Jim Steinman har som kjent levert en god del tidløse klassikere til rockehistorien, men mannen har også en del komposisjoner som på mange måter har gått i glemmeboka. Dette enten fordi låtene har vært for svake, eller rett og slett fordi de har drukna litt blant hitene på de aktuelle platene. I Månedens Steinman denne gang skal vi ser litt på ei slik glemt låt, «I’ll Kill You If You Don’t Come Back» fra Meat Loafs «Dead Ringer».

Gitarriffet som innleder «I’ll Kill You If You Don’t Come Back» sparker i gang side to på LP-versjonen av «Dead Ringer», og på mange måter er det i første halvdel ei ganske streit rockelåt som åpenbarer seg. Det er da også en veldig standardisert besetning av musikere vi finner her, der Max Weinberg pisker skinn, Steve Buslowe basser i vei, Roy Bittan står for pianoet, og Elton John-gitarist Davey Johnstone trakterer seksstrengeren. I tillegg krydrer Jimmy Maelen med litt perkusjon.

Alle musikerne er med over fra Jim Steinmans «Bad For Good», som egentlig var ment å bli Meat Loafs oppfølger til «Bat Out Of Hell». Slik ble det ikke da en kombinasjon av Meat Loafs stemmeproblemer, og påstått misnøye med «Bad For Good»-materialet, førte til at nevnte album i stedet ble Steinmans eneste soloplate. Da kom Steinman opp med låter til det som skulle ende opp som «Dead Ringer», og i all hovedsak har vi med helt nyskrevet stoff å gjøre, hvilket betyr at det meste av «Dead Ringer»-materialet har usedvanlig lite forhistorie.

Før «Dead Ringer» var i nærheten av å bli ferdigstilt hoppa Steinman selv av prosjektet, hvilket blant annet betyr at Stephan Galfas er oppført som produsert på plata i samarbeid med Meat Loaf selv. Dette er nok også noe av grunnen til at ei låt som «I’ll Kill You If You Don’t Come Back» har et så streit rockepreg som den har.

Meat Loafs stemmeproblemer i forkant av «Dead Ringer»-innspillinga er for øvrig merkbar på plata, der stemmen hans rett og slett låter annerledes på store deler av skiva enn hva vi er vant til fra andre produksjoner. Dette blir umiddelbart klart når Meat innleder første verset i «I’ll Kill You If You Don’t Come Back». Melodimessig er det uansett godt, selv om vi ikke snakker om Steinman på sitt ypperste, og en viss Steinman-dynamikk er det i komposisjonen.

Dette betyr blant annet at det halvveis ut i låta kommer et neddempa parti, der Bittans piano er i føringa, før Meat kommer inn i denne gode balladedelen, som bygger seg opp. Her snakker vi også om den beste delen av «I’ll Kill You If You Don’t Come Back», der melodiføringa har mye av Steinman-magien over seg. Samtidig legger Johnstone etter hvert følsomme solotoner, og med det blir «I’ll Kill You If You Don’t Come Back» nærmest som to låter å regne.

På alle måter tar det seg opp i siste halvdel, og da også på tekstsiden. Låta tar for seg et forvirra forhold som tydelig bærer preg av at mannspersonen verken kan leve med eller leve uten sin kjære. I rockedelen beskrives det hele uten at Steinman er helt i sitt lyriske ess, men det fungerer. Når vi kommer over i balladepartiet tar det seg veldig opp, og mer Steinman enn det er i følgende vers kan det vel knapt nok bli:

«Somebody bless all the girls in the sand on the beach
They’re dreamin’ of boys and staying just out of reach
Bless all the cheerleaders down on the track
They’re glistening like diamonds with sweat on their backs»

Her er altså gutter, jenter, og ikke minst cheerleadere på plass, og ikke utypisk er det at vi befinner oss på stranda. Senere, når vi forflytter oss til gatene, lekes det med ilden, og i det hele tatt er mange velkjente Steinman-elementer med i historien. «I’ll Kill You If You Don’t Come Back» blir likevel litt ujevn på tekstsiden.

Ellers når det gjelder «I’ll Kill You If You Don’t Come Back» er dette ei låt som det ikke finnes andre seriøse innspillinger av, i alle fall ikke som undertegnede har klart å spore opp. Dermed slipper man selvfølgelig også eventuelle lidelser, og man kan glede seg over den ene versjonen som finnes, selv om det altså ikke er Steinman på sitt aller beste.

Jan Dahle