Arkivplyndring har denne gangen ført til at jeg har funnet frem to Rammstein-intervjuer. Det første ble gjort i forbindelse med at bandet slapp «Reise, Reise» i 2004, og dette sto på trykk i Scream Magazine #89. Her var det vokalist Till Lindemann og tangentist Christian «Flake» Lorenz som, via tolk, sto for praten.

Det andre intervjuet stammer fra lanseringa av «Liebe Ist Für Alle Da», og det var en noe oppgitt Richard Z. Kruspe – jeg forlangte å få snakke med nettopp ham, da en tidligere prat med Kruspe rundt sideprosjektet Emigrate viste at han kunne sin engelsk – som i Scream Magazine #140 fortalte om hvor vanskelig det er å gjøre ei Rammstein-plate. Nettopp der har vi kanskje forklaringa på at det er først nå, ti år etter, bandet er klart med oppfølgeren. Det er da også i anledning at tyskerne slipper «Rammstein» 17. mai det nå er en god grunn til å hente frem igjen disse gamle intervjuene, som her presenteres tilnærma slik de sto på trykk for 10 og 15 år siden.

2004

Rammstein selger skiver som om de var nystekt loff, og dette til tross for at tyskerne synger på morsmålet. Dermed fremstår gutta kjapt som unike i den internasjonale platebransjen. Suksessen og andre emner blir, ved hjelp av tolk, diskutert når undertegnede møter to av bandets medlemmer i Oslo.

Østberlinerne i Rammstein har klart kunststykket å bli verdensstjerner ved å fremføre småindustriell metal med elektroniske innslag på tysk, og dermed er bandet ikke mindre enn en liten sensasjon i dagens musikkmarked. Det lå da også en tanke bak det å være annerledes da Rammstein tok form i første halvdel av nittitallet, men mer om det senere.

La oss først ta fatt på sekstettens kommende utgivelse, «Reise, Reise», som dukker opp hos CD-langeren mot slutten av september. Da vokalist Till Lindemann og keyboardist Christian «Flake» Lorenz var innom Oslo i midten av juni hadde gutta seks ferske låter med seg i bagasjen, og etter en kjapp lytt på disse satt jeg igjen med et inntrykk av at dagens Rammstein er litt mindre maskinelt i uttrykket enn tidligere.

– Vi har nok et mer naturlig uttrykk nå. Vi har vært på turne i Amerika med blant andre Slipknot og System Of A Down, og da ble vi inspirert til å lage hardere musikk. Da vi kom inn i studioet viste det seg uansett at vi ikke kunne styre musikken i én retning, for det vi driver med kommer innenfra. Dermed er resultatet du nå hører det som bare kom ut av prosessen.

Jeg befinner meg i en noe sær situasjon mens Till og Flake forteller, for her sitter jeg for første gang og gjør et intervju ved hjelp av tolk. Tyskerne har tydeligvis liten lyst til å stotre seg frem på engelsk, og undertegnedes tyskkunnskaper begrenser seg til ord som sjelden faller i smak hos en tysker. Dermed legger vi alt ansvar hos tolken og fortsetter med å snakke om Jacob Hellner, produsenten på alle Rammsteins plater.

– Da vi starta opp visste vi rett og slett ikke hva en produsent var, men noen fortalte oss at vi skulle se bak på forskjellige plater. Deretter sjekka vi ut Metallica og andre band vi likte, og kom da opp med ei liste der blant andre Bob Rock var med. De fleste på lista var opptatt, men Jacob viste seg å være ledig, og derfor ble det ham. Vi hadde hørt på Clawfinger, som han hadde produsert, og de hadde et gitarsound som var nytt og kult.

På «Reise, Reise» finner vi ei låt som bærer tittelen «Amerika», og i disse tider er det naturlig nok fristende å spørre om Rammstein her er ute med noen politiske budskaper.

– Nei, men du er ikke den første som spør. Det er ikke en politisk tekst, og vi dømmer ikke, men vi vil gjøre folk bevisste på at alt rundt oss blir amerikanisert. Vi har for eksempel i lange tider hatt et karneval i Tyskland, men nå heter det ikke «karneval» lenger, nå har det bytta navn til «Halloween». Vi mister en del av kulturen vår. Både klesstil og filmer bærer utrolig mye preg av det amerikanske i dag. Det vi er ute etter er at folk skal gjøre seg opp sin egen mening om sakene.

Undertegnede føler selv aggresjonen bygge seg opp når butikkene fylles av Halloween-utstyr eller Valentines Day-kort, så jeg har ikke problemer med å se hvor gutta vil. Vi snakker her om ting som handelsstanden er i ferd med å lure den yngre garde til å tro er norske tradisjoner, og med det blir vi amerikaniserte. Når det gjelder det mer politiske aspektet er det noe Rammstein hele tiden prøver å styre unna.

– Politikk betyr ikke så mye for oss, men derimot er vi opptatt av musikk, rock’n roll. Det blir for dumt når du leser et intervju med Rage Against The Machine og alt du får er masse politisk preik.

Til tider har uvitende personer likevel klart å komme med påstander om at Rammstein er et nazistisk band.

– En gang kom dattera mi hjem fra skola og spurte om jeg spilte i et naziband, og det plaga meg, forteller Till. Den naturlige reaksjonen da var å kjempe imot, men det funker på en måte ikke, og dermed er det bedre å heve seg over slike beskyldninger. Da vi ga ut «Links 2 3 4» fikk på en måte folk forklaringa på at vi ikke er nazister, og etter det roa alt seg.

Hva med verden ellers, har denne slags reaksjoner også dukka opp der?

– Nei, det har bare vært i Tyskland vi har blitt beskyldt for å være nazister.

Det er vel ganske så ironisk at de som burde forstå tekstene misforstår, mens den ikke tysktalende delen av verden ikke gjør det.

