En time på sofaen

Undertegnede hadde en lang prat med The Wildhearts’ Ginger da bandet besøkte Olsen høsten 2019, og det meste av samtalen kunne leses i Scream Magazine #242. Intervjuet ble likevel noe redigert den gang, men på nettet har man ingen begrensninger, så her følger det uklipte innblikket i Gingers tanker.

Da The Wildhearts besøkte Oslo i høst tok vi en prat med bandets hovedperson, Ginger. Dette var dagen etter at mannen hadde hatt et sammenbrudd som gikk ut til offentligheten via Twitter, men det skulle likevel vise seg å være en snakkesalig geordie – som var åpen om både psykiske problemer og orkesterets historie – som tok imot Screams utsendte et par timer før konsertstart.

The Wildhearts har holdt det gående i 30 år, men det har vært ei uryddig reise. Bandet har vært av og på, og medlemmer har kommet og gått, for så å komme tilbake igjen. Det eneste som har vært konstant er bandgrunnlegger Ginger, i den grad noe kan kalles konstant når man til enhver tid knapt nok vet om bandet eksisterer eller ikke.

Det er mange grunner til The Wildhearts’ nærmest uoversiktlige reise, og det er ingen hemmelighet at misbruk av bortimot det som finnes av rusmidler er et vesentlig element i historien. Allerede tilbake i 1997 kunne da også Ginger fortelle undertegnede at han var lei av å spille i band med dophuer som ikke brydde seg om orkesteret. I den sammenheng skal det også sies at Ginger selv langt fra har vært en rollemodell for edruelighet, og når du legger psykiske problemer på toppen av misbruket – eller kanskje i bunnen – da har du oppskrifta på nær katastrofe.

Mellom oppløsninger, selvmordsforsøk, evige uoverensstemmelser med plateselskaper og management, og følelsen av konstant motgang, har The Wildhearts så klart å levere noe av den heftigste rocken som noen gang er skapt. Bandets debut, «Earth Vs. The Wildhearts», står da også igjen som et av nittitallets aller beste album.

Tidligere i år slappet kvartetten så sitt første studioalbum på ti år, «Renaissance Men». Med det er The Wildhearts tilbake, og i oktober fant bandet veien til Norge for første gang siden 2009 da Ginger og hans menn inntok den lille scena på Olsen på Bryn. I den anledning fikk undertegnede en prat med Ginger, som passende nok i stor grad ligger på en sofa den timen samtalen varer. Dette etter at han kvelden før hadde nok et mentalt sammenbrudd, som gikk direkte og viralt på mannens Twitter-konto.

Slikt gjør at det er med en viss usikkerhet man forsiktig banker på dørkarmen inn til garderoben, der Ginger ligger lett henslengt. Intervjuet har blitt bekrefta først ti minutter tidligere, men det skal likevel vise seg at Ginger ikke vet at undertegnede skulle komme. Han ønsker uansett velkommen, og det er med det klart for en lang prat med en svært så åpenhjertig brite, i motsetning til det forhasta kvarteret man som regel kan forvente når et band skal på scena om under to timer.

2019-versjonen av The Wildhearts.

Det er mye å snakke om, både når det gjelder The Wildhearts’ historie, nåtiden, og Gingers problemer, men vi begynner forsiktig med et lite tilbakeblikk på de siste ti åra. The Wildhearts har i denne perioden gjort sporadiske turnéer, der blant annet «Earth Vs. The Wildhearts» og «P.H.U.Q.» har blitt spilt i sin helhet, hvilket er dokumentert med liveplater, men i hovedsak er det ikke The Wildhearts det har handla om for Ginger i denne perioden.

– Det har skjedd mye, men bare ikke med The Wildhearts. Jeg har gjort mange plater, og resten av gutta har også vært involvert i sine prosjekter. Samtidig har Danny (bass) vært junkie med gata som bosted, mens Ritch (trommer) har vært halvveis pensjonert fra musikken mens han har holdt sitt eget taktekkefirma gående.

– Jeg har uansett vært veldig opptatt med å spille inn plater, og jeg har hatt flere sideprosjekter. Jeg trodde heller ikke at The Wildhearts noen gang skulle spille inn ei skive igjen. Vi har jo kommet sammen og gjort noen konserter nå og da, men ei plate trodde jeg virkelig ikke kom til å stå på agendaen. Jeg kunne ikke en gang se for meg at jeg skulle skrive The Wildhearts-låter igjen, for jeg kunne ikke forestille meg at jeg nok en gang skulle ha så mye sinne og aggresjon i meg.

– Obama styrte, men så forandra den politiske situasjonen seg, og alt har bare blitt verre og verre. Dermed var det plutselig mye å skrive om igjen, så sånn sett er det god timing for The Wildhearts. «Renaissance Men» er ei sint plate, og det er nok bra, for i dag tror jeg ingen ønsker at The Wildhearts skal gjøre ei «happy» skive. Verden er så ute å kjøre at vi trengte å gjøre noe aggressivt.

Ginger har hatt flere sideprosjekter gående – vi kommer inn på noen av disse etter hvert – samtidig som det stadig kommer nye soloplater. Slik han snakker om tilblivelsen av «Renaissance Men» er det uansett mye som tyder på at han ikke bare skriver en bunke låter, for så å finne ut i hvilket prosjekt de passer i.

– Nei, jeg jobber ikke på den måten. Slik jeg jobber, skriver jeg et album. Sånn har det alltid vært, selv da jeg nærmest var en unge, og lenge før jeg spilte inn min første plate. Jeg satt på gutterommet og skrev side 1 og side 2 av et album. Hver skive jeg har gjort har stort sett begynt med at jeg har skrevet låt nummer én. Samtidig har jeg visst at jeg trengte et avslutningsspor, for på den måten å ha en front og en hale.

– Denne gangen var dette veldig morsomt, for det å sette seg ned med Ritch for å gjøre arrangementer er fint, og vi gjør det veldig bra i fellesskap. Vi tenker likt, og vi er enige om at selv på CD-ene skulle vi tenke som side 1 og side 2 på en LP. Jeg hadde uansett glemt hvor mye moro det var å arrangere låter med Ritch.

– Men, tilbake til det med låtskriving så er jeg altså ikke typen som sitter der med en samling låter, men derimot en fyr som skrivet et og et album. Dermed er «Renaissance Men» skrevet som ei The Wildhearts-skive fra den første låta, som var «Dislocated». Jeg og Ritch satt så på en pub og funderte over hva plata trengte som avslutningsspor. Vi satt der og skravla om favorittlåter, og hvor bombastisk denne siste låta måtte bli. Vi kom så opp med ideen til «Pilo Erection» mens vi drakk noen øl, så lite har forandra seg der, humrer Ginger.

C.J. på Lillehammer sommeren 2008.

