Vi er bare så vidt i gang med april, så da undertegnede tidligere i dag begynte å vurdere årets første skogstur, ble det også vurdert om ikke turen heller burde gå til nærmeste anstalt for de med akutte sinnsforstyrrelser. Etter nøye overveiing ble konklusjonen at det nok ville være enklest bare å tasse opp mot Røverkollen, og satse på at det ville være en god kur mot for tidlig vårløsning.

Første post på programmet når man skal ut i villmarka er selvfølgelig å finne passende akkompagnement, og med det blir Gyllene Tiders selvtitulerte debutalbum henta frem. Deretter er det bare å traske ut i vårlufta, og oppover mellom blokkene, til jeg etter hvert møter på et sikkert vårtegn i Ravnkollbakken borettslag. Der treffer jeg nemlig en soper. Dere vet en slik en som henger bak på traktoren og trekker til seg vinterens grus og skit.

Videre bærer det over Sverre Iversens vei, og tankene om å gå stiene oppover i skogen blir fort skrinlagt da naturen mellom trærne her oppe i høyden fortsatt lider av ekle hvite utslett. Dermed blir det grusveien oppover i skogen, og jo høyere jeg kommer jo mer blir det av dette fæle hvite stoffet.

Underveis synger Per Gessle «(Dansar Inte Lika Bra Som) Sjömän», hvilket tar tankene tilbake til rockecruisene tidligere år, der man tok både ett skritt hit og ett skritt dit, totalt i utakt med musikken.

Et stykke oppe i bakkene forbiløpes jeg så av en jogger – noen trenger tydeligvis tidligere nevnte anstalt mer enn meg – og når jeg nærmer meg toppen ser jeg en rablende gal mann oppe i TV-masta. Er jeg den eneste med tendenser til normalitet i området? Like bak dette veldig byggverket står for øvrig utkikkstårnet, og det ser stadig like forlokkende, og skremmende, ut. Jeg velger å ikke slite ut trappene der i dag.

Rundt meg er det mer av dette hvite griseriet som her oppe dekker store deler av bakken, og med sola skinnende og ingen solbriller, dras tankene mot Black Sabbath og Ace Frehley som begge forteller historier om å være «Snowblind». Det er nok mulig de har en annen type snø i tankene, men dette inspirerer i alle fall til en lytt til Frehleys soloalbum fra 1978.

Med skoa nytømte for stein og grus bærer det nedover bakkene igjen, og det hele er like begivenhetsløst som turen oppover. Det vil si, helt til jeg plutselig ser to rådyr som knasker lunsj. De står der like oppe i bakken – ved et gammelt hus jeg aldri har funnet ut hva er – og når de blir lei av trynet mitt lusker de inn i skogen.

På vei nedover svinger jeg bortom Bjøråsen kunstgressbane, for å konstatere at noen har gravd den hvite guffa vekk derfra, før det bærer ned mot Svarttjern. Her ligger det fortsatt noe is, men den ser særdeles utrygg ut, mens Donald ser ut til å stalke Dolly på andre deler av dammen.

Her i området må man vasse over fonnene, og det samme gjelder på deler av stien nedover fra Svarttjern. Samtidig er Ace Frehley ferdig med å knuse speil, og med bare et kort stykke igjen å gå passer det å finne frem Toyahs «Four More From Toyah». Dermed har dagens musikalske reise holdt seg innenfor en kort tidsperiode rundt 1980.

Den fysiske turen har på sin side altså vært rimelig uspennende, og konklusjonen er som så ofte før, at naturen er betydelig penere og triveligere når den er grønn enn når den er hvite. Samtidig hindrer det hvite stoffet fortsatt ferdselen så mye at det ikke blir utforsking av ukjente områder, og med det ingen sjanse for at undertegnede ender på villspor med det første. Jeg kommer forhåpentligvis sterkere, og mer bortkommen, tilbake etter hvert…

Jan Dahle