– Det har vel noe med det å gjøre at man ikke blir profet i eget land, mener Till.

Rammstein har holdt det gående i over ti år nå, og besetningen har vært den samme fra dag en.

– Vi vokste opp i Øst-Tyskland, og vi spilte alle i band, men i forskjellige band. Vi kjente hverandre og samarbeida selv om vi ikke spilte sammen, men da Muren falt var det ikke noen vits i å fortsette med den ideologien vi hadde.

Betyr dette at det dere bedrev den gang var mer politisk retta?

– Nei, det var ikke direkte politisk det vi drev med, men vi måtte uansett skjule budskapene våre mellom linjene. Vi kunne for eksempel ikke bruke et ord som «purken».

Fra dagen da bandets seks medlemmer ble samla, og ting altså gikk i en noe annen retning, visste gutta hva de ville.

– Vi begynte ikke å lage musikk for å tjene penger, og i motsetning til vesttyske band var vi ikke så prega av Amerika. Vi ville være unike, og det var ikke interessant å kopiere Vest-Tyskland, som allerede var en kopi av Amerika. Vi ville gjøre noe eget, og vi gjorde det ikke for å bli store, slik de gjorde Vest-Tyskland.

Er mye av denne mentaliteten fortsatt tilstedeværende i Rammstein og bandets musikk, og dermed også en del av preget etter å ha vokst opp i Øst-Tyskland?

– Vi har helt sikkert fortsatt et sterkt preg av det gamle Øst-Tyskland i oss siden vi har vokst opp der, men etter mer enn ti år er det ikke lenger noe vi er bevisste på. Oppveksten vår har jo uansett prega oss, og dermed er det nok et østtysk preg i musikken. Vi er tross alt oppvokst i Øst-Berlin, og det vil nok følge oss for resten av livet.

Hvordan føltes det egentlig som musiker da Muren falt?

– Vi falt på en måte inn i et stort ingenting, for det var ikke sånn at det var veldig mye vi ville ut og si. Det å komme til Vest-Tyskland var ikke så veldig spesielt heller. Det var spennende det første øyeblikket, men etter det var det ikke det helt store.

Gutta ville som de tidligere nevnte ikke nødvendigvis tilpasse seg det store internasjonale markedet, og nettopp det har vist seg å være et solid sjakktrekk. Hva tror de så selv er grunnen til at nettopp Rammstein har lyktes med tyskspråklig musikk internasjonalt?

– Vi fulgte ingen av rådene vi fikk. Vi ville være unike, vi gikk mot strømmen, og det er nok noe av nøkkelen til suksess.

Dere er en gjeng med stabeiser med andre ord.

– Ja, kanskje litt, men det er like mye det at vi hele tiden vet bedre enn de rundt oss. Du kan nok si at vi er litt innbilske og selvgode også.

Nå har også tyskerne vært i den situasjonen at musikk fra bandet har blitt brukt i filmer, og blant annet var Rammstein sterkt profilert i forbindelse med «XXX». Dette har vel heller ikke vært direkte motarbeidende for den internasjonale karriera.

– Det var dritfett å være med på «XXX», og vi vil gjerne gjøre mer filmmusikk i fremtiden. Dette er kanskje den beste promotion du kan få, for folk ser filmen, og da hører de også musikken din enten de vil eller ikke. Det at David Lynch plukka oss opp var utvilsomt også en viktig brikke i vårt gjennombrudd i Amerika.

Nå er ikke Rammstein kun kjent for musikken, for også bandets heftige show er noe det går gjetord om.

– Vi begynte med kun to gnistspruter, og så har det hele bare utvikla seg og blitt større og større. Dette er også noe av det som gjør det moro å turnere. Turnelivet kan fort bli kjedelig og monotont, men når jeg kan dra på meg en plastpenis og dra Flake i halsbånd rundt på scena, så er det noe jeg gleder meg til hver kveld. Sånt piffer opp turneene.

Har showet i dag blitt en så stor del av Rammstein at det føles umulig å kunne legge ut på turne uten et massivt show?

– Ja, du er nok inne på et poeng der, for folk forventer et stort show når vi dukker opp. Vi vil på en måte komme ned på nullpunktet igjen, men det er det å finne riktig øyeblikk, og det er ikke lett.

Visse elementer for det kommende showet begynner å bli klare, men noen heftige nyheter på dette punktet hadde ikke Till og Flake lyst til å gi meg. Vi får vente å se, for 16. november står bandet på scena i Oslo Spektrum.

2009

Det er ikke alltid en dans på roser å spille i et av verdens største rockeband, noe Rammstein-gitarist Richard Z. Kruspe kan fortelle når tyskerne nå er klare for det som nesten må betraktes som et comeback. Hele fire år har gått siden bandets forrige studioalbum, men om ikke lenge slippes «Liebe Ist Für Alle Da», og dermed er det atter en gang bare å regne med at sekstetten tar et solid grep om publikum.

Det har vært usedvanlig stille rundt Rammstein siden slippet av «Rosenrot» i 2005, og livepakka «Völkerball» året etter, men etter fire år med mer eller mindre største möjliga tystnad er tyskerne nå tilbake. 19. oktober er dagen da «Liebe Ist Für Alle Da» slippes, og i november er bandet i gang med sine første konserter siden august 2005.

Når tilbudet om å gjøre et intervju med Rammstein kommer er vi midt i august, og som et resultat må vi ta dette rimelig på sparket, uten å ha hørt en tone musikk fra «Liebe Ist Für Alle Da». Dette er selvfølgelig ingen ideell situasjon, men med gitarist Richard Z. Kruspe i et snakkesalig humør er det uansett ikke vanskelig å få i gang samtalen. Man kan da også forvente at etter så lang tid er Richard glad for endelig å kunne begynne å promotere ei ny plate.

