En gitarist på frifot


Keith Richards «Talk Is Cheap (Deluxe)»
BMG

Året er 1988, The Rolling Stones befinner seg mellom «Dirty Work» og «Steel Wheels», og Keith Richards har funnet tiden inne til sin første soloutflukt. Resultatet er «Talk Is Cheap», og nå er albumet ute i restaurert versjon på alle formater, inkludert luksusboks. Her tar vi for oss den doble CD-en, som inneholder all musikk som slippes i denne omgang.

Plata innledes litt funky med «Big Enough», og låta er – som resten av «Talk Is Cheap» – skrevet i samarbeid med medprodusent Steve Jordan. Litt mer typisk Richards-riffing, og med det litt mer The Rolling Stones, blir det i «Take It So Hard». Nå entrer også medgitarist Waddy Wachtel lydbildet, og han er blant de mer faste musikerne, som går under navnet X-Pensive Winos, utover på albumet.

Låtmaterialet er relativt godt, og det løfter seg litt ekstra med «You Don’t Move Me» og den småspretne «Struggle», men samtidig er det ingen tvil om at Richards’ vokal legger visse begrensninger over det hele. Samtidig har stemmen hans sin opplagte sjarm i ei roliglåt som «Make No Mistake», der han gjør duett med Sarah Dash. Her får også blåserne god plass.

Hyggelig er det at Richards gjenforenes med sin gamle våpendrager Mick Taylor i «I Could Have Stood You Up», som er klassisk rockabilly. Dette svinger det av. «Talk Is Cheap» byr sånn sett på musikk som på mange måter spenner over hele Richards’ karriere, og det rocker brukbart med «How I Wish», der Ivan Neville krydrer med piano, mens Patti Scialfa korer.

Gitarspillet låter ofte umiskjennelig Keith Richards, og sånn sett får fansen mye av det den ønsker seg, slik som i «Rockawhile». Fungerer bra gjør det også når det roes ned med den mer akustiske «Locked Away», der vi også finner små country-innslag. Skiva avslutter så med «It Means A Lot», som er en rocker Richards uten problemer kunne gjort med bandet han til daglig er en del av.

Med det er «Talk Is Cheap» ei variert og god plate, om ingen direkte klassiker. Når albumet nå også er utvida med seks bonuslåter får fansen en god grunn til å gjøre en nyinvestering, og da enten i form av den doble CD-en eller den omfattende vinyl/CD-boksen, der disse innspillingene er å finne.

Mick Taylor er med på fire av disse låtene, der vi snakker om at gutta blant annet har lekt seg med et par coverlåter live i studioet. Det innledes med «Blues Jam», som er akkurat hva tittelen indikerer, og komposisjonen er naturlig nok kreditert alle involverte musikere, hvilket inkluderer velkjente The Rolling Stones-relaterte navn som Chuck Leavell og Bobby Keys. Også «Slim» er en jam, og denne småjazza saken strekker seg opp i over ti minutters spilletid.

Videre blir det en versjon av Willie Dixons «My Baby», med vispbruk fra Steve Jordan og mye piano fra Johnnie Johnson, og en bluesa utgave av Little Johnny Jones’ «Big Town Playboy». Ingenting av dette er veldig interessant stoff, men det fungerer garantert som bonusmateriale for nerdete fans som aldri får nok.

Ekstradisken avslutter med to originallåter fra tiden rundt «Talk Is Cheap», og først ut er en røff innspilling av «Mark On Me», som i ferdig versjon kunne gjort seg på plata. Dette er riffbasert, med plass til blåsere. «Brute Force» er en groovy og småfunky instrumental, som på sin side kunne tilført enda mer variasjon til «Talk Is Cheap».

Jan Dahle

Reklamer
En gitarist på frifot