bronseplass.

Jan Dahle

Bell bottoms still rule