Man skulle kanskje tro at gitarist C.J. var den som skulle være mest involvert når det kom til arrangementer og med det nærmest ferdigstilling av Gingers låter, men det er altså trommeslager Ritch som er komponistens viktigste sparringspartner på dette feltet.

– Ritch er også en glimrende komponist, og han har skrevet låta som er sendt ut til radio fra «Diagnosis»-EP-en. De ville ikke spille «Diagnosis» siden albumet kom ut i mai, og de dermed mente låta var for gammel. Samtidig spiller de Deep Purple, eller Ted Nugent, eller hva det nå enn er, så skjønn det om du kan. Slik er uansett engelsk radio.

– Siden «Diagnosis» er låta med et budskap ville jeg selvfølgelig at den skulle nå ut til folk, slik at andre med mentale problemer kunne ta poenget. I stedet ble det til at den veldig gode Ritch-låta «That’s My Girl» gikk ut til radiostasjonene. Det er ei fin radiolåt, selv om jeg er litt usikker på om menn i femtiåra bør synge om jenter. Jeg skulle altså ønske at låta med et budskap ble plukka ut, men slik er altså bransjen, poengter en smått oppgitt Ginger.

The Wildhearts har i all hovedsak hatt en fast låtskriver i Ginger, men hovedpersonen ønsker nå at hele bandet skal involveres på dette feltet, og dette har han lykkes med på den ferske EP-en.

– C.J. har skrevet ei låt, mens Ritch har skrevet to. Jeg og Danny skrev også ei i fellesskap, så alle er involvert. Slik vil jeg også at det skal være. Om vi kommer til å spille inn et nytt album, så vil jeg at alle skal være involvert. Jeg ønsker ikke å skrive et nytt The Wildhearts-album på egenhånd.

– «Renaissance Men» er nå nærmest avliva i Storbritannia, der den på en måte er skrinlagt av selskapet. Det å skrive et helt album basert på hva jeg går igjennom i livet akkurat nå, for at plata så nærmest skal bli drept på mindre enn ett år, er jeg ikke klar for å gjøre igjen. Derfor kan de andre også skrive om sine erfaringer, der de skriver et par låter hver om å være forbanna på myndighetene, og så har vi et album.

Ritch under Metal Rock Festival på Lillehammer i 2008.

Det er tydelig at «Diagnosis» er ei viktig låt for Ginger, hvilket nok også forklarer at denne på en måte ble gjenoppliva gjennom EP-en som bærer dens tittel. Med tanke på mannens egen kamp på det mentale plan er det da også naturlig å tro at dette er ei veldig personlig låt.

– Den handler om industrien rundt mental helse, sett fra mitt ståsted. Helsesystemet i Storbritannia, og det faktum at NHS (National Health Service) blir lagt i grus av toriene – samtidig som et relativt høyrevridd pressekorps har lagt frem masse løgner – er et stort problem. Folk tror jo på dette om at det skal investeres så og så mye i mental helse, men det er ikke annet enn løgn.

– NHS faller sammen, og samtidig er dette det eneste stedet folk kan gå med sine mentale problemer når de ikke har masse penger. Som et resultat av det dårlige systemet er selvmordsratene fortsatt alt for høye. De hjemløse – der mange lider av mentale lidelser – dør i mye større antall enn den gang NHS fungerte, og alt dette er et resultat av at det er billigere å grave et hull i jorda enn å finne ei seng til de som lider. Det er et direkte inhumant system.

Ginger brenner virkelig for dette temaet, og vi er på langt nær ferdig med det. Det virker uansett som om The Wildhearts er mer et utløp for frustrasjon enn for eksempel mannens soloplater, og da kan man lure på om skrivemetodene varierer mye etter hvilket prosjekt neste plate skal være en del av.

– Nei, men etter som jeg blir eldre – hvilket jeg dessverre stadig ser ut til å bli – skriver jeg mer og mer om det som er personlig for meg. Det som er mest dominerende i livet mitt – og på mange måter de jeg er nærmest, siden det påvirker dem også – er nettopp problemer rundt mental helse.

– For meg handler dette altså om manglende finansiering, både til forskning og utdanning innen mental helse. Dette er et stort felt, og du kan godt si at det er plass til mange låter innenfor emnet. Samtidig er det et veldig tragisk tema, og de fleste låtene kommer derfor fra et trist sted. Gladlåter er sjeldne, og veldig sjelden særlig gode.

Det er som tidligere nevnt ingen hemmelighet at Ginger sliter tungt – han gjorde også et selvmordforsøk sommeren 2017 – og det er i slike situasjoner ofte nærmest som terapi å skrive musikk og tekster. Mange vil da også holde en lav profil utenfor denne kanalen for utløp, men Ginger understreker at det for ham også er helt i orden å snakke om problemene.

– For meg fungerer begge deler. Det å snakke, og dele erfaringer, er det viktigste, og med det den beste medisinen. Å snakke med andre som lider mentalt er en god ting, men også det å snakke med dine kjære for å forsøke å få dem til å forstå, og for å forstå hvordan situasjonen påvirker dem, er viktig.

Hele bandet på sofaen.

– Om du sliter må du informere familien og de nærmeste, for ellers kan de ikke forstå hva som foregår. Dette er ikke et sykdomsbilde som synes ved at du får byller eller noe annet som vises fysisk, og derfor må du informere de rundt deg. Samtidig er selvfølgelig det å skrive også ren terapi for meg, og det fungerer veldig bra. Gitaren er min beste terapeut. Alle legene mine har vært ubrukelige, men musikken hjelper meg.

– Dermed vil jeg velge musikk fremfor legebehandling, og derfor er jeg heldig som har dette utløpet. Samtidig kan forhåpentligvis musikken plukkes opp av andre som har det tungt, og da kanskje gi dem en viss trøst. Jeg har da også fått høre at en del av sololåtene mine har hjulpet folk, og når du hjelper andre som har de samme lidelsene som deg selv er det ikke en jobb, men en form for service. Jeg er glad jeg kan være til denne hjelpen for andre.

At Ginger har sine opp- og nedturer er velkjent, og kvelden før dette intervjuet fant sted hadde han altså et av sine sammenbrudd. Dette skjedde etter en konsert i Stockholm, og nå under et døgn senere snakker han ut om hva som skjedde.

– Jeg hadde en stor nedtur i går. Jeg var forbanna allerede da jeg var på scena, men vi fullførte konserten, som var helt grei. Etter at jeg har nådd bunnen på denne måten føles det bare som om jeg er utbrent, jeg har fått nok, og er bare lei av alt. Det føles litt som dagen derpå, og du føler deg som et spøkelse. Når du har et så stort anfall av manisk depresjon, slik jeg hadde i går, føler du en enorm trang til å begå selvmord. Jeg kjempa mot denne trangen i går, mens jeg i dag ikke ønsker å ta livet av meg. Jeg unnslapp dermed ei kule.