– Det jeg er mest fornøyd med nå er at vi faktisk var i stand til å fullføre plata, etter å ha kjempa for å få den til i tre og et halvt år. Akkurat det er en god ting. Sånn sett var det nesten viktigere bare å bli ferdige, enn å bekymre seg for om plata ble god eller ikke.

Det er altså fire år siden forrige studioalbum, og når den plata heller ikke ble fulgt opp av en turne, har bandet vært borte fra rampelyset i en periode som i dagens musikkbusiness er som en evighet eller to å regne.

– Ja, men det skal sies at ethvert band har sin arbeidsrytme, og sånn sett betyr kanskje ikke grunnen så mye, men for oss var det også snakk om å ta en to års ferie. Det var selvfølgelig ikke situasjonen for meg, siden jeg gjorde Emigrate-plata. Uansett, etter de to åra var jeg egentlig klar for å gjøre en turne, og på den måte gjenopprette forholdet innad i bandet.

– Vi hadde alle gått i forskjellige retninger i løpet av tiden vi var borte fra hverandre, og det føltes for meg ikke riktig å skulle gå rett inn i en studiosituasjon. Dessverre var jeg den eneste som følte det slik, så vi gikk dermed rett inn og begynte på plata. Det hele ble et mareritt, og alt ble veldig, veldig, veldig komplisert. For oss har det alltid tatt lang tid å gjøre plater, men siden vi tok ei pause ble det altså plutselig fire år.

Det er ikke den sedvanlige rosenrøde historien en artist gjerne forteller rundt et plateslipp vi nå blir servert, og det virker i det hele tatt som om vi har med en svært så oppriktig Kruspe å gjøre.

– Jeg er glad for at vi som band overlevde denne prosessen, for det var utvilsomt perioder hvor det føltes som om vi kanskje hadde gjort vårt som band. Det var frustrerende, komplisert, smertefullt, og det var ikke det minste morsomt. Det er virkelig tungt å jobbe når du har seks kapteiner på skuta. Etter å ha gjort Emigrate hadde det gått opp for meg hvor enkelt det kunne være å lage musikk, og nå var jeg plutselig tilbake i dette marerittet igjen.

– På den annen side må jeg si at når jeg nå har fått litt avstand til prosessen, og kan sitte og høre på plata med en viss distanse, går det opp for meg at dette kanskje er måten vi må jobbe på. Kanskje vi må gjennomgå disse bedritne følelsene, frustrasjonen og smerten for å få noe godt ut av bandet. Kanskje det rett og slett er slik kjemien i bandet fungerer, men etter hvert som du blir eldre blir det bare hardere å forholde seg til det.

Da vi hadde Richard i tale i forbindelse med lanseringa av hans soloprosjekt, Emigrate, på høsten 2007, kunne han fortelle at Rammstein var i gang med den kommende plata. Samtidig la han også vekt på at det å ha gjort Emigrate gjorde at han var klar til å returnere til moderbandet. Det hele kunne den gang tolkes som om Richard på et visst punkt hadde vurdert å forlate Rammstein, men det påpeker han i dag at aldri var en aktuell situasjon.

– Nei, jeg tenkte aldri tanken på å forlate bandet, så det var ikke en del av det som foregikk. Jeg var bare litt lei av måten ting fungerer på, og for å være ærlig er jeg egentlig ikke en lagspiller, med mindre jeg er kapteinen. Rammstein jobber alltid som et lag, og da handler det konstant om å inngå kompromisser, og jeg må finne en måte å jobbe sammen med de andre gutta på. Vi kjemper mot en mengde med egoer, og det handler om å finne løsninger.

– Fungerer ikke en ting må vi finne en annen løsning, og for meg er det å dra tilbake til New York en av løsningene mine for å roe meg ned, og for å slippe å tenke på Rammstein. Etter ei pause fra bandet er jeg igjen klar til å forholde meg til bandet, for jeg har alltid likt ideen bak Rammstein, og jeg har alltid vært stolt over hva vi har oppnådd. Det å være i bandet, og da spesielt midt i en plateprosess, det er likevel jævlig slitsomt.

Som Richard nevnte er New York stedet han søker tilflukt, og det har da også vært gitaristens hjem i noen år nå.

– New York er for meg et ypperlig sted å flykte til, men jeg må samtidig si at Berlin har forandra seg mye de siste åra, og derfor føles det mye mer fornøyelig å komme tilbake til Berlin nå enn det gjorde tidligere. Det å tilbringe tiden med familien i Berlin er morsommere nå enn det var før i tiden, og barna mine er nå så gamle at det er virkelig gøy å ta dem med på ting her.

– Samtidig må jeg også si at sommeren i New York suger noe aldeles forferdelig, da det blir alt for varmt der, men sommeren i Berlin er fantastisk. For meg er uansett muligheten til å flykte til New York fantastisk, for straks jeg er i Berlin blir det snakk om møter, vi er på øvingslokalet, eller noe annet skjer rundt Rammstein, så her er det umulig å komme vekk fra bandet.

Richard Z. Kruspe har allerede lagt vekt på lagarbeidet i Rammstein, og i den sammenhengen kan man trekke frem det at orkesterets musikk alltid blir kreditert til hele bandet. Er det å skape musikk i Rammstein virkelig noe alle bidrar likt med?

– Det har vært mye forskjellig opp gjennom åra, og da spesielt i begynnelsen, men på den nye plata har vi virkelig jobba som et lag. Vi begynte ute i et litt hus på landet, der vi samla sammen riff og ideer. Måten vi krediterer låtene på stammer vel kanskje fra at vi kommer fra en bakgrunn med sosialisme og kommunisme, der tanken er å dele alt. Det er klart du noen ganger gjør mer enn andre på låtene, men i lengden er nok måten vi gjør det på god, for jeg tror vi kunne blitt oppløst jævlig fort om vi gjorde det på andre måter.

