Alex Skolnick Trio
Oslo, Herr Nilsen
27/3-2019

Noen ganger føler man usikkerheten strømme på når turen går til konsertlokalet, men sjelden har følelsen av at en konsertomtale først og fremst skulle komme til å handle om anmelderen som var på feil sted vært så sterk som når undertegnede går inn døra på Herr Nilsen for å overvære Alex Skolnick Trios første oslokonsert.

Noen av oss vil påstå at Alex Skolnick er thrashens beste gitarist, og hans katalog med Testament byr på noen av genrens aller beste øyeblikk. Det å sette seg ned og høre på Alex Skolnick Trios plater kan derimot være en prøvelse, da mannens reiser i jazzens landskap i all hovedsak er langt fra å treffe undertegnede på noen som helst hjemmebane. Det er likevel med friskt mot – men altså også med en viss angst – man slår seg ned på en barkrakk på Herr Nilsen.

Skolnick og hans medmusikanter – bassist Nathan Peck og trommis Matt Zebroski – kommer tassende inn på den lille scena, begynner å småplukke på instrumentene, og er etter hvert i gang med «Unbound» fra den relativt ferske «Conundrum». Det er da også rundt nevnte album hovedfokus ligger, da bortimot halvparten av repertoaret hentes derfra.

Hovedpersonen byr på en form for tapping innledningsvis, og dette er tøft. Samtidig legger Peck av gårde på ståbassen, mens Zebroski utover i konserten skal leke seg med de underligste rytmemønstre. Jo da, dette er faktisk ganske kult, og opplevelsen man får med å høre gutta live er betydelig bedre enn den studiomaterialet gir.

Det hele beskrives nok likevel rimelig godt med kveldens andre komposisjon, «Culture Shock», der det litt rocka country-inspirerte uttrykket river brukbart fra seg. Rytmebruken er til tider heftig, mens Skolnick holder seg til et ganske så rent gitarsound.

I løpet av den todelte konserten – som til sammen varer i godt over to timer – henter Alex Skolnick underveis frem noen hardrock-klassikere, som i hovedsak knapt er til å kjenne igjen i jazz-drakta trioen ikler dem. Aerosmiths «Dream On» er først ut av disse, og det lekes med melodilinjene, samtidig som gutta også drar ut i jammens verden. Her snakker vi for øvrig om ei av låtene som i sin tid satte i gang dette prosjektet, da guttas første skive var et rent coveralbum bestående av hardrock-slagere.

Som Alex poengterer byr konserten på musikk basert på mange av hans inspirasjonskilder, og «Django Tango» bærer dermed tydelig preg av nettopp Django Reinhardt. Her roes det noe ned, mens Peck får en av flere anledninger i løpet av kvelden til å by på bassolo. I en helt annen retning går det når Alex finner frem elgitaren for den funky «99/09», som tilegnes Prince. Dette blir også et høydepunkt.

Det første settet avsluttes så med en tolkning av Deep Purples «Lazy», men sammenligna med andre coverlåter blir dette forholdsvis streit, der gutta rocker godt fra seg. Alex benytter også anledningen til å synge den sparsommelige teksten. Ellers i konserten består vokalen hans i all hovedsak i å harmonisere med gitaren, så dette blir på alle måter et utskudd i kveld. Her finner for øvrig Peck også frem den elektriske bassen.

Det andre settet åpner med Ozzy Osbournes «Revelation (Mother Earth)», der Zebroski bruker alt fra små klubber til hendene og stikker til å slå på trommene. Det hele bygger seg godt opp, og trioen byr på en interessant versjon av denne flotte låta, selvfølgelig med solid gitartraktering fra hovedpersonen selv. Dessverre blir ting herfra og ut til tider litt langdryge, og spesielt blir en relativt neddempa «Gymnopédie No. 1» rett og slett litt kjedelig.

«Conundrum» tilfører på sin side en del villskap og dynamikk, der gutta også drar seg godt inn i jamland. Skolnick byr så på en heftig solo, der han som så ofte ellers ser ut til å sveve av gårde med lukkede øyne. Mer jamming blir det når Scorpions «Still Loving You» følger, og samtidig får Zebroski pressa inn en trommesolo.

Det hele avslutter med en blues-jam som Alex later til å døpe «Further Down In Oslo», og det begynner nok ærlig talt å føles som om det er nok nå. Konserten har likevel vært rimelig fornøyelig, selvfølgelig takket være glimrende instrumentering fra hele bandet, men i særdeleshet har det vært hyggelig å lytte til en annen side ved Alex Skolnick. Tøffere blir det nok likevel til sommeren når Testament inntar byen.

Jan Dahle