Det utfallet skulle man tro var en god ting, men selv en Ginger som her og nå ikke ønsker å begå selvmord er usikker.

– Om det er en god ting vet jeg ikke, sier en forsiktig Ginger etter litt tenketid. Jeg vet ikke, for på mange måter skulle jeg gjerne ikke vært her lenger. Jeg har hatt venner som har dødd av kreft, og jeg skulle ønske jeg kunne overtatt sykdommen deres. Jeg blir uansett her for barna mine, for hunden min, og for alle som liker musikken min.

Ginger setter stor pris på fansen, men dessverre finner han ikke nødvendigvis hjelp til sine problemer i møte med tilhengerne.

– Nei, egentlig ikke, for det blir så flyktig. Jeg liker å møte fansen – derfor har vi platesigneringer og slikt – men det er ikke særlig terapeutisk. Det skjer som regel i et sterilt miljø, som en platebutikk, og alle blir hasta forbi mens alt du rekker er å signere noe, ta dem i hånda og ta et bilde.

– Det er ikke et sted der du kan diskutere ting med folk. Derfor er jeg aktiv online, for der kan jeg være på døgnet rundt, og der kan alt mulig tas opp med folk fra hele verden. For meg er det bra, og forhåpentligvis er det bra også for de jeg kommuniserer med på denne måten.

Stidi, Ginger, C.J. og Jon Poole. The Wildhearts i Oslo vinteren 2004.

Vi bytter tema, selv om vi på en måte forblir i den problematiske verdenen The Wildhearts stadig befinner seg i. Ginger nevnte at Danny hadde vært seriøst på kjøret, og bassisten hadde i hovedsak vært ute av bandet siden 2003 da han returnerte med ubestemt status i februar 2018.

– Danny var en junkie da han var med i bandet før, og etter det har han altså vært en hjemløs junkie i 10-15 år. Han ødela alle årene sine, så til slutt hadde han ingen andre steder å sette sprøyta enn i lysken. Dette resulterte i en sykdom som gjorde at han mista kraften i det ene beinet, hvilket igjen utvikla seg til koldbrann.

– Dermed måtte fotbladet amputeres, noe som så førte til en blodinfeksjon som gjorde at beinet måtte amputeres ved kneet. Det Danny i ettertid har innsett er at han mista et bein, og ikke livet. Han har dermed en betydelig bedre holdning til livet i dag enn han hadde før, og er veldig positiv.

Det er da også en blid og tilsynelatende fornøyd Danny undertegnede hilser på etter intervjuet med Ginger, men helseproblemene gjør at bassisten aldri finner veien opp de kronglete trappene til backstagen på Olsen. Samtidig merker man seg at Danny setter seg ned mellom låtene under kveldens konsert. Helt avrusa er Danny uansett ikke, forteller Ginger, og det hadde heller ikke noe med om han kunne komme tilbake til bandet eller ikke å gjøre.

– Jeg vil ikke si at han er avrusa, og The Wildhearts er ikke akkurat et rusfritt band, flirer Ginger. Han slutta uansett å injisere heroin, han kutta ut nåler. Fra mitt ståsted betyr det at jeg ikke trenger å bekymre meg for om han puster eller ikke, og jeg trenger ikke bekymre meg for å finne ham død på bussen en dag. Nå fester han, drikker, og gjør hva det nå enn er folk gjør når de fester. Det ser ut til å være OK for ham.

– Jeg skal ikke si til ham at han skal bli ren. Dette er ikke Hollywood. Vi er fra Newcastle. Det handler om å ikke dø, og det er alt jeg bryr meg om. Danny kom uansett tilbake da vi gjorde et veldedighetsshow for Scott Sorry (bandets bassist på deler av 2000-tallet) for å samle inn penger til kreftbehandlinga hans. Da var jeg spent på om det kom til å fungere, og om han kom til å klare å spille låtene.

– Det var veldig merkelig da vi kjørte gjennom låtene. Du kan kanskje si at det var som å ha sex med ekskona. Dette var virkelig bra. Det var akkurat slik det pleide å være, så du kan si at vi ikke skiltes på grunn av «sexen», men av andre grunner. Vi gjorde så Britrock-turnéen sammen med Reef og Terrorvision, og det var en måte å sjekke ut om Danny var i god nok form til å bli med på ei ny plate.

– På denne tiden hadde vi uansett ingen forventninger, så vi kunne ikke bli skuffa. Jeg hadde ennå ikke skrevet noe heller. Danny var uansett fantastisk på den turnéen, og bandet var virkelig samspilt. Da sa jeg «Hør, vi er alle i live, så la oss lage ny musikk mens det fortsatt er situasjonen». Resultatet ble ei perfekt The Wildhearts-plate.

– Om du vil høre hvordan The Wildhearts låter vil jeg anbefale «Renaissance Men», og ikke den første skiva. Alle snakker om debutalbumet, men det var jo bare en gjeng unger på speed og gleden over å spille inn deres første plate. Hvis du virkelig vil høre hvordan The Wildhearts høres ut, er det altså det siste albumet som gjelder.

Scott Sorry på scena på Lillehammer i 2008.

Det er uansett udiskutabelt at debuten, «Earth Vs. The Wildhearts», står som en påle 26 år etter utgivelsen. Da kan det være interessant å høre hva Ginger tenker om plata i dag.

– Den er flott. Det var mitt første album, mens noen av de andre gutta hadde spilt inn album tidligere. Mick Ronson kom innom studioet for å spille, og Mutt Langes kone, Stevie Lange, som har en av mine favorittstemmer, kom inn og sang. Det hele var magisk. Vi spilte inn plata i Wessex Sound Studios, der «Never Mind The Bollocks» hadde blitt spilt inn, og hele opplevelsen var bare så perfekt som ditt første album kan bli.

– Det vi egentlig gjorde var uansett å spille inn demoer, men disse demoene hadde så mye sjel, og hvordan kunne de egentlig ikke ha det når de ble spilt inn på et slikt sted. Derfor beholdt vi demoene, og jobba videre med dem. Innspillingene ble også gjort på brukt bånd, men det var en vibe og en energi der som ikke kunne matches. I hovedsak var det oss som spilte live.

– Vi hadde jo spilt mye rundt omkring på denne tiden, så bandet var godt innkjørt. Sånn sett var det nok best at vi spilte det inn live, i stedet for å forsøke å spille inn ei «profesjonell plate». Vi var rett og slett ikke så proffe, og bandet hadde definitivt ikke mye studioerfaring. Det hadde nok blitt ei mye dårligere plate om vi hadde spilt den inn «skikkelig», for nå har den en punk-spirit som alltid har ligget i bandet. En av grunnene til at bandet eksisterer er nettopp det at vi er punk-fans og at vi har denne spiriten.