– For oss blir det bare latterlig å skulle dele det inn i hvem som skrev hva. Det er likevel opplagt at selv om ideen i kommunismen om at alle er like er en flott tanke, så er det klart det er en illusjon. Det er også sånn i Rammstein, for vi er ikke like, og vi har våre talenter på forskjellige felt. Det til tross er suksessen et resultat av oss som et fellesskap, og det geniale ved gruppa er oss kollektivt sett. Sånn sett er det uvesentlig hvem som gjør hva, for det er kjemien i bandet som gjør oss til det vi er. Derfor er det riktig at alle tjener likt.

Så denne fordelinga av ære og berømmelse kan med andre ord kanskje sies å ha vært en nødvendighet for holde bandet sammen, og for i det hele tatt å skape enn viss indre fred i Rammstein.

– Vi har aldri flydd på hverandre, men tro meg, det har vært fristende i blant, flirer Richard. Det er uansett viktig å kommunisere. Det å være i et band i 15 år er som å være gift i 15 år, men uten sex. I ethvert ekteskap har du sikkert krangler, men etter god sex er problemene stort sett glemt. I et band må vi naturlig nok ha andre metoder for å beholde freden, og da er kommunikasjon, forståelse, og tilgivelse viktige elementer.

Vi forstår det altså slik at skapelsen av «Liebe Ist Für Alle Da» ikke har vært en enkel prosess, men Richard ser likevel ut til å være tilfreds med sluttresultatet. Hva kan han så fortelle oss om det musikalske retningen på skiva som slippes om noen uker?

– Du kan si at plata er litt mer rett frem enn de siste skivene våre. Vi hadde nok i utgangspunktet en tanke om å gjøre litt kjappere og tyngre låter, og med det å gå litt mer tilbake til røttene våre, men vi gikk nok i en litt annen retning når vi begynte å spille inn ting. Vi gikk egentlig inn med en filosofi om at alt var lov, men vi innså at det ikke nødvendigvis fungerte.

– Det var kanskje tyngre og kjappere, men samtidig mista vi Rammstein-groovet et sted på veien. Det ble da vår jobb å kombinere det gamle groovet med de nye ideene vi hadde kommet opp med, og resultatet ble altså rimelig rett frem. Det er klart du vil få enkelte overraskelser underveis, men i hovedsak er plata tung, noe jeg liker.

– For meg er det vanskelig å sette ting i bås, og jeg kan ha problemer med å skille ut hva som er metal, hva som er industri, og hva som bare er rock. For meg låter Rammstein uansett alltid som Rammstein, og det er noe jeg virkelig er stolt over. Det som er saken med den nye plata er nok at den bringer tilbake noe av råheten fra våre tidligere dager, og samtidig er det mer basstrommer enn noen gang tidligere.

Det har vært en konstant utvikling i Rammsteins musikk fra debuten med «Herzeleid» i 1995 til «Rosenrot» så dagens lys ti år senere, men det distinkte Rammstein har altså alltid vært der, og Richard ser litt på utviklinga.

– Når vi ser tilbake var det en viss ide i det å bringe maskiner og menneskelig instrumentering sammen, og slik ble den første plata til. Når vi kom til neste plate tok maskinene mer over, og vi var forelska i en elektronisk verden. For meg var det snakk om en fase der jeg hørte på techno og den slags dritt, men alt dette var noe vi gikk lei av. Som et resultat av det gjorde vi «Mutter», som er mer episk og med et større gitarsound. Der snakker vi om ei plate som er mer tilbake til røttene, der vi brukte analoge innspillingsteknikker.

– Utviklinga har nok sånn sett vært styrt av mye, men blant elementene som har ført til soundet på de forskjellige platene er nok hva vi har hørt på i de aktuelle periodene vesentlig, samtidig som det nok har betydd en del hvor vi har spilt inn skivene. Alt har uansett kommet naturlig, og vi har aldri prøvd å presse oss i en eller annen retning.

«Liebe Ist Für Alle Da» byr på 11 låter, og dette er materiale Kruspe selv mener vil fungere ypperlig sammen med eldre stoff i et livesett.

– Jeg tror de nye låtene er som skapt for å kombineres med de eldre, og jeg ser virkelig frem til å spille disse ferske låtene. Selv blir jeg veldig lei av å spille for eksempel «Rammstein», men nå har vi ei ny låt som kan ta dens plass. Det er «Rammlied», som er åpningssporet på plata, og det er ei så typisk Rammstein-låt som vi virkelig trenger. Den har alle de nødvendige ingrediensene, der den er episk og tung, og det er ei fantastisk låt jeg virkelig ser frem til å spille.

På en måte har Rammstein to «nye» plater å plukke låter fra når konsertprogrammet nå skal settes sammen, da gutta altså ikke turnerte på «Rosenrot». Det er likevel lite som tyder på at «Rosenrot» vil bli nevneverdig godt representert i bandets kommende konserter.

– Vi har akkurat kommet hjem fra ferie, så vi er midt oppe i nettopp dette nå, og det er nok en vanskelig prosess. Det handler både om hvordan ting skal se ut og hvilke låter vi skal gjøre, men det virker ikke som om noen av oss har særlig gode minner fra den forrige plata, så ingen føler egentlig for å spille noe derifra. Alle er vi derimot rimelig gira på å spille stoff fra den nye plata.

Det å gi ut et album uten å turnere på det var egentlig et litt snodig påfunn, og sånn sett langt unna normalen for et rockeband. Tiden var uansett inne for Rammstein til å komme seg av veien, forteller Richard.

