The Wildhearts vinner over Jorda

Få band har hatt en mer uryddig historie enn The Wildhearts, der kvartetten har vært av og på i snart 30 år. Når orkesterets første studioalbum på ti år, «Renaissance Men», nå er rett rundt hjørnet kan det da passe seg å se tilbake til begynnelsen, og den gang bandet hadde en – for Gingers menn å regne – relativt ryddig periode. Samtidig leverte gutta et fenomenalt debutalbum i form av «Earth Vs. The Wildhearts».

For undertegnede var The Wildhearts et band man hadde lagt merke til i Kerrang!, og jeg dro kjensel på gitarist Chris «CJ» Jagdhar, som jeg hadde sett spille på The Marquee Club med Tattooed Love Boys i 1988. Hovedmann Ginger hadde på sin side en fortid fra The Quireboys, som jeg for øvrig var på vei til å se samme år, men på t-banen til spillestedet ombestemte jeg meg, og tok i stedet en rolig kveld på hotellet. Tidenes tabbe!

Spol så frem til 1993, og The Wildhearts er et navn man altså har merka seg, men det er først når bandet annonseres som oppvarming for Vai – Steve Vais bandprosjekt som blant andre inkluderte en purung Devin Townsend – initiativet til å sjekke ut kvartettens debutalbum blir tatt. Det ble da kjapt klart at dette var ei skive som satte det meste annet som skjedde på samme tid i skyggen.

Før The Wildhearts kom så langt som til «Earth Vs. The Wildhearts» hadde gutta gjort et par EP-er, og det viste seg etter hvert at det aller meste låtskriver Ginger tok i på denne tiden var rent gull. Her og nå skal vi uansett i hovedsak konsentrere oss om «Earth Vs. The Wildhearts», og med det elleve låter som tok denne skribenten på senga høsten 1993.

The Wildheart, med Stidi, i 1993.

Albumet åpner med et småtungt riff, før «Greetings From Shitsville» drar skikkelig i gang. Du møtes da av en fet lydvegg, der Gingers fenomenale melodibruk er et fremtredende element. Det er da også nettopp denne mannens evner til å komme opp med gullkorn på gullkorn som er The Wildhearts suksessformel. Trommis Stidi og bassist Danny bygger fundamentet når åpningssporet etter hvert går over i heftig riffing og solo, der CJ viser seg som en glimrende gitarist for bandets rett i trynet rock.

Det løfter seg så enda et hakk med den ypperlige «TV Tan», som også var blant albumets singler. Her er melodiføringa igjen suveren, og dette kombinert med The Wildhearts’ råskap er den perfekte kombinasjonen, der bandet befinner seg i et blandingslandskap mellom hardrock og punk. Produksjonen låter den dag i dag fortsatt like frisk, der den altså fremhever både fandenivoldskhet og melodier.

Til tross for ofte enkle, fengende og rett i trynet melodier, evner også Ginger og gutta rundt ham å gjøre spennende arrangementer. Vi snakker nemlig gjerne om låter som ikke bare pøser på rett frem, men som derimot tar plutselige og uventa vendinger. Sånn sett holdes lytteren konstant på tå hev, og materialet blir aldri uspennende.

Dette fører også til at flere av låtene blir relativt lange, og «Everlone» når seks og et halvt minutts spilletid. Samtidig mister bandet aldri energien i løpet av albumets 50 minutter, selv om sistnevnte låt plutselig slår over i det nesten stillferdige et øyeblikk, før det drar over i rifforama mot slutten av sporet. Her er det nesten slik at gutta leker seg med det litt proga.

The Wildhearts, med Ritch, i 1993.

Den gromme riffinga gjør så «Shame On Me» til et luftgitarøyeblikk, og det svinger godt når «Loveshit» følger. Samtidig understreker Ginger at det på mange måter er fengende pop-låter som egentlig ligger i bunnen av bandets tøffe uttrykk, og sånn sett har nok mannen lært et triks eller to fra Ramones. Her krydres for øvrig lydbildet med piano fra Willie Dowling.

«The Miles Away Girl» er riktig munter der tunge, riffbaserte partier kombineres med Gingers pop-teft. Det skal også påpekes at hovedmannen synger godt. Et av platas mange høydepunkter følger så når «My Baby Is A Headfuck» strømmer ut i rommet, og her gjester for øvrig Mick Ronson med ren rock’n roll gitar. Plata er da også tilegna den tidligere Mott The Hoople- og David Bowie-gitaristen, som døde noen måneder før «Earth Vs. The Wildhearts» ble sluppet.

Høyenergisk blir det med den ultrakjappe «Suckerpunch», som er riktig hissig der Gingers vokal får en industrivreng. Her klarer også Ginger igjen kunststykket å kombinere det hardtslående med utrolig sterk melodibruk på helt suverent vis. På mange måter får du som lytter heller ikke særlig med pusterom på skiva, der den ene gromlåta overtar for den andre, og «News Of The World» er nok et spor med veldig fengende refreng, samtidig som gitarveggen og riffa slår mot deg.

Nok en hissigpropp dukker opp mot slutten av albumet når «Drinking About Life» slår mot deg i to intense minutter, før «Love U Til I Don’t» avslutter «Earth Vs. The Wildhearts» på glimrende vis. Med det har The Wildhearts også levert et debutalbum helt blotta for dødpunkter, og ei skive som står igjen som en av nittitallets aller beste utgivelser.

Innen The Wildhearts ankom Oslo og Rockefeller i november 1993 var Stidi ute av bandet, og ny mann på trommer var Ritch Battersby. Den samme besetningen som vi fikk oppleve på norsk jord den gang er etter mye frem og tilbake atter en gang samla når «Renaissance Men» nå er på vei, men det har altså likefullt vært ei uryddig reise for Ginger og hans The Wildhearts, der hovedpersonen selv er eneste mann som har vært med hele veien.

The Wildhearts, med Devin Townsend, i Oslo i september 1994.

Allerede da The Wildhearts gjorde sitt andre norgesbesøk, i september 1994, var CJ ute av bandet, og midlertidig på hans plass fant vi da Devin Townsend. Dette samarbeidet ble kortvarig, og i en periode installerte The Wildhearts svingdør for gitarister på øvingslokalet. Bandet hadde likevel rukket å gjøre en bunke b-sider, EP-en «Caffeine Bomb» – der tittelsporet ble lagt til på senere versjoner av «Earth Vs. The Wildhearts» – minialbumet «Fishing For Luckies», og deler av den kommende «P.H.U.Q.», før CJ forlot skuta. Alt dette er stoff som holder høy kvalitet.

CJ skulle så gå videre med tidligere nevnte Willie Dowling i Honeycrack, som leverte ei veldig sterk skive i form av «Prozaic». The Wildhearts fulgte etter hvert på med å gå på trynet med «Endless, Nameless», før bandet i 1997 gikk i oppløsning for første gang. Siden den gang har det vært vanskelig å henge med på når bandet har eksistert og ikke, samtidig som Ginger etter hvert har kommet opp med flere og flere andre prosjekter.

Mannens konstante bombardering av markedet med ny musikk har etter hvert blitt av svært varierende kvalitet, og man føler rett og slett at han sprer seg ut over for mye. Underveis har han uansett levert gode ting, som den strålende «Black Leather Mojo» med Silver Ginger 5 i 2000. Det hører da også med til undertegnedes The Wildhearts-historie at da Silver Ginger 5 var oppvarming for The Wildhearts på Debaser i Stockholm i 2004, hadde jeg en av mine aller beste konsertkvelder noen sinne.

Jan Dahle

Reklamer
The Wildhearts vinner over Jorda