Som så ofte ellers i kveld er Ginger virkelig i siget nå, og han følger på med hvor det musikalske grunnlaget for The Wildhearts ligger.

– Vi er ikke alle fans av metal eller tungrock, men punk har vi definitivt til felles. Eller kan jeg si at vi har god musikk felles, uansett hvilken genre det er, om det er thrash eller gammel rock. Vi har kanskje litt snodig smak i dette bandet. Vi liker ikke corny heavy metal, der de synger om å voldta kvinner, eller om å fly på drager.

– Vi liker god metal, som tidlig Metallica, tidlig Anthrax, Nuclear Assault, og i det hele tatt der metalen ble til noe annet, med punk-inspirasjoner og elementer fra hardcore. Videre liker vi alle band som The Damned, Ramones og Bad Brains, så vi har en veldig lik smak, som igjen blir en viktig del av The Wildhearts. Det var nettopp alt dette vi ville fange opp på vårt første album, og jeg tror vi klarte det.

Det skal sies at The Wildhearts hadde vært i studioet før den første fullengderen ble skapt, og resultatet av disse studiobesøkene ble EP-ene «Mondo Akimbo A-Go-Go» og «Don’t Be Happy… Just Worry», som ble slått sammen til et minialbum med sistnevnte tittel. Etter «The Earth Vs. The Wildhearts» fulgte så singler med mengder med eksklusive b-sider – stort sett av ypperlig kvalitet – og så det andre albumet, som Ginger mener han på mange måter aldri fikk gjort skikkelig.

Besetningen som spilte inn «Earth Vs. The Wildhearts»: Stidi, Ginger, Danny og C.J.

– Det var så mye moro å spille inn det første albumet, men det neste ble det absolutt minst morsomme jeg har spilt inn. Nei, jeg skal omformulere det, for å spille inn plata var fantastisk, for vi spilte inn et dobbelalbum. Dermed hadde vi satt hva som skulle være første og siste låt på side en, og det samme for side to, tre og fire.

– Vi spilte inn plata som om den skulle være slik, men så fikk plateselskapet tapene. Da sa de at de ikke likte de lange spora, mens vi mente at du måtte ha lange låter på et dobbelalbum. 50 korte låter ville bli for mye for folk. Selskapet ville uansett ikke bruke de lange spora, og dermed ble det satt sammen et nedklipt album av de kortere låtene, i et forsøk på å gjenskape debuten.

– Dette var for oss det første faresignalet som fortalte oss at selskapet ville gjøre noe annet enn bandet hadde planer om. Vi var ikke på jakt etter suksess, men derimot hadde vi en vilje til å lage musikk, for å unngå å måtte ta vanlige jobber. For oss var det nok suksess å slippe det sistnevnte.

Resultatet av denne disputten med plateselskapet var at den planlagte dobbelskiva ble delt i to, der postordrealbumet «Fishing For Luckies» kunne by på de nevnte lange spora, mens «P.H.U.Q.» besto av de mer ordinære låtene. Førstnevnte står utvilsomt igjen som vinneren blant disse to.

– Plateselskapet fjerna altså alle de lange låtene fra skiva, og disse var fenomenale. Da sa vi at vi ville ta dem tilbake, og på vår måte sørge for at fansen skulle få høre låtene. Våre venner i forskjellige blader fikk så tak i dette albumet vi kalte «Fishing For Luckies», og plata fikk strålende anmeldelser. Dette førte igjen til at selskapet kjøpte låtene tilbake fra oss.

– Det var først da de leste anmeldelsene, som sa at dette var gode låter, plateselskapet forsto at materialet var bra. De kunne altså ikke høre det selv. Det eneste de gutta var i stand til å høre var om ei låt var kommersiell eller ikke, og ikke om det var ei god låt. Band som vi likte, slik som Queen, gikk jo mot strømmen, og slik er vi også. Vi ville gjøre ting på vår måte.

– Rundt denne tiden mista jeg rett og slett lidenskapen, og ble hekta på dop. Innen «Fishing For Luckies» kom ut (skiva ble alt i alt sluppet i tre versjoner, og her antar vi han mener den siste) hadde jeg ikke lenger noen interesse for det jeg drev med, og da vi var fremme ved «Endless, Nameless» var vi alle junkies. Det var ikke plateselskapets skyld at vi ble junkies. Det var vår egen skyld, men det var omstendighetene vi var i som gjorde at vi bestemte oss for å gi faen.

Ginger har fortsatt ikke gitt opp tanken om å gi ut det planlagte dobbelalbumet, og ser for seg at «Fishing For Luckies» og «P.H.U.Q.» en dag skal sys sammen til den planlagte formen.

– Ja, jeg har ambisjoner om dette. Samtidig vil jeg remikse alt materialet, og med det skape det andrealbumet jeg hadde planer om den gang. Jeg fikk altså aldri gjort denne «vanskelige andreplata», som kunne blitt vår Pink Floyd «The Wall». Kall det Punk Floyd, om du vil, humrer Ginger.

Oslo høsten 1994: Devin, Ginger, Ritch og Danny.

The Wildhearts’ neste ordinære album ble «Endless, Nameless». Nå hadde C.J. for lengst forlatt skuta, mens Devin Townsend og Mark Keds fikk svært kortvarige opphold i bandet, før Jef Streatfield ble permanent gitarist frem til The Wildhearts ramla fra hverandre på tampen av 1997.

– Da vi var fremme ved «Endless, Nameless», var det å gi ut noe kommersielt det siste vi hadde et ønske om å gjøre, og det ga vi selskapet beskjed om. Nå hadde Foo Fighters kommet, og de spilte kommersiell musikk, og det samme gjorde Green Day. Vi ville ikke gjøre det, for vi ville gjøre noe som kunne utfordre lytteren. Dermed gjorde vi «Endless, Nameless», og plateselskapet hata skiva.

Det samme gjorde undertegnede, hvilket igjen førte til at samtalen med Ginger den gang til tider var mer en diskusjon/krangel enn et intervju.

– Det var mange som hata den plata, ler Ginger, men det var for oss en kunstnerisk erklæring. Samtidig gjorde vi noe som krevde respons fra lytteren, og det er jo akkurat det kunst skal gjøre. Kunst skal være en komfort for de forstyrrede og en forstyrrelse for de komfortable. «Endless, Nameless» gjorde i høyeste grad dette. Den forstyrra det komfortable, men samtidig var det noen få forstyrra mennesker som likte plata.

– Jeg er en av de som likte plata, og den står fortsatt der som min The Wildhearts-favoritt. Jeg elsker gi faen-holdinga som ligger over skiva. Plata ber ikke på noen måte om unnskyldning. Det utstråler en holding som sier «hvis du ikke liker meg, så bryr det meg ikke». På denne tiden var jeg også en veldig forvirra og forbanna junkie. Vi er uansett alle fortsatt i live, og holder på med vårt, så det er umulig å angre på noe.