– «Rosenrot» var en kombinasjon av låter vi hadde, og noe nytt stoff. Det handla dermed om å samle energi til å gjøre seks nye låter, og fra begynnelsen av var det klart at vi skulle ta ei pause etter at materialet var fullført. Dermed var det bare snakk om å fullføre plata, for deretter å ta fri fra Rammstein. Jeg var uansett klar for å komme meg unna og for å gjøre noe annet, for jeg hadde allerede venta lenge på å få gjort Emigrate-prosjektet mitt. På dette tidspunktet var vi virkelig lei av å turnere.

At et band kan gå lei av turnering er for så vidt ikke noe unikt, men Rammstein har også satt seg selv i en posisjon der konsertene blir ren rutine, uten noe spillerom for improvisasjon og løssluppenhet. Nettopp det må da være en noe en musiker som Richard ikke kan være hundre prosent fornøyd med, og han må da savne spontaniteten.

– Jo, selvfølgelig gjør jeg det, men det er sånn Rammstein fungerer. Du kan si det sånn at man kan ikke få både i pose og sekk. Du kan ikke både ha det underholdningselementet vi har, med flammer, bomber og alle disse pyroeffektene, og samtidig ha bluesens spontanitet. Hadde jeg vært mer ute etter spontaniteten hadde jeg kanskje spilt i et band av typen Pearl Jam i stedet for Rammstein.

– Dette handler om måten vi jobber på, men ja, du har rett i at man etter en stund blir noe lei av at hver konsert blir det samme som forrige konsert. Slik må det uansett være fordi konserten er et show, og dermed blir nesten hvert skritt likt forrige konsert. Selvfølgelig skjer det småting nå og da, som små uhell, men hvis vi ikke følger med på hva vi driver med kan vi faen meg bli brent levende. Som du vet er det mye som foregår i showet vår, og vi må til enhver tid vite hva som skjer i neste øyeblikk. Vi har da også kun hatt småuhell med pyroen – bank i bordet – men man har uansett aldri full kontroll over flammer.

Når et band er borte så lenge som Rammstein nå har vært, vil det som oftest bli gjort små grep for å holde bandnavnet varmt underveis, og sånn sett var det nærmest naturlig å forvente en eller annen form for en best of-CD i denne perioden. Noe sånt kom ikke, og man kan dermed lure på om Rammstein føyer seg inn i rekka av band – som blant andre Metallica og AC/DC – som definitivt ikke vil gjøre denne typen plater, men det er ikke situasjonen, kan Kruspe fortelle.

– Det har vært diskutert, men vi har valgt ikke å gjøre ei slik plate ennå. På et eller annet tidspunkt vil nok noe sånt bli gitt ut, men foreløpig har det ikke fremstått som fornuftig for oss. Det må uansett gjøres på en skikkelig måte, og det bare å gi ut ei streit best of-plate ville være ren rip off. Spesielt gjelder det i den digitale verden vi lever i nå.

Det nærmeste Rammstein sånn sett kommer å ha gitt ut samleplater er bandets to ypperlige livealbum og DVD-er, «Live Aus Berlin» og «Völkerball», men det blir selvfølgelig noe helt annet.

– Det å gi ut disse DVD-ene har vært mye arbeid, for det er snakk om å fange opp Rammstein i sitt sterkeste element, i en konsertsituasjon. Det å gjøre noe sånt er for meg mye bedre enn å gi ut samleplater.

At Rammstein er i sitt ess i livesituasjonen er udiskutabelt, og har man sett en del opptak fra bandets karriere ser man at gutta alltid har lagt mye i nettopp livefremførelsen. Richard mener da også at dette alltid har vært bandets styrke.

– Konsertene er vår sterkeste side, og etter å ha vært i studioet så lenge nå er jeg virkelig lei av studioet. Jeg ønsker nå bare å komme meg tilbake til scena, og jeg mener Rammstein – spesielt nå for tiden, som konserter ser ut til å bli viktigere – bør ut og spille.

– Det som er problemet nå er at det ser ut som om musikken generelt synker i kvalitet, noe som ikke blir bedre av all nedlastinga. Det er snart ikke budsjetter igjen til innspilling av musikk, og det går ut over kvaliteten på musikken. Snart har ingen lenger studiotid til faktisk å skape musikk, for alt koster penger.

Når det gjelder tiden Rammstein har brukt på innspillinga av «Liebe Ist Für Alle Da» er det ingenting som tyder på at budsjettene har blitt nevneverdig trangere der i gården, og bandet utforska da også nye miljøer underveis.

– For første gang dro vi faktisk til Amerika for å spille inn plate, og vi spilte inn trommene i LA. Deretter dro vi til Sonomo Mountain Studio, som er en times tid fra San Francisco, der vi spilte inn resten. Litt postproduksjon ble så gjort i Berlin, før vi dro til Stockholm for å mikse hos Stefan Glaumann. Dermed avslutta vi med vårt vante oppsett til miksen.

Lenge før plata er på markedet, og dermed lenge før bandet har fått gjort en nye popularitetssjekk, ble første del av turneen annonsert. Var dette noe som gjorde Richard nervøs, da man aldri med sikkerhet kan vite hvordan billettsalget skal gå etter så lang tid vekk fra rampelyset?

– Nei, jeg var aldri nervøs for det, for slik jeg ser på det har vi alltid hatt veldig lojale fans. Nettopp det er også en av tingene jeg er veldig stolt over når det gjelder hva vi har oppnådd med Rammstein. Det inntrykket jeg har når jeg møter folk er at de alltid ser frem til neste Rammstein-konsert, og jeg følte meg rimelig sikker på at folk ikke hadde glemt oss.

– Det virker i det hele tatt som om mye fans innen metal og rock er lojale, og våre fans er nok blant de aller mest lojale. Det gikk da også bra, for de konsertene vi annonserte i sommer solgte stort sett ut umiddelbart.

