Det er igjen tide for et tilbakeblikk, men denne gangen ikke til undertegnedes tidlige ungdom. Vi befinner oss nå i 1990, og britisk rock opplever dette året at det slippes et par fenomenale debutalbum. Tidligere er The Quireboys‘ bidrag omtalt på disse sidene, og nå har turen kommet til Thunder og deres «Backstreet Symphony».

På midten av åttitallet var det et lovende britisk band som het Terraplane. Onde tunger omdøpte riktignok bandet etter hvert til Terrible Pain, med ganske god grunn, for etter en brukbar debut gikk det fort nedover da bandets andre plate viste seg å være relativt katastrofal. Terraplane så, til tross for nedturen, ikke ut til å gi opp, og tankene begynte etter hvert å gå i retning av ei ny plate.

For å prøve å få fart på ting ble den da (og nå dessverre igjen) tidligere Duran Duran-gitaristen Andy Taylor brakt inn på produksjonssiden. Taylor hadde for øvrig interessant nok nettopp gitt ut et soloalbum med tittelen «Thunder». For å gjøre en lang historie kort kan vi si at tre av Terraplanes medlemmer fant ut at mer enn Andys inntreden var nødvendig, og bandet skifta dermed navn til Thunder, og to nye medlemmer ble henta inn. Dette teamet, bestående av de fem originale Thunder-medlemmene og Andy Taylor, gjorde så to plater.

Det var på senåret 1989 singelen «She’s So Fine» fant veien ut på markedet, men denne glimrende riffrockeren gikk nok mange hus forbi i første omgang. Åpner «Backstreet Symphony» gjør den uansett, og dermed er standarden satt, der vi får relativt tradisjonell britisk rock med et snev av blues. Vokalist Danny Bowes’ herlige stemmeprakt har en anelse Paul Rodgers i seg, og han kler musikken helt glitrende.

Singel nummer to var «Dirty Love», og undertegnede glemmer aldri hvordan man ble sittende å måpe da videoen første gang ble vist på «Headbanger’s Ball». Sjelden har man hørt ei låt det svinger mer av, og det ekstremt fengende refrenget tok meg umiddelbart. Plata måtte bare skaffes, og det tok deretter ikke lang tid før man forsto at dette bandet var det beste som hadde skjedd rocken på årevis.

Thunder viste seg som et band med særdeles gode låter, og det gjaldt uansett om vi snakker om rockere eller ei strålende roliglåt som «Don’t Wait For Me». Her trår for øvrig Ben Matthews til med sitt fortreffelige orgel, som han trakterer i tillegg til den ene gitaren i bandet.

Deretter er det rifftid igjen når «Higher Ground» viser seg som nok ei perle. Den akustiske gitaren blir så trukket frem idet «Until My Dying Day» tar over, men etter hvert utvikler også denne låta seg til en riffrocker. Variasjon er det hele tiden, og nettopp det er med på å sikre at plata aldri er i nærheten av å bli kjedelig.

Så langt har vi kommet halvveis, og dermed er det på tide å snu LP-en. Tittelkuttet står for tur, og hva kan man si som ikke allerede er sagt. Igjen får vi et fett riff som basis for en melodiperle av dimensjoner. Gitarist og hovedlåtskriver Luke Morley viser at alt han gjorde galt i Terraplane nå skal gjøres så riktig som overhode mulig, og dette blir også en av i alt seks singler fra albumet som klatrer oppover på de britiske singellistene.

Det samme gjelder «Love Walked In», men her snakker vi om en nydelig ballade, av den typen Thunder så ofte har vist at de behersker. Tåredryppende vakkert er det.

Nå beveger vi oss mot den delen av skiva som kanskje ikke har et like klassisk preg som det tidligere nevnte materialet, men bandets beskrivelse av briter på tur, «An Englishman On Holiday», har helt klart noe for seg. «Girl’s Going Out Of Her Head» dukker så opp som den minst melodiøse komposisjonen. Dermed blir den også platas svakeste låt, men selv den ville fremstått som en godbit på de fleste andre skiver.

En godkjent versjon av Spencer Davis Groups «Gimme Some Lovin'» er ikke en nødvendighet i Thunder-sammenheng, og litt meningsløst var det å gi ut denne på singel, men den fungerer. På CD-en finner man så bonussporet «Distant Thunder» som ikke kan sies å være mer enn helt greit. Faktum er at bandet hadde sterkere låter på denne tiden som ble benytta som b-sider, og med seks singelutgivelser, der alle kom i flere formater, med forskjellige ekstralåter, ble det mye snacks for en fan den gang.

Som liveband var Thunder også nærmest uslåelig på denne tiden, og enten man så dem foran 70.000 mennesker på Monsters Of Rock, eller på intime Elm Street i Oslo, regjerte kvintetten på scena.

For undertegnede var dermed ingen britiske band i nærheten av Thunder på begynnelsen av nittitallet, og selv om gutta aldri har klart å matche sine to første album holdt bandet koken gjennom hele tiåret. Etter et par års pause kom gjengen så tilbake for fullt i 2003, og selv om det har vært et par avbrekk underveis er Thunder tidvis ute og rusler på landeveien – noe som har ført til noen riktig gode konsertopplevelser for denne skribenten – og senest i fjor kom det et nytt studioalbum.

Jan Dahle