Sist høst begynte slippet av ferske CD-versjoner av Iron Maidens studiokatalog, da bandets fire første album fant veien ut i butikkene i ny innpakning. Nå er vi fremme ved orkesterets neste fire plater, hvilket vil si at historien denne gang begynner i 1984, og ender i 1990.

Gjennom sine fire første fullengdere bygde Iron Maiden seg sakte, men sikkert opp til å bli et av åttitallets største og viktigste metal-band. Kvintetten var i denne perioden i konstant omorganisering, men da gutta i 1983 slapp «Piece Of Mind» var alle brikkene på plass. Dette resulterte i den definitive karrieretoppen, samtidig som Iron Maiden nå hadde befesta sin posisjon i metal-verdenen.

Med en nå stabil besetning avslutter orkesteret 1983 med å banke livskiten ut av Eddie i Dortmund, før det blir tid for å mumifisere liket året etter. Det er altså her vi kommer inn i historien denne gangen, og akkurat som ved forrige runde presenteres CD-ene i digipaks. Også denne gangen kan du velge å gå for luksusversjon av ett av albumene, og det er «Somewhere In Time». Da får du Eddie-figur og tøymerke på kjøpet.

«Powerslave» (1984)

I 1984 er Egypt i metal-vinden, og både Dio og Iron Maiden velger temamessig å besøke faraoer og pyramider dette året. Dette setter sitt preg både på plater og sceneshow for begge bandene, og for Iron Maiden er det «Powerslave» som gjelder.

Det å følge opp et ultimat album – i dette tilfellet «Piece Of Mind» – har vist seg for mange band å være vanskelig, og også Iron Maiden skal slite litt med det når bandet sammen med sin nå faste produsent, Martin Birch, nok en gang tar turen til Bahamas for å spille inn plate. Her skal åtte albumlåter legges på tape, hvilket viser seg å spenne fra det helt suverene til det litt anonyme.

«Powerslave» innledes med platas to singellåter, der den energiske «Aces High» er først ut. Her spruter det av Iron Maiden, og låta har opp gjennom åra vist seg som en solid konsertåpner. Tempoet senkes noe i albumets førstesingel, den Adrian Smith- og Bruce Dickinson-komponert «2 Minutes To Midnight», og også denne sitter svært godt. Samtidig er temaet krig og elendighet, hvilket ikke er utypisk for disse britene.

Så langt tyder alt på at Iron Maiden er i god gang med å opprettholde standarden fra forgjengeren, men så viser det seg at den påfølgende halvdelen av plata ikke er helt der oppe. Uten på noen måte å bli dårlig, byr bandet gjennom de neste fire spora på låter som ikke helt når opp, der den helt godkjente instrumentalen «Losfer Words (Big ‘Orra)» ikke på noen måte er en ny «Transylvania». Det er uansett gode gitarmelodier underveis.

«Flash Of The Blade», «The Duellists» og «Back In The Village» er på sin side ikke veldig sterke, og byr dermed ikke på Iron Maiden på sitt aller ypperste. Vi snakker om en troika som i den store Iron Maiden-sammenhengen rett og slett går litt i glemmeboka, selv om det også her er gode elementer underveis. For eksempel er solopartiet i «The Duellists» solid håndverk fra herrene Dave Murray og Adrian Smith.

Dickinson er en aktiv låtskriver på «Powerslave», og selv om han ikke helt treffer med «Flash Of The Blade», skal han så til de grader vise seg som en mester når han leverer platas tittelspor. Her snakker vi om Iron Maiden på sitt beste, med en dose dramatikk, god melodiføring, og selvfølgelig temposkifter.

Alt dette skal så tas til nye høyder når «Rime Of The Ancient Mariner» følger, og denne Steve Harris-komposisjonen er Iron Maiden på sitt mest episke, der godt over 13 minutter ender opp med å føles litt kort. Dette er låta som har alt, der riffa sitter, melodiene er ypperlige, historiefortellinga er sterk, og arrangementet skaper fenomenal dynamikk. Skal undertegnede plukke én Iron Maiden-favoritt må det bli dette suverene verket.

Dermed avslutter et litt ujevnt album med to av Iron Maidens beste låter gjennom tidene, så selv om noen spor trekker ned helheten, er «Powerslave» ei obligatorisk skive i enhver Iron Maiden-fans samling.

