Rock Of The 80’s
Kolbotn, Kolben
30/3-2019

Karjolen regnes som landets første diskotek, og selv om stedet ikke lenger eksisterer, er tiden inne for å feire 50 år siden oppstarten i mai 1969. Dermed inviteres det til fest, og den musikalske underholdninga skal blant andre Åge Sten Nilsen og tidligere Europe-gitarist Kee Marcello stå for.

De lokale heltene i Kølaband byr først på et par timer med et repertoar som består av musikk fra 60-tallet og frem til nesten nåtid, og deretter inntar en modifisert versjon av Ammunition scena under banneret Rock Of The 80’s. Dette betyr at melodiske rockeklassikere fra det gladeste av alle tiår står på programmet de neste 100 minuttene.

Bandet er altså nærmest Ammunition, der en svenske er bytta ut med en annen når Kee Marcello nå trakterer gitaren på venstre side av scena. Gutta åpner ballet med Journeys «Don’t Stop Believin'», og samtidig kommer Christine Grande inn for å synge første del av slageren. Åge entrer så scena, og sammen med Marcello deles dermed sangen mellom tre vokalister.

Journeys «Any Way You Want It» og Scorpions’ «Rock You Like A Hurricane» følger, og nå er det Åge selv som alene fronter bandet. Grande er på sin side litt av og på utover i showet. Det er ingen tvil om at det musikalsk hangler litt her og der, og Marcello blir faktisk litt anonym der Jon Pettersen gjerne står for de heftigste soloene. Dette er uansett ikke så vesentlig, for kvelden handler først og fremst om å ha det gøy, og gøy blir det.

Kee synger deler av kveldens fire Europe-låter, og først ut av disse er «Superstitious». Tradisjonen tro drar denne seg også over i Bob Marleys «No Woman, No Cry», hvilket er med på å skape feststemning i salen. Senere er balladen «Carrie» – med fin solo fra Kee – og selvfølgelig «Rock The Night» med på å skape mimrestund for tilstedeværende Europe-fans.

Grande synger «I Love Rock’n Roll», mens Nilsen på sin side naturligvis ikke kommer utenom Queen. Siden dette i hovedsak handler om åttitallet er dermed «Radio Ga Ga», «I Want It All» og «I Want To Break Free» relativt opplagte valg. Sistnevnte gir for øvrig tangentist Lasse Finbråten en anledning til å komme i solofokus.

På balladesiden gjør Hearts «Alone» seg bra, men i hovedsak er det rockelåtene som står i fokus der det jukses litt ved å dra inn syttitallet når det bys på AC/DCs «Highway To Hell» – som krydres med allsangsnutter fra «T.N.T.» og «Thunderstruck» – og litt «I Was Made For Lovin’ You» puttes inn i Kiss’ «Heaven’s On Fire». Dette er gode partylåter for et i hovedsak voksent publikum.

I Tom Pettys sterke «I Won’t Back Down» tilføres det litt «Free Fallin'», så tidvis er det en liten medleyfølelse over dette. Det er da også disse små ekstrainnslagene som gjerne vekker publikums allsangvilje, og dermed skaper litt ekstra feststemning.

Til Van Halens «Jump» kommer Åge litt sent inn på scena, hvilket resulterer i at Kee må ta første del av sangen, før han etter hvert overlater den til en publikummer på første rad. Igjen snakker vi selvfølgelig om ei solid partylåt, og her tar det såpass av at den normalt sindige bassisten Victor Borge kan observeres sprettende rundt på scena.

Med Kee Marcello tilstede er det ingen annen måte å avslutte kvelden på enn med «The Final Countdown» – selv om denne, som de fleste av kveldens Europe-låter, stammer fra tiden med John Norum på gitar – og dermed får svensken en anledning til å spille en av de mest klassiske soloene i den melodiøse rockens historie. Med det settes også et godt punktum for en konsert som først og fremst kommer til å huskes fordi dette var veldig moro.

Jan Dahle