– Det intervjuet du nevner ble sikkert bedre av at vi var så uenige, for intervjuer blir alt for ofte bare en greie der noen skal selge noe. Det blir bare kjedelig, og jeg vet at jeg selv ofte kjeder meg når jeg leser intervjuer. Jeg kommer fra en bakgrunn der vi fikk intervjuer med Sex Pistols, og de var aldri kjedelige. Lemmy var aldri kjedelig, men i dag beskriver artister som regel bare jobben sin.

Jef med Plan A på Elm Street sommeren 2005.

Her er Ginger inne på en av hovedgrunnene til at undertegnede ikke lenger gjør mange intervjuer, for i dag ender du gjerne opp med en artist som nærmest leser opp promoskrivet, og ikke er villig til å snakke om annet enn den siste plata. Dermed er det utrolig befriende med en mann som Ginger, som fosser over med tanker, meninger og historiske tilbakeblikk.

– I slike tilfeller du nevner kan de like gjerne holde en pressekonferanse, for de har jo de samme svara uansett hva du spør om. Ikke bare er artistene kjedelige i dag, men musikken er også kjedelig. Man skulle tro at det på grunn av det politiske klimaet i dag skulle være mengder med unge band som var forbanna, og som dermed skulle lage voldelig og aggressiv musikk. Nå, på mine eldre dager, flirer Ginger, har jeg sett frem til at det skal skje, men det gjør jo ikke det.

– Jeg hører ingenting som gir meg lyst til å rive av meg trøya og løpe ut i gatene. Det er jo en gjeng med gamle jævler som oss som må spille slik musikk. Når yngre folk hører den nye skiva vår, og kanskje anmelder den, så klager de over at den er støyende. Mitt svar da er at du er jo faen meg ung, og det er meningen at du skal like aggresjon og støy. Folk skal bli berørt av ting, og det som skremmer meg er at dagens ungdom ikke ser ut til å være berørt av problemene.

– Du har Greta Thunberg, som er en talende ungdom, men da har alle en mening om henne. Hun er ikke problemet, og det at alle skal ha en mening om henne er en avsporing fra problemet. Folk burde skaffe seg kunnskap om emnet, i stedet for å sitte ved den jævla computeren og spy ut dritt. Folk må innse hva som faktisk foregår, og bli forbanna. I dag er det ikke noe sinne, og som John Lydon sier «anger is an energy». I dag er det ingen energi i musikk, eller ungdomskultur generelt.

– Jeg har tre barn, så jeg er til en viss grad bevandra i ungdomskulturen. Musikken de hører på er fantastisk, med flott produksjon, men det er jo nærmest eventyrmusikk. Det er jo likevel noen band der ute som fortsatt er forbanna, og Discharge er fortsatt der og gjør sitt. Det samme gjør The Wildhearts. Den gamle garde er der, og jeg vil mye heller ha Discharge ved min side i striden enn faens Greta Van Fleet.

Ginger snakker om inspirasjoner fra punk og thrash, men det er utvilsomt mer melodiske band som også har inspirert The Wildhearts. Cheap Trick er blant disse.

– Jeg elsker Cheap Trick, og jeg elsker melodisk musikk. Jeg vokste opp på syttitallet med Sweet, Slade og ABBA. Jeg elsker ABBA. Vi må heller ikke glemme Kiss, som var en av favorittene da jeg var ung. Det som så skjedde var typisk nok at jeg hørte Ramones, og det forandra alt.

– Det ble mye Ramones og Motörhead, og samtidig var det altså mer punk. Jeg har nevnt The Damned og Sex Pistols, men Stiff Little Fingers var også et stort band for meg. De har også vært et viktig band for The Wildhearts, og Stiff Little Fingers er fortsatt et aktivt band, understreker Ginger med et smil. Videre kom UK 82-punken, med band som Discharge, The Exploited og GBH. Det var en stor greie.

Dagens besetning: Ritch, Danny, Ginger og C.J.

– Alt var en reaksjon til noe annet, og da gjerne til popen. Når du hører på popmusikk fra syttitallet var den fantastisk. Fleetwood Macs «Rumours» er fortsatt ei fenomenal plate, og «The Dark Side Of The Moon» er fortsatt like suveren. Så kom åttitallet og musikken ble dritt, der Stock, Aitken og Waterman regjerte på radioen. Som en reaksjon på den dritten fikk du hardcore dance, rave og acid house. Det igjen ble en egen kultur, en dopkultur, og et sosialt fenomen. Det var en tidsånd, der ungdom som ikke ville være representert via myndighetene gjorde sin egen greie. Gjennom opprør holdt de sammen, og de hadde det moro.

– Nå for tiden er det mye skit, og rockeband er grusomme i dag. Alt er beige, hvor er opprøret, hvor er den nye dopen, og hvor er de sinte ungdommene? Jeg føler at jeg mister troa på menneskeheten. Det føles som om noen få personer er som tømmerstokker i et svært hav der jeg er i ferd med å drukne, og jeg klamrer meg til disse få tømmerstokkene.

Ginger skravler i vei, og sporer gjerne av for å få ut både frustrasjon og glede. Mannen viser da også et engasjement man sjelden opplever maken til, og samtidig lurer man på om artisten med røtter fra Newcastle-området har forandra innstilling opp gjennom åra.

– Ja, absolutt. Når du får barn bør du forandre deg. Da jeg fikk mitt første barn holdt jeg fortsatt på med narkotika, og da forandra jeg egentlig ikke holdningene mine. Det tok faktisk lang til før jeg gjorde det, men etter hvert begynte jeg å innse at det jeg drev med påvirka barna mine.

– Jo eldre du blir jo mer interessert blir du i å følge med på det som skjer rundt deg, samtidig som dopen mister sin virkning og du utvikler samvittighet. Jeg har dermed en helt annen attitude i dag enn da jeg var ung. I dag kan jeg skrive ei låt om et emne jeg skrev om da jeg var ung, og det vil bli ei helt annen låt. Det fordi innstillinga mi til det aktuelle emnet er helt annerledes.

Vi returnerer til musikken, og prosjekter Ginger har drevet med i perioden The Wildhearts har vært et mindre aktivt band. En tid spilte han med Michael Monroe, hvilket resulterte i to albumutgivelser. Videre har Ginger hatt noen nye bandprosjekter gående, og et av disse var det mer industrielle Mutation.

– Det var veldig støyende. Jeg har alltid likt ekstrem musikk, slik som Big Black og Bad Brains. Et band som Bad Brains ble klassifisert som punk, men de var egentlig noe helt annet. Jeg falt også for den industrielle musikken da den dukka opp, og et band som Ministry traff meg virkelig. Det som på en måte hørtes forstyrra ut traff meg, og det gjelder også dance-musikk med tunge bombastiske låter.