«Somewhere In Time» (1986)

1986 var et spesielt år for den tyngre delen av rocken. Band som Bon Jovi og Europe la verden for sine føtter, og den melodiøse rocken – som i ettertid har fått det mindre flatterende navnet puddelrock – var med det inne i sin gullalder. Samtidig lot erketypiske metal-band som Judas Priest og Iron Maiden seg påvirke av de nye tidene. Dermed ble begge bandene imagemessig mer fargerike, samtidig som de også introduserte synthen i sin musikk.

Dette er strengt tatt den eneste gangen trender virkelig har satt sitt spor på Iron Maiden, og selv om synthen ble unnskyldt som gitarsynth, er det ingen tvil om at dette polerte lydbildet til så vel Iron Maiden som Judas Priest. Det er da også her Dickinson må begynne å bite i seg ordene «du kan ikke spille heavy metal med synthesizer», men resultatet skulle for begge de britiske metal-legendene bli ypperlig.

Eddie har reist inn i fremtiden når «Somewhere In Time» åpnes med den suverene «Caught Somewhere In Time». De innledende gitarlinjene er herlig melodiske, før tempoet økes, og gutta pøser på i nok ei energisk låt, som skulle vise seg som en suveren konsertåpning.

Igjen kunne skiva by på et par solide singler – bandets trend med å ofte bruke de svakere låtene som singler begynte nå uansett å nærme seg – og den ultramelodiske «Wasted Years» var første smakebit fra plata. Også neste singel, «Stranger In A Strange Land», er særdeles sterk på melodisiden.

Interessant er det at begge låtene er skrevet av Adrian Smith, som allerede i forkant av «Somewhere In Time», i felleskap med trommis Nicko McBrain, begynte å leke seg litt med sideprosjektet The Entire Population Of Hackney. Her kunne mannen by på mer melodisk musikk, som skulle dukke opp som b-sider på de nevnte singlene, og samtidig var frøet til det fremtidige A.S.a.P. sådd.

Tilbake på «Somewhere In Time» fortsetter Iron Maiden å levere glimrende når «Sea Of Madness» brøyter seg ut av høyttalerne, der Steve Harris’ bass er ute på velkjent galopptur, samtidig som det igjen bys på et fengende refreng. Dette er for øvrig nok en Smith-komposisjon, så mens Dickinson – som egentlig ville gjøre musikk mer i retning av noe akustisk på denne tiden – er helt fraværende som komponist, får Harris stor konkurranse som låtskriver fra Smith.

Den eneste låta fra plata som over tid har vært et fast innslag på Iron Maidens konserter er «Heaven Can Wait», som er en uptempo sak, med et melodisk korparti som ble bandets anledning til å invitere gjester og fans opp på scena. Låta er riktig god, men samtidig er dette det sporet på plata som føles litt utspilt.

Da er det mer spennende med «The Loneliness Of The Long Distance Runner» og «Deja-Vu», som aldri ble faste konsertinnslag. Begge kombinerer melodi og tempo på godt vis – sistnevnte er for øvrig Dave Murrays eneste bidrag som komponist på plata – og er med på å gjøre albumet helhetlig sterkt.

Igjen skal så en avsluttende Steve Harris-komposisjon tilføre det lille ekstra i form av nok et historisk, episk verk fra bandlederen. Denne gangen er det «Alexander The Great» det skal handle om. Gjennom åtte og et halvt minutt bygges det flott opp, med stemningsfulle og melodiske gitarer, økende tempo, en Dickinson som byr på suverene vokallinjer, og glimrende soloparti. Det hele er akkurat så storslått som Iron Maiden skal være på denne typen låter, og her føres dermed arven fra «Phantom Of The Opera» og «Rime Of The Ancient Mariner» videre. Med det er også Iron Maidens siste plate som scorer full pott ved veis ende.

«Seventh Son Of A Seventh Son» (1988)

Iron Maiden fortsetter litt der det slapp med «Somewhere In Time» når «Seventh Son Of A Seventh Son» åpner med den råsterke «Moonchild», og synthene er fortsatt en del av lydbildet. På den påfølgende turneen skulle da også basstekniker Michael Kenney til og med løftes frem på scena mens han trakterte tangentene på den ferske platas episke tittelspor.

Nevnte tittellåt er nok ei bortimot ti minutters reise i Iron Maidens episke verden, som bandet så til de grader beherska på åttitallet. Det storslåtte arrangementet er krydra med kor og stemningsskapende tangenter, og som typisk er for denne typen komposisjoner er temposkiftene og de forskjellige partiene med på gjøre dette til spennende lytting, selv 31 år etter utgivelsen.