Følelsen av at Rammstein-fansen er trofast har Richard hatt fra relativt tidlige dager.

– Det var selvfølgelig slik at vi mista en del av den tidlige fansen, da du alltid har en del som tar avstand fra et bandet straks det blir «mainstream», så sånn sett har nok publikum forandra seg noe etter hvert som åra har gått. Likevel tror jeg Rammstein nærmest fungerer slik at når man har sett et show så blir man avhengig, og bare vil se flere.

Rammstein har utvilsomt bygd seg opp til å bli et av verdens største band mot all odds, for få hadde vel trodd at seks karer fra gamle Øst-Tyskland skulle slå igjennom på denne måten, og da på sitt eget morsmål. Lite trolig er det nok at gutta selv trodde dette skulle bli så stort, men var det ett spesifikt tidspunkt da Richard forsto at nå hadde de greid det alle band drømmer om?

– Det er vanskelig si, men sikkert er det at det i alle fall er øyeblikk – når jeg for eksempel sitter hjemme i New York – som jeg virkelig setter pris på det vi har gjort. Man har sånn sett sine øyeblikk der man blir lykkelig over det man har oppnådd.

Livet til Kruspe i New York består blant annet av å skrive musikk, men når han sitter der og grubler ut musikalske ideer må han da vurdere om dette skal brukes til Emigrate eller Rammstein?

– Jeg skriver mye, og jeg kommer helt sikkert til å gjøre ei ny Emigrate-plate. Forhåpentligvis vil jeg også få muligheten til å gjøre noen Emigrate-konserter på et senere tidspunkt. Når det gjelder fordelinga av materialet jeg jobber på har det vært nok Rammstein-ideer oss imellom til at jeg ikke har behøvd å tenke så mye på det i New York, og for å være ærlig vet jeg ikke om vi noen gang kommer til å gjøre ei Rammstein-plate igjen. For øyeblikket skriver jeg dermed bare det jeg skriver, og mest trolig vil det ende opp på neste Emigrate-plate, men hvem vet?

Dette er urovekkende nyheter for Rammstein-fansen, og man begynner umiddelbart å lure på hva som ligger bak Richards påstander om at «Liebe Ist Für Alle Da» kanskje blir bandets siste studioplate.

– For å si det sånn så føler jeg – etter alt vi har gjennomgått de siste åra – for øyeblikket ikke for å gjøre ei ny plate. På den annen side er det ikke godt å si hvordan jeg føler det etter å ha tilbrakt de neste par åra på veien, og da har gjort 200 konserter. Jeg kan jo kanskje tenke annerledes da. Her og nå føler jeg ingen trang til å sette meg selv i denne situasjonen igjen, men ting forandrer seg. Derfor skal man aldri si aldri, men nå føles det altså som om jeg aldri vil gjøre ei ny Rammstein-plate.

Fremtiden er en usikker ting å snakke om, og derfor får vi vente og se hva Richard Z. Kruspe og Rammstein gjøre på platefronten senere. Sikkert er det i alle fall at bandet i høst legger ut på veien, og at Oslo står på programmet 18. februar.

En gjennomgang av Rammstein-katalogen:

«Herzeleid» (1995)
Med «Herzeleid» hamrer Rammstein sitt musikalske uttrykk i granitt, og med det leverer bandet en av tidenes beste debutplater. Dette er tungt og tøft, og gromlåtene kommer tettere enn verdiløse glamourmodeller i norsk presse. «Wollt Ihr Das Bett In Flammen Sehen» åpner det hele, og med det går vi rett inn i klassikerland.

Produksjonen er glimrende, der rå gitarer – som byr på en riffhimmel vi knapt har opplevd maken til – backes opp av de maskinelle rytmene. Med godlåter av typen «Asche Zu Asche», «Du Riechst So Gut», «Rammstein» og ikke minst «Weisses Fleisch» overbeviser tyskerne voldsomt, og samtidig definerer gutta allerede her sitt uttrykk. Likevel er det også plass til ei annerledeslåt som «Seemann». Med «Herzeleid» har dermed Rammstein gått høyt ut, og man skulle tro det ville bli vanskelig å følge opp noe sånt…

«Sehnsucht» (1997)
…men her snakker vi om bandet som overgår det uovergålige. Med det aldeles ypperlige tittelsporet åpner skiva som forsatt står som den definitive Rammstein-plata, og noe av det heftigste som noen gang er produsert av musikk. Produksjonen er så heftig og så rett i trynet at du umiddelbart blir slått over ende av tidenes kombinasjon av metalens gitarer og det maskinelle, og når plata ikke byr på annet enn låter av høy klasse snakker vi derfor om en av rockehistoriens aller beste plater.

Det er nesten meningsløst å skulle plukke låter her, men «Engel» – der gutta ved å blande inn kvinnevokal også viser at de tør eksperimentere – den tunge «Tier», «Bestrafe Mich», «Bück Dich» og «Eifersucht» er alle virkelige innertiere. «Spiel Mit Mir» er blant låtene  som viser at bandet gjerne gir tangentene mer spillerom nå, og at gutta er åpner for litt mer luftige arrangementer, men uten at gitarenes råskap blir pressa helt ut på sidelinja. «Alter Mann» er videre et spor som er veldig basert rundt dynamikk. På «Sehnsucht» finner vi selvfølgelig også Rammsteins store gjennombruddslåt i form av den glimrende «Du Hast», og nå står bandet igjen som relativt sjanseløse når det gjelder å toppe seg selv…

«Live Aus Berlin» (1999)
…men ved å gjøre ei liveskive og DVD som neste utgivelse klarer berlinerne å holde standarden oppe. Med to fenomenale skiver i ryggen, og en produksjon som er Rammstein verdig, leverer bandet ei fantastisk liveplate. Det er likevel naturlig nok DVD-versjonen du må ha, der bandet kommer til sin fulle og hele rett, med bomber, granater, flammer og raketter som til de grader parkerer alle andre band som prøver å underholde ved den slags virkemidler.