– Jeg hadde så en ide om å gjøre musikk i denne retningen, og jeg så da for meg et prosjekt på tre album. De tre platene var alt Mutation var planlagt å være. Skivene ble mer og mer støyende, der den første var som et støyende The Wildhearts, mens den andre var betydelig mer avantgarde. Den låt litt som om det skulle vært et Mike Patton-prosjekt. Den tredje plata er vanskelig å beskrive, men den høres ut som meg. Jeg liker den siste veldig godt.

Mutation.

– Det var også da vi bestemte oss for å sette sammen et band for å gjøre noen konserter. Vi gjorde da én Mutation-turné, og det er den største katastrofen jeg har vært involvert i. Alle medlemmene fikk sammenbrudd. Det var flere i Mutation som ikke takla det vi drev med, og vi mista mange underveis.

– Jeg vet ikke hvorfor, men det kunne se ut til at musikken hadde sterk innvirkning på de involverte. Turnéen ble ikke annerledes, og den fikk det til å tippe over for medlemmene. Vi spilte i Storbritannia og Japan, og det var vel planer om mer, men da vi var ferdig med Japan var alle klare for innleggelse, ler Ginger.

Det er tydeligvis noe med Ginger og Japan, for om vi går tilbake til 1997 og The Wildhearts’ første oppløsning så fulgte den også etter en japanturné.

– Det var faktisk mye verre med Mutation. Jeg trodde The Wildhearts var det verste jeg kunne oppleve, men det viste seg å være mye mer ondskap i Mutation. Det hadde noe med hvordan bandet fikk ut følelsene hos oss. Det hele var jo nærmest et eksperiment i støy, og i utgangspunktet føler jeg meg komfortabel med støyende musikk.

– Jeg hører på Merzbow for å slappe av, og jeg har alltid likt den retningen Scott Walker tok inn i en snodig, nesten avantgarde form for musikk uten formler. Det var musikk det var umulig å trampe takten til, og med det musikk som kun skulle oppleves, og ikke skulle settes på som bakgrunnsmusikk. Jeg tror jeg var klar for dette, men de andre gutta i Mutation var nok ikke like klare.

I stor kontrast til Mutation finner vi Hey! Hello!, som var betydelig mer moderat i uttrykket. Dette resulterte i to plater, men som, for det meste annet Ginger setter seg fore, så skulle også dette bli et vanskelig prosjekt.

– Hey! Hello! var egentlig ment å bli en EP. Jeg hadde ei låt, og som alltid når jeg har ei låt, blir den til to. Det er nesten som celledeling, og dermed ble to til fire. Da hadde jeg en EP, og samtidig hadde Pledge Music kommet for fullt. Pledge skulle jo ende opp med å underslå tonnevis med penger, og komme unna med det, fordi bransjen beskytter de kriminelle. Musikkindustrien er den mest korrupte bransjen i verden, men tilbake til Hey! Hello!

– Innen vi var i gang med Pledge-kampanjen hadde jeg ti låter, så dermed ble det et album. Jeg hadde aldri gjort ei plate der jeg spilte alle instrumentene selv, og det ville jeg gjøre her. Jeg skulle synge, spille trommer og bass, og i det hele tatt gjøre alt på egen hånd. Da jeg skulle legge på vokalen mista jeg så stemmen. Jeg kunne synge noe, men det var ikke leadvokal.

– Samtidig hadde jeg nettopp gjort soloplata «555%», og jeg hadde satt sammen et soloband. I dette bandet hadde jeg med Victoria (Liedtke), og hun kom inn og sang på Hey! Hello!-skiva. På dette tidspunktet var det ikke ment å bli et band, men folk likte virkelig Hey! Hello!, så jeg plukka noen av mine favorittmusikere og gjorde det til et band.

Victoria og Ginger, Hey! Hello!

– Mens jeg skrev den andre plata sa Victoria at hun ikke hadde råd til å være med med mindre vi betalte henne, men det var ikke penger i dette, og ingen fikk betalt. Hun bodde i New York, og hun påstår fortsatt at hun fikk sparken. Jeg vet ikke hvordan hun har kommet til den konklusjonen, for det var hun som slutta.

– Vi fikk da inn ei annen blond amerikanerinne jeg kjente, Hollis (Mahady) fra Love Zombies. Vi spilte inn den andre plata med henne, men så bestemte også hun seg for å slutte. Hun likte ikke London lenger, og hun ville heller bo på ei strand i California. Jeg skulle ønske hun hadde fortalt oss dette før vi brukte masse penger på å spille inn plata. Vi fullførte da skiva med flere forskjellige sangere, men på det tidspunktet innså jeg at det lå en forbannelse over bandet. Forbannelsen var blonde, amerikanske vokalister, ler Ginger.

Hey! Hello! var uansett utfall et band som var snillere i uttrykket enn Mutation, men til tider har Ginger også tatt den enda mer ned, med akustiske konserter. Dette er dokumentert på blant andre «Grievous Acoustic Behaviour» og «Potatoes & You», men briten forteller at han egentlig ikke er så glad i å gjøre akustiske show, selv om det er mye god underholdning på disse liveplatene.

– Jeg hater egentlig akustiske konserter, for de er virkelig skremmende. Nettopp fordi det skremmer meg så mye å stå der alene med en akustisk gitar, har jeg tanker om å gjøre ei akustisk plate neste år. Jeg vil egentlig heller stå der naken, for jeg føler meg så sårbar med kun en akustisk gitar. Jeg liker det ikke, jeg liker støy. Vi har gjort akustiske turnéer, og da har vi bare bestemt oss for å ha det moro.

– Dermed har det ikke endt opp som rene akustiske konserter, og på noen opptredener har vi ikke engang hatt gitarer. En gang hadde vi et brannslukkingsapparat, et strykejern og et strykebrett, og det var det. Vi sang og hamra i vei på disse tingene. Du kan si at det var en surrealistisk kunstopplevelse, samtidig som folk drakk seg fulle med sine venner. Det var moro, men sånt kan du ikke gjør gang på gang, for det blir kjedelig.

Uansett hvor støyende musikken til Ginger kan være, ligger det som oftest noe melodisk i bunn. Dette gjelder til og med for «Endless, Nameless», og man føler at grunnlaget i Gingers musikk på mange måter er ei fengende poplåt.

– Ja, til og med det støyende stoffet har hooks. Da er vi tilbake til Big Black – jeg elsker alt Steve Albini har gjort, men jeg er spesielt stor Big Black-fan – og de hadde alltid hooks. Selv om kompiser som var inne i punk og hardcore, mente Big Black var for støyende, så hadde bandet hooks. Det er ikke det at bandet er stort i støyutrykket. Det er mer som et tannlegebor, eller noe annet merkelig og foruroligende som det. Det er noe jeg elsker ved bandet, men det er alltid hooks der.