Før vi kommer så langt skal vi som lyttere uansett gjennom en håndfull singellåter, der den melodiske og suverene «Infinite Dreams» – som uforståelig nok ikke ble sluppet som singel før i forbindelse med livevideoen «Maiden England» – er et platehøydepunkt. I stedet for å slippe denne som singel i forbindelse med lanseringa av albumet valgte bandet/plateselskapet i første omgang å gå for platas svakere låter som singler.

Den første smakebiten fansen fikk fra «Seventh Son Of A Seventh Son» var «Can I Play With Madness», som sammen med den påfølgende singelen «The Evil That Men Do», er blant albumets tre svakeste låter. Dermed er bandet nå også i ferd med å legge seg på den tidligere nevnte linja med å slippe de minst interessante/svakeste spora fra platene som singler. Det er ikke det at de to nevnte låtene er dårlige, men de holder ikke den høye standarden det mest av materialet på albumet gjør.

«The Prophecy» og «Only The Good Die Young» er skivas låter som aldri ble en del av bandets konsertrepertoar, og det må nok sies at førstnevnte er et litt anonymt spor som dermed faller litt igjennom. Sistnevnte er derimot ei relativt god låt, som hadde fortjent en bedre skjebne enn å drive inn glemselen.

Albumets tredje singel er den superbe «The Clairvoyant», der energi kombineres med god melodibruk på beste vis. Gitarlinjene er fortreffelige, og refrenget er sterkt. Dermed ender «Seventh Son Of A Seventh Son» opp som nok ei veldig god plate fra Iron Maiden, men nå var det store endringer på gang.

«No Prayer For The Dying» (1990)

Turneen i etterkant av «Seventh Son Of A Seventh Son» ble fulgt av ett års pause for bandet. Dermed fikk Adrian Smith tid til å spille inn «Silver And Gold» med sitt A.S.a.P., mens Bruce Dickinson solodebuterte med «Tattooed Millionaire». Begge sideprosjektene skulle på hver sine måter sette sine spor på Iron Maiden.

Smith valgte underveis til «No Prayer For The Dying» å hoppe av Iron Maiden-karusellen, mens mannens arvtaker skulle bli Janick Gers, gitaristen på nettopp «Tattooed Millionaire». Dermed var den klassiske Iron Maiden-besetningen en saga blott, og nittitallet skulle bli en til tider vanskelig periode for bandet. Det skulle da også begynne på verst tenkelig vis, med bandets definitivt dårligste plate noen sinne.

Martin Birch klarer ikke å skru god lyd – der det nå er mer råskap, og keyboards er dytta ut på sidelinja – og soundet er skranglete når «Tail Gunner» innleder «No Prayer For The Dying». Man hører at dette er ei låt med potensial, men det holder ikke helt inn. Nettopp det er også den gjennomgående tråden på plata, at dette ikke holder Iron Maiden-standard.

«Holy Smoke» var albumets første singel, og selv om de melodiøse gitarene innledningsvis er lovende, faller det igjennom når Dickinson entrer lydbildet. Mannen har den samme rå stemmebruken på «No Prayer For The Dying» som han hadde på «Tattooed Millionaire», og det hemmer utvilsomt materialet. Vokalisten er for øvrig kreditert som komponist på seks av platas ti spor, noe som kanskje også er en grunn til at man til tider får en «Tattooed Millionaire»-følelse her. Nevnte soloskive er for øvrig også som en helhet ganske middelmådig.

Steve Harris har kommet opp med tittelsporet til «No Prayer For The Dying», og denne tilnærma balladen – før tempoet økes – er grei nok, men den kunne garantert vært løfta mye med et strammere lydbilde. Iron Maiden prøver rett og slett for hardt å distansere seg fra det episke og storslåtte, blant annet ved å ha kortere låter, og resultatet blir altså ikke overbevisende. Hovedproblemet er uansett at platas materiale generelt er alt for svakt, selv når den avsluttende «Mother Russia» viser småepiske tendenser.

Låter som «Public Enema Number One» og «Run Silent Run Deep» er rimelig svake, mens «Fates Warning», «The Assassin» og «Hooks In You» er direkte dårlige. «Bring Your Daughter… To The Slaughter» er på sin side bedre i Bruce Dickinsons versjon, selv om heller ikke den er helt til å klaske hæla i taket over. Dette understreker uansett hvor galt det meste har gått på «No Prayer For The Dying», og bandet har dermed levert et rimelig gjennomført svakt album.

Jan Dahle