Når ei slik visuell showpakke leveres til låter som «Bestrafe Mich», «Sehnsucht», «Du Riechst So Gut», «Du Hast», «Rammstein» og «Wollt Ihr Das Bett In Flammen Sehen» blir det bare ikke bedre. Også singel-b-siden «Wilder Wein» er det funnet plass til her, men i all hovedsak er «Live Aus Berlin» som en overheftig best of fra Rammsteins to første album å regne. Med det har tyskerne også klart å kare til seg tre toppkarakterer på rad. Dermed er det også kun en vei å gå, og det er nedover…

«Mutter» (2001)
…uten at det betyr at Rammstein er i nærheten av å feile når de med «Mutter» gjør sitt første studioalbum på fire år. «Mein Herz Brennt» understreker at bandet ikke lenger er like maskinelt i uttrykket, og det er nå ingenting i veien for at gutta putter en akustisk gitar inn i lydveggen, samtidig som det stadig finnes mer plass til dynamikk i musikken. Med «Links 2 3 4» er mye uansett ved det gamle, og fansen skulle sånn sett ikke ha vanskelig for å takle overgangen til 2000-tallets Rammstein.

Når vi i kjapp rekkefølge så blir servert «Sonne», «Ich Will» og «Feuer Frei!» er det ingen tvil om at Rammstein har opprettholdt sin musikalske energi, og «Spieluhr» og «Rein Raus» understreker at det er mer enn singellåtene som holder høy klasse også på «Mutter». I «Adios» byttes noe av det tunge uttrykket ut med tempo, og dermed beveger Rammstein seg nok en gang i en litt annen retning. Selv om «Mutter» ikke helt når opp til tidligere bravader snakker vi likevel om ei ypperlig plate, og at bandet viser en musikalsk utvikling…

«Lichtspielhaus» (2003)
…og også vil være et visuelt band, noe Rammsteins andre DVD, «Lichtspielhaus», understreker. Her får vi dermed alle bandets 12 promovideoer så langt, og en del making of-dokumentarer. Dette er gode saker, men enda mer av dette stoffet samles om noen år.

Dermed er det mer interessant med konsertmaterialet DVD-en byr på, der vi får oppleve bandets utvikling på scena fra 1996 til 2001. Flere av konsertene finnes i komplette versjoner hos samlerne, så sånn sett blir dette kun smakebiter. Det er spennende å se et Rammstein som har langt igjen til det storslåtte showet når de befinner seg i Berlin i 1996, men som bare ett år senere har kommet et godt stykke på vei når de befinner seg i Düsseldorf. Vi følger så gutta via klipp fra «Live Aus Berlin» til Berlin 2001. Med det byr «Lichtspielhaus» på mye god underholdning mens man venter på Rammsteins videre reise…

«Reise, Reise» (2004)
…som fortsetter med «Reise, Reise». Rammstein er ikke lenger like tøft i uttrykket som på bandets to første studioalbum, og det har gradvis sneket seg inn et mindre maskinelt preg. Den tunge og sterke «Mein Teil» er likevel blant materialet som har mye tidligere Rammstein i seg, mens «Dalai Lama» derimot krydres med piano. «Ohne Dich» er på sin side en nydelig ballade, mens «Los» er akustisk i uttrykket – uten på noen måte å miste Rammstein-preget.

Innimellom disse eksemplene på et band som utvider sin horisont finner vi mer typisk Rammstein i «Keine Lust», «Moskau» og det glimrende tittelsporet. «Amerika» er nok ei ypperlig låt, med et visst pop-preg i det engelskspråklige refrenget. Konklusjonen er dermed at sekstetten har levert nok et sterkt album, og for en gangs skyld skal det ikke gå flere år før neste plate kommer på markedet…

«Rosenrot» (2005)
…for allerede året etter slippes «Rosenrot», som blant annet er basert på en del materiale innspilt samtidig med «Reise, Reise». Som et resultat er ikke bandets musikalaske utvikling et tema denne gangen, men derimot er det enkelt å se på «Rosenrot» som forgjengerens lillebror. Med den strålende åpninga i form av «Benzin» går gutta igjen høyt ut, før «Mann Gegen Mann» følger, og atter en gang treffer bandets energi deg rett i trynet. Sistnevntes video er for øvrig også et interessant stykke Rammstein-historie.

«Wo Bist Du» er en glimrende oppfølger til «Ohne Dich», mens «Stirb Nicht Vor Mir (Don’t Die Before I Do)» er nok et fantastisk eksempel på at musikalsk utvikling ikke nødvendigvis er en uting, der vi blir servert en herlig duett mellom Till Lindemann og Sharleen Spiteri. Hvorfor dette aldri ble en singel er et stort mysterium. «Hilf Mir» byr igjen på tyngde og dynamikk, mens «Te Quiero Puta!» er nok et høydepunkt. Alt i alt snakker vi om ei plate som kvalitetsmessig ligger tett oppunder «Reise, Reise». Dette skal så bli Rammsteins siste studioalbum på fire år…

«Völkerball» (2006)
…men bandet tar seg ikke ferie uten først å ha spilt inn nok en CD/DVD – som selges i pakke inneholdende begge formatene – og denne gangen i Nimes, mot slutten av «Reise, Reise»-turneen. Kun fem låter gjentas fra «Live Aus Berlin», så vi snakker om et godt supplement til bandets første live-CD/DVD. Hovedfokus ligger dermed på «Mutter» og «Reise, Reise», og selv om man kan savne en del klassikere, gjør det seg godt med «Links 2 3 4», «Feuer Frei!», «Benzin» og «Ich Will».