– Steve er fra Chicago og han er en stor Cheap Trick-fan, så det er klart det er hooks der. Motörhead har jævlig fete hooks, og det samme har Discharge og den beste aggressive dance-musikken. Det samme gjelder den gode industrielle musikken. Bare hør på Ministry. Jeg tror ikke jeg kan skrive noe som er rett frem støy, for det må være noe interessant å feste seg ved.

The Wildhearts 2019.

Ginger sitter til tider med en akustisk gitar når han skriver, men komponeringa kan like gjerne foregå kun inne hodet hans.

– Selv når jeg sitter der med en akustisk gitar har jeg produksjonen inne i hodet mitt. Inne i hodet er det altså harmonier, trommer og et platecover, selv om jeg der og da kun sitter med en akustisk gitar. Sånn holdt jeg på også før jeg kunne spille gitar. Noen låter blir også til uten at jeg rører et instrument, og da vet jeg bare hvordan de skal struktureres.

– Ta for eksempel «LOCAC» fra «Diagnosis» – tittelen står for «Language Of Cowards And Cunts» – og da den ble til holdt jeg aldri i en gitar, men jeg visste hvordan den skulle låte. Jeg kan altså skrive og arrangere ei låt i hodet, og det er bra, for det hindrer de jævla demoniske tankene i å ta helt over.

Når det gjelder The Wildhearts er gitarene uansett viktige, og det er ganske beskrivende for musikken at bandet har en utgivelse med tittelen «Riff After Riff After Motherfucking Riff».

– Dette kommer fra tidlig Metallica, og «Ride The Lightning» og «Master Of Puppets» var store plater for oss. Samtidig har vi band som Sepultura, Pantera, og i det hele tatt alt med et tøft riff, – som Primus med «Frizzle Fly» og «Too Many Puppies» – som vi virkelig elsker. White Zombie må også nevnes.

– Jeg og C.J. visste hva vi var ute etter da vi først møttes, men det utvikla seg til noe mye bedre enn jeg hadde trodd. Han brakte ny musikk inn i mitt liv, og jeg tilførte ny musikk til hans liv. Jeg spilte Fishbone for ham, mens han spilte Descendents for meg. Vi fungerte bare så bra sammen, og spillestilene våre var perfekt for hverandre. Det handla om riffa, og vi var virkelig tighte. Du kan si at vi spilte mer som James Hetfield enn Slayer.

– I dag er jeg mer glad i Slayer enn Metallica, men spiller mer som James Hetfield, Scott Ian eller Malcolm Young. Det er snakk om det virkelig tighte rytmegitarspillet, og dette er veldig viktig for oss.

– Jeg skriver også alle riffa når jeg kommer opp med låtene. Om C.J. kommer opp med ei låt full av riff har det en tendens til å låte litt som gamle The Wildhearts-riff, men det har uansett vært sånn – og da spesielt på nittitallet – at jeg stort sett har skrevet all musikken. Du kan si jeg har skrivet 99 prosent av musikken for bandet, men jeg ønsker å forandre på det. Nå vil jeg bare skrive 25 prosent.

C.J. og Ginger rocker Lillehammer.

Ginger understreker at riffa kommer fra en kjærlighet til thrash, hardcore og punk, men samtidig vil noen sikkert si at det ville vært smartere å fordele riffa utover flere låter, enn kanskje å bruke fem gromriff i ei og samme låt.

– Da hadde du fått fem kjedelige låter, men når du putter alle disse riffa inn i ei låt ender du opp med ei fantastisk låt. Variasjonen er også viktig, samtidig som jeg ønsker å etterlate meg noe unikt. Der tror jeg historiebøkene kommer til å være snille mot The Wildhearts. Jeg tror at når folk hører på The Wildhearts om 40-50 år, så vil de undres over at vi ikke var et stadionband når Nickelback var det, og de vil undres over at vi ikke solgte millioner av plater mens Red Hot Chili Peppers gjorde nettopp det.

– Folk vil kanskje lure på hva faen som foregikk den gang. Sånn sett kan det bli litt slik som vi ser med Vincent van Gogh. Alle elsker ham nå, og alle lurer på hvorfor han ikke fikk solgt bildene mens han levde. Etterlater du kvalitet til historien blir du etter hvert verdsatt. Det å gi ut middelmådig skit, bare for å komme på radio eller tilfredsstille plateselskapet, gjør deg verdiløs. Noen verdsetter sikkert penger mer enn sitt eget rykte og arv, men det gjelder ikke for The Wildhearts.

The Wildhearts har aldri vært særlig villig til å følge bransjens tankegang, og som Ginger forteller har det vært mer en opprørstrang, som har fått bandet til å gå i stikk motsatt retning av hva for eksempel plateselskapene ønsker.

– Mye av det jeg har skrevet har kommet til fordi plateselskapet ønska seg det motsatte. Ville de ha en ballade, da kom jeg opp med «Caffeine Bomb». Jeg har aldri skrevet ei skitlåt for penger, og jeg har aldri skrevet ei skitlåt til reklame, selv om jeg har hatt mange tilbud.

Etter mer enn 30 år virker det som om Ginger har vært i konstant opprør mot den bransjen han ikke kommer unna, og mannen legger ikke på noen måte skjul på at han virkelig misliker musikkbransjen.

– Musikkbransjen gjør at jeg hver eneste dag har lyst til å gi meg. Jeg hater bransjen, jeg forstår den ikke, for den gir ingen mening. Videre har du korrupsjonen, slik som jeg nevnte med Pledge. Det faktum at Pledge svindla mengder med band – og ikke minst svindla fansen for millioner – for så å bli frikjent i retten kommer av at bransjen forsvarer bransjen. Det er som en mafia.

– Industrien rundt det hele har ingenting med den kreative og artistiske siden å gjøre, og den har ingenting å gjøre med grunnen til at jeg liker musikk. Det faktum at jeg må være en del av industrien for å holde på med musikk plager meg. Nettopp dette er også grunnen til at jeg har min egen label, og der kan jeg lage den musikken jeg ønsker. Dessverre er The Wildhearts en del av bransjen, og noen av avgjørelsene er faen meg rent ut idiotiske. Det forbløffer meg at det skal være sånn.

Rockefeller 2004.

– Vi skal for eksempel gjøre presse, som vi altså ikke får beskjed om. Når vi nå endelig gjør disse konsertene i Finland, Sverige og Norge, har managementet bestemt at vi skal ha med en trommetekniker, men ikke en lydmann. Turnémanageren er lydmannen på turnéen, og det er jo en gal manns plan. Ikke noe gir mening.

– Da «Renaissance Men» kom ut trykte ikke plateselskapet nok CD-er. Resultatet var at da vi gjorde signeringer i HMV-butikker rundt i England, så hadde de ikke plata i butikkene. Dette gjør vi for øvrig uten å ta betalt, for å ta betalt for å møte fansen er faen meg kriminelt. Da er det snakk om at bandene oppfører seg som bransjen.

