This is rock’n roll

The Quireboys_A Bit Of What You Fancy

Etter helgas rock’n roll-party på Olsen i Oslo føles det svært så riktig å plukke frem The Quireboys’ klassiske debutalbum, «A Bit Of What You Fancy». Her snakker vi om en ren leksjon i tradisjonell britisk rock’n roll, med tydelige hint i retning av blant andre Faces.

Det hele begynte i det vi hadde kommet litt over halvveis på åttitallet, men det skulle gå noen år før The Quireboys albumdebuterte. Et par singler ble sluppet før Parlophone fant det for godt å signe bandet, og underveis hadde blant andre det senere villhjertet Ginger vært innom bandet. Så, i det herrens år 1990 ble «A Bit Of What You Fancy» sluppet, og konkurrerte dermed med Thunders «Back Street Symphony» om å være årets albumdebutant i Storbritannia det året.

The Quireboys tok sine inspirasjoner fra blant andre band som Faces og The Rolling Stones, og dermed snakker vi om veldig tradisjonell britisk rock. Spike har en herlig hes stemme som nesten har mer Rod Stewart i seg enn Rod selv, og ingen synger såre kjærlighetsballader bedre enn nettopp Spike. Mannen har en utrolig evne til å gi lytteren ståpels der du virkelig føler sårheten i ei låt som «I Don’t Love You Anymore». Videre byr bandet på innslag av slidegitar og munnspill, og selvfølgelig Chris Johnstones rivende gode pianospill.

Plata åpner med «7 O’Clock» – skivas første av i alt fire singler – og partystemninga blir umiddelbart satt, der bandet rocker med fremtredende piano. Tradisjonell rock blir nesten ikke bedre enn dette, og med en produksjon som ikke på noen måte låter datert fungerer dette like godt i dag.

Etter et par rockere tar gutta det litt ned med den glimrende seige balladen «Whippin’ Boy», før det er klart for heidundrende «Sex Party». Dette svinger mer enn norske riksveier, og klarer du å sitte i ro til slik musikk liker du i alle fall ikke rock. Med kassegitar og piano blir vi så tatt med inn i historien om «Sweet Mary Ann», ei låt som etter hvert rockes opp, og alene viser en del av The Quireboys’ evne til å variere musikken innenfor de tradisjonelle rammene.

«A Bit Of What You Fancy» er langt fra ei plate som har lagt alle godlåtene på første halvdel, slik vi så ofte opplever. Nå hjelper det selvfølgelig at alle låtene her nærmest er klassikere, men flere av de beste kommer likevel på det som var side to på LP-en. «Hey You» oser party og allsang, og det samme gjør i aller høyeste grad «There She Goes Again».

Musikken er selvfølgelig bluesbasert, noe som er tydeligere enn noen gang i godrockeren «Misled». Platas kjappeste låt «Long Time Comin'» drar så i gang godfoten, før det igjen roes ned med herlig Spike-stemning i «Roses & Rings».

«A Bit Of What You Fancy» ble i 1997, sammen med oppfølgeren, «Bitter Sweet & Twisted», sluppet som dobbel-CD, og begge diskene ble da fylt opp med bonusspor. Denne utgava er å anbefale, siden den fremstår som god dokumentasjon på Quireboys’ første periode, da også album nummer to har sine svært gode sider. I 2009 ble «A Bit Of What You Fancy» igjen reutgitt, og denne gangen med flere demoinnspillinger som ekstraspor.

Når vi nå skriver 2016 er materialet fra «A Bit Of What You Fancy» fortsatt dominerende i The Quireboys’ livesett, og låtene skaper fortsatt godstemning og allsang i salen. Nettopp dette er det da også stadig mulig å oppleve her hjemme, da bandet for lengst har falt inn i kategorien «norgesvenner».

Jan Dahle

This is rock’n roll

En kommentar om “This is rock’n roll

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s