Depeche Modes «Stripped» er også et småartig innslag, og samtidig et bevis på at vi skal være glad Rammstein valgte å synge på tysk. Like heftig som den første liveutgivelsen er dette uansett ikke, men uten at det egentlig sier mer enn hvor bra «Live Aus Berlin» faktisk er. Med «Völkerball» satte Rammstein et foreløpig punktum, og med nok en solid utgivelse bak seg står de dermed igjen med kanskje den sterkeste katalogen noe band kan by på…

«Liebe Ist Für Alle Da» (2009)
…før bandet slipper «Liebe Ist Für Alle Da», der det åpner tungt med «Rammlied». Dette er langt fra guttas eneste tunge innslag på plata. Saken er nemlig den at vi her får oppleve et Rammstein med mer preg av metal enn noen gang tidligere, der blant annet dobbelt basstrommekrydder benyttes i «B********». Det riffes videre svært tøft i «Ich Tu Dir Weh», samtidig som låta også byr på den dynamikken bandet etter hvert har benytta seg en del av. «Wiener Blut» fremviser så Rammstein på sitt aller mest brutale, samtidig som vi også her opplever det svært så dynamiske uttrykket til tyskerne.

«Haifisch» med sitt mer tangentbaserte uttrykk – og tidvis litt Depeche Mode-aktige preg –  er bandet på sitt mest melodiøse, og er dermed skivas største hitpotensial. Vi snakker altså om ei plate som er veldig variert, og som er mer organisk i uttrykket enn hva bandet i sin tid ble kjent for. Det maskinelle preget fra de tidligere dager er dermed stort sett borte. Riffinga i «Liebe Ist Für Alle Da» er riktignok maskinell nok i sin utrolige tighthet, men i den andre enden av skalaen har vi den delvis akustiske «Frühling In Paris» og den avsluttende og neddempa «Roter Sand»…

«Made In Germany 1995-2011» (2011)
…og med det var pausa et faktum, og tiden dermed inne for en greatest hits i form av «Made In Germany 1995-2011». Her byr sekstetten på 16 spor, der vi finner opplagtheter som «Engel», «Links 2 3 4», «Du Hast», «Ich Will», «Mein Herz Brent», «Pussy» og «Ohne Dich». Alt dette er selvfølgelig glimrende stoff, men det er strengt tatt bare den nye «Mein Land» som forsvarer et innkjøp om du har bandets studiokatalog.

Hvis du går for dobbelversjonen av CD-en får du med en disk med remikser, som gjerne krever sin godvilje fra lytteren. Jacob Hellners omarbeidelse av «Du Hast» mangler energien til originalen, mens en techno-miks av «Links 2 3 4» bare er tull, og slik kan man egentlig fortsette å nevne remikser som i hovedsak ikke er veldig hørbare. Da er det mer spennende med den visuelle kompanjongen til «Made In Germany 1995-2011″…

«Videos 1995-2012» (2012)
…som året etter kom i ny og mer tilgjengelig innpakning som «Videos 1995-2012». Her tas man helt tilbake til «Du Riechst So Gut», og det er det tydelig at Rammstein omfavner musikkvideoens muligheter fra første stund. Vi opplever dermed alt fra homoerotikk i «Mann Gegen Mann», en gjenfortelling av «Snehvit Og De Syv Dvergene» – selvfølgelig veldig rammsteinifisert – i «Sonne», bandet på fjelltur i «Ohne Dich», til ren porno i «Pussy». Humor og uhøytidelighet er det også masse av, noe som toppes med Till Lindemanns begravelse i «Haifisch», der Henry Rollins og James Hetfield «prøves ut» som nye vokalister.

I tillegg til promoene er det en dokumentar til hver enkelt video, og dette drar spilletiden på trippeldisken opp i mer en sju og en halv time. Siden vi til tider snakker om dokumentarer på opp mot halvtimen blir det ganske omfattende, og på en måte forteller alt dette materialet bandets historie, men det er likevel på scena bandet er i sitt ess…

«Rammstein In Amerika» (2015)
…og dette blir igjen dokumentert når vi får oppleve Rammstein på «Liebe Ist Für Alle Da»-turneen på DVD-en «Rammstein In Amerika». Bandet byr på så godt som et identisk sett med det vi fikk servert i Vallhall Arena i februar 2010, og selv om det ikke er Rammsteins aller sterkeste repertoar vi får oppleve, er det mye godt her. Det merkes likevel at det ferskere materialet ikke alltid er like sterkt som guttas tidligere katalog, så vi snakker ikke om en ny «Live Aus Berlin». Visuelt fungerer det uansett bra, og lydproduksjonen er upåklagelig, så «Rammstein In Amerika» er godt tidsfordriv.

Videre byr dobbeldisken på to dokumentarer. En om innspillinga av «Liebe Ist Für Alle Da», og en om bandets historie og forhold til Amerika. Sistnevnte varer i to timer, og er ei interessant tidsreise. Dette gjør «Rammstein In Amerika» til en omfattende DVD, med mye bra materiale…

«Paris» (2017)
…i motsetning til «Paris», som byr på et makkverk av en videoproduksjon. Jonas Åkerlund har klart å redusere Rammsteins tøffeste turne til noe som ikke er sebart i det hele tatt, der håpløs klipping og meningsløse effekter totalt ødelegger den visuelle opplevelsen, og med det gir et ubrukelig bilde av hvordan dette heftige showet faktisk var.

Bandet er ute på «Made In Germany»-turneen, og byr med det på nærmest den ultimate setlista. Igjen er repertoaret så godt som identisk med det Rammstein serverte i Vallhall Arena på samme turne, og lydmessig sitter dette ypperlig. Dermed er det enkelt å anbefale CD-en fremfor DVD-en, da konserten er direkte strålende.

Jan Dahle