– Uansett, folk kom altså til disse platesigneringene for å kjøpe en CD og få den signert, men den var altså ikke å få kjøpt. Samtidig ville plateselskapet ha plata inn på listene, men det fantes altså ikke nok CD-er til å få det til. Det blir som om du går ut med kun en sko, og så lurer du på hvorfor den ene foten er så jævlig kald. Jeg forstår det bare ikke, og jeg hater den jævla bransjen.

Når Ginger jobber med sitt eget selskap har han kontroll, men i The Wildhearts’ tilfelle er bandet altså låst til et annet selskap.

– Gutta i bandet ville ikke spille inn plata for min label, for de ville heller jobbe med labelen til managementet vårt. Manageren vår har altså sin egen label, og han har sikra seg en 360 deal (enkelt forklart vil det si at managementet har nærmest full kontroll på alt rundt bandet) og dermed styrer han også merchandisen, som også er skit.

– Vi har alltid hatt fine t-skjorter, men nå selger vi t-skjorter som ser ut som dritt. Gutta i bandet elsker ham, og siden dette er et demokratisk band har det blitt sånn. Jeg er tydeligvis den eneste som har et problem med å selge elendig merchandise.

Dette betyr også at The Wildhearts ikke eier rettighetene til sine siste innspillinger, i motsetning til «The Wildhearts» og «¡Chutzpah!», som nå blir reutgitt som dobbel-CD-er, med masse bonusmateriale.

– Nei, vi eier ikke rettighetene, og plata er allerede død. Dette etter at den kun har vært ute noen måneder, og det er grunnen til at jeg ikke vil skrive et helt album igjen. De andre gutta kan skrive ei plate, og på den måten kjenne på skuffelsen.

– Når det gjelder de foregående skivene så ble «¡Chutzpah!» opprinnelig gjort gjennom Sony Finland, og de gjorde absolutt ingenting for den. Det var ingen promotering, absolutt ingenting. Vi kjempa så mot dem i flere år for å få tilbake rettighetene til plata, og vi fikk dem til slutt.

– «The Wildhearts» ble opprinnelig utgitt på min label, så nå kunne vi reutgi begge med ekstralåter. Det er fint å ha sin egen label, for der kan vi gjøre plater jeg selv ville kjøpt. Det er booklets, mye for fansen, og flotte farga vinyler. Jeg kommer fra en fans ståsted, og derfor har jeg en annen tilnærming enn bransjen ellers.

Kvartetten som leverte «Renaissance Men».

Nå kommer Ritch og C.J. inn i garderoben, og Ginger spør om gutta vil bli med på intervjuet. Det hele blir nå uansett mer til en småkaotisk samtale, der Ginger mener at vi fortsatt har all verdens tid, for det å forberede seg til konserten handler kun om å ta på seg skoa. Kanskje er det da også slik at skoa er det eneste som noen gang forandrer seg, selv om kveldens konsert skal foregå på ei mindre scene enn The Wildhearts er vant til.

– Jeg tror dette er den minste konserten vi noen gang har gjort, sier Ginger, mens Ritch har sitt å legge til.

– Det er i alle fall første gang vi spiller i en kinesisk restaurant.

Gutta er uansett enige om at dette blir den minste konserten bandet har gjort, men samtidig hører det med til historien at Ritch ikke var med fra starten.

– Nei, jeg kom inn i 1993, så da var det oppvarming for relativt store artister som gjaldt, samtidig som vi gjorde ganske store headlinekonserter. Jeg tror min andre konsert med The Wildhearts var som support for Alice In Chains på Brixton Academy.

Det er også rundt denne tiden The Wildhearts besøker Oslo for første gang, når bandet i november 1993 står på Rockefeller-scena som oppvarming for Vai. Siden den gang har medlemmer kommet og gått, men i kveld er det faktisk den samme besetningen vi så den høstkvelden for 26 år siden som skal rocke fra seg.

– Dette har alltid vært den besetninga som låter best, poengterer Ginger, mens C.J. legger til at det også er den peneste besetningen.

Det er faktisk hele 31 år siden undertegnede første gang opplevde C.J. på ei scene, og da spilte gitaristen i Tattooed Love Boys.

– Du vet virkelig hvordan du skal få meg til å føle meg ung, flirer C.J.

Besetningen som besøkte Oslo høsten 1993: Ritch, Ginger, C.J. og Danny.

Under det samme londonbesøket klarte denne skribenten kunststykket å sitte på T-banen på vei til en konsert med et band man da bare hadde lest om, men halvveis på turen fant jeg ut at jeg heller skulle ta en rolig kveld på hotellet. Bandet som dermed ble valgt bort var The Quireboys, med Ginger på gitar.

– Du gikk ikke glipp av noe, påstår Ginger. The Quireboys var ikke bra da, og de har aldri vært bra.

Her legges det inn en protest, og samtidig en påstand om at The Quireboys’ debutalbum «A Bit Of What You Fancy» er en klassiker.

– Hvis du mener det gikk du glipp av en fantastisk konsert den gang, sier Ginger mens latteren runger. Dette er ikke en periode jeg skammer meg over, men det føles som om det var noen andre. Jeg har uansett sett bilder, så det var meg. Det var meg som forsøkte å spille meg opp til overflaten i London.

Det er en noe uhøytidelig stemning i rommet nå, men Ginger forteller videre hvordan han endte opp i nettopp The Quireboys.

– Jeg ble egentlig med i bandet for å komme meg inn på en Guns N’ Roses-konsert. The Quireboys skulle varme opp for Guns N’ Roses på Hammersmith Odeon. Jeg visste at vokalisten i The Quireboys var involvert i et klubbkonsept som het Buttz And Spike’s, så jeg dro dit for å oppnå kontakt. Bandet hadde da bare én gitarist, og jeg maste på hele kvelden om hvor viktig Malcolm Young var for AC/DC. Jeg klarte å overbevise gutta om at de trengte denne ekstra rytmegitaristen, og jeg fikk jobben.

– Det har vært et par tilfeller der jeg har overbevist band om at de har trengt en rytmegitarist, så jeg har sånn sett selv skapt åpne posisjoner jeg har kunnet fylle. Når det gjelde The Wildhearts så er jo egentlig både jeg og C.J. rytmegitarister, og vi er dermed det eneste bandet jeg kan komme på som har to rytmegitarister, og ingen sologitarist som befinner seg i sin egen verden. Derav alle de riffa du nevnte tidligere.

Med disse orda avslutter vi intervjuet, og i det denne skribenten forlater garderoben kommer det en siste beskjed fra Ginger om den forstående konserten.

– Det kommer til å bli høyt!

Jan Dahle

 